Spinnoff, hvor mange nære venner har du?

Jeg har 4 nære venninner som jeg har sluppet så langt innpå meg som jeg er komfortabel med, og disse har jeg også kjent i flere år - gjerne helt fra barnehagealder. Jeg vet hvor jeg har dem - og at jeg har dem selv i travle tider, og at jeg kan stole på dem 100%. Dette er personer jeg tør å vise både mine sårbare sider og mindre flatterende sider uten at det nødvendigvis er så ubehagelig. Og så har jeg en del semi-nære venner som jeg kan stole 100% på, er komfortabel med og så videre, men som jeg ikke ønsker å dele "alt" med. Ikke nødvendigvis fordi de ikke er kompatible til det, men fordi jeg ikke har behov for å brette meg ut for flere i den grad jeg har gjort overfor de andre få.

Jeg har 3 virkelig nære venninner fra langt tilbake i tid. Og en som jeg ser er på vei inn i rekkene.

Jeg opplevde å bli sviktet av min eldste og næreste venninne ja. Vi hadde hengt samme i tykt og tynt siden barneskolen og jeg kunne gitt min venstre arm for henne uten å tenke meg om to ganger. Jeg har aldri stolt så mye på noen hverken før eller siden (bortsett fra gubben da). Det gjorde vondt å bli sviktet, og til den dag i dag har jeg vanskelig for å fatte det.

Jeg har en nær venninne som jeg stoler 100% på, og 3 andre gode venninner.

Tja? Den eneste jeg stoler 100% på i absolutt alle saker er vel egentlig min egen mann. Ellers siler jeg litt merker jeg. Har en barndomsvenninne jeg stoler 100% på, men vi har vokst litt fra hverandre med årene. Men jeg vet likevel at jeg kan stole på henne. Og så har jeg et trekløversett med venninner, der det den ene vet vet alle tre (vi fungerer slik i alle varianter, altså, ikke bare mht det jeg skulle finne på å fortelle). De er også gode til å betro seg til og brynse meninger på, men jeg hadde ikke fortalt alt til dem. Men det er nok heller min egen introverthet som stopper meg, ikke det ar de ikke er til å stole på. Disse tre har jeg kjent i snart 10 år. Og så har jeg et søskenbarn jeg stoler 100% på, som nok er den jeg ville gått med med de tingene jeg ikke føler jeg kan ta opp med mannen min, eller om jeg trenger å snakke med andre enn mannen. Vi har kjent hverandre siden alltid, og selv om vi bor på hver vår kant av landet, så er vel hun den eneste som kjenner meg like godt som det min mann gjør.

Konklusjon - to nære venner, tre gode venner, og ei bestevenninne som jeg med årene har vokst såpass i fra at vi nok ikke er å regne som bestevenner lengre, men som jeg likevel stoler 100% på. Når jeg tenker meg om har jeg ei eks-bestevenninne (men fremdeles venninne) til som jeg ikke hadde nølt med å betro meg til om det knep på samtalepartnere.

Jeg har seks-sju nære venner jeg har vært venner med i 10-15 år, og så har jeg et par nære venner av nyere dato.

Jeg har ikke opplevd å bli "sviktet" av en venn, men jeg har hatt konflikter som i ett tilfelle førte til at vi sluttet å være venner, og i et annet tilfelle førte til en lang periode hvor vi ikke snakket med hverandre. Heldigvis kom vi oss gjennom det.

Jeg har tre nære venner: Ei venninne fra den første tiden på universitetet, mannen og søsteren min. I tillegg har jeg tre stykker som jeg også stoler på, men som jeg ikke snakker med like ofte.

Jeg har blitt sviktet og såret av min beste venninne gjennom femten år, så dette med vennskap er et litt sårt tema. Ikke er jeg spesielt flink til å ivareta de nyere vennene jeg har heller.

Jeg har flere, men to jeg opplever som veldig nære, og som jeg kunne delt alt med. Uansett er jeg ganske så privat av meg når det kommer til å snakke om veldig personlige ting, så jeg forteller egentlig ikke noe til noen
Men begge betyr utrolig mye for meg. I tillegg sambo - han er vel den som vet mest om jeg på mange områder, og som er min beste venn.
Har opplevd å bli sviktet ja, og det gjør jo ikke at man får lyst til å åpne opp noe mer heller. Bedre å holde kortene tett til brystet, for da slipper man sånt. :kynisk:

Jeg har 4 nære venninner. De bor alle i samme by som meg og jeg har oftere kontakt med to av dem, men vet at jeg alltid kan stole på de jeg har sjeldnere kontakt med. Den ene har jeg kjent siden jeg var 5, den andre siden videregående, den tredje siden studietiden - hun var også min forlover da jeg giftet meg. Den siste har jeg bare kjent i halvannet år, men vi er veldig mye sammen, har barn som er bestevenner og menn som gjør endel sammen.

