Hadde jeg gått på skole nå, og ikke i stenalderen, så hadde jeg antakelig fått diagnosen dyskalkuli. (Siden jeg gikk skole i steinalderen, var jeg rett og slett bare dum når det kom til tall, på linje med de dumme som ikke klarte lese engang i klassen min - de som i ettertid har fått diagnosen dysleksi.)
Jeg eier overhodet ikke tallforståelse, og matematikk har alltid vært et evig mareritt for meg. Guttungen på 7 1/2 har allerede bedre grep om å legge sammen og trekke fra tall og gangetabell enn mammaen hans har. Takk og lov har han er far som er ytterst oppegående hva matematikk angår.
Så over til prosentregning. Da jeg gikk i førsteklasse almennfag på videregående, skulle vi ha tentamen, hvor mesteparten ville gå på nettopp prosentregning. En kamerat av foreldrene mine forbarmet seg over meg, og satt i timesvis en ettermiddag for å dunke dette inn i hodet mitt. Vi regnet og regnet og regnet til øyet ble stort og vått.
Jeg dukket opp på tentamen, kry som en hanekylling, og regnet som en gud... og hadde ikke et eneste riktig svar når det kom til prosenter. Jeg hadde snudd alt opp ned og trill rundt.
Jeg turte aldri fortelle dette til den stakkars kameraten til mor og far.