Jeg har vel en 5-6 venninner og et par kompiser som jeg kan snakke med det meste om, men det varierer litt hvor ofte vi snakker sammen. Det viktigste for meg er at jeg vet at de er der og vise versa, og at når vi møtes er det utrolig hyggelig. Ellers er kjæresten definitivt også en venn som jeg deler det aller meste med, og det enda jeg ikke har kjent ham i fem år. 😉 Jeg har ikke blitt sviktet av noen venninner eller venner, men det er jo noen jeg har glidd litt vekk fra underveis uten at det nødvendigvis er vondt og vanskelig. Tidligere hadde jeg nok en større vennekrets, noe som var veldig godt de første årene jeg var singel og ting var kjipe, men nå er den noe mindre men desto tettere. Det er fint. De jeg var tettere på da regner jeg fortsatt som venner, men mer perifere.

Åpenbart venneløs...

Jeg har vel EN sånn venn. Og ham er jeg gift med.

Jeg opplever forresten ikke at det nødvendigvis tar år å bygge opp vennskap og tillit. Det varierer nok veldig. Jeg har venner jeg har kjent siden jeg var liten, og venner jeg har kjent mye kortere, og det er ikke nødvendigvis forskjell på hva jeg snakker med dem om. Svigerinnen min er i ferd med å bli ganske nær venninne, og vi har ikke kjent hverandre lenger enn 9 måneders tid. Jeg er ganske åpen av meg da, så det henger vel sammen med det. Men klart, det er ikke alt jeg snakker med alle om uansett.

Jeg har 2 besteveninner jeg jevnlig snakker med i telefonen.
Vi bor langt unna hverandre og det er ikke alltid vi treffes en gang i året en gang, men kontakten er god fordeom.
Mannen er den jeg deler mest med. Vi går jo sammen 24/7 og da blir men vel ganske nærme etterhvert

Jeg har fire nære venninner som jeg kan dele alt med. To av dem har jeg kjent i 14 år og to av dem i ca 10 år.
Ellers har jeg også to andre gode venninner, men dem er jeg ikke så nær som de fire andre.

Nei, jeg har aldri blitt sviktet an en nær venninne. Jeg har blitt sviktet av en mann som var min samboer en gang, men det er kanskje noe annet.

Jeg har 4-5 stk som jeg regner som nære venninner, som jeg betror det meste og som jeg vet jeg kan stole på. Jeg har flere venner også og mange av de regner jeg som gode venninner, men har kanskje ikke kjent de så lenge.

Karamell skrev:

Nei, jeg har aldri blitt sviktet an en nær venninne. Jeg har blitt sviktet av en mann som var min samboer en gang, men det er kanskje noe annet.

Ja, det glemte jo jeg. Eksmannen min var jo en av mine aller beste venner, som sviktet meg så grundig at vi ikke en gang kunne være venner lenger. Men av venne-venner har ingen sviktet, nei.

Jeg har 5 stykker, hvis jeg skal holde meg til definisjonen i HI. Ett søskenbarn jeg var veldig nær i oppveksten, en venninne fra vgs, en fra høgskoletida, ei jeg ble kjent med for 10 år siden og ei jeg ble kjent med for litt over 7 år siden. Det er faktisk ingen av disse fem jeg har veldig hyppig kontakt med i hverdagen, dels fordi de bor langt unna og mye av kontakten blir per telefon (to av dem), og dels fordi hverdagen er hektisk og tettpakket både her og der (de tre andre), men de er alle mennesker jeg stoler på, "er på nett med", vil stille opp for og vet vil stille opp for meg og mine. Og så er det veldig koselig når vi treffes, da!

I tillegg har jeg to lovende venninneforhold som ennå ikke tilfredsstiller definisjonen i HI pga tidsaspektet, men som jeg setter stor pris på. Dette er jenter jeg bor i samme område som, og vi treffes ganske jevnlig pga barn som er nære venner (en av dem) og pga felles fritidsaktivitet (en av dem).

Og så har jeg mannen, da.

En bestevenninne som jeg har kjent i nesten 30 år, tre som jeg har kjent i ca 15 år og 5-6 som jeg har kjent i mellom 5 og 10 år.

Jeg vet ikke om det nødvendigvis er slik at jo lengre man har kjent hverandre, jo nærere er det. Ofte finner man de beste vennene i studietiden, på sommerjobb eller i ting man er engasjert i. Når man er ung voksen så vet man både hva slags mennesker man er ute etter og har tid til å dyrke vennskapet. Som da Hønni og jeg ble kjent, feks, da vi VALGTE hverandre og kunne sitte i timesvis på kafe og røyke og skravle og bli supergodt kjent.

Noen ganger har man skikkelig flaks, feks når mannens bestevenn kommer dragende med en FANTASTISK dame og man får en venninne for livet som ren bonus.

Jeg er veldig heldig, jeg har mange gode venner.

2 veldig nære veninner som jeg stoler 100% på og kjæreseten min. De 3 kan jeg fortelle alt til.

Jeg har 7-8 nære venninner som jeg kan dele det meste med, noen av de alt.

Jeg har opplevd å miste min eldste og av de aller nærmeste venninnene mine.Vi var venninner i 30 år.
Ting hun gjorde mot meg og vennskapet vårt var så graverende at vi ikke har snakket sammen på 2 år.Det har vært vondt og føles ennå uvirkelig.