Om bursdager og selvbestemmelse

Lille*My skrev:

Da ville jeg forklart dette for foreldrene til jenta. Rett og slett sagt at hun ikke ville gå, og hvorfor. For problemet ligger jo ikke i bursdagen her, men i noe helt annet, som det absolutt bør gjøres noe med.

.

Det er forsøkt flere ganger. Men lykkes ikke. Vi bruker ikke mer energi der.

Tallulah skrev:

Men Mave, ser du ikke at hvis alle de som kan, inviterer alle, så blir det mye greiere for barn som ikke takler store bursdager eller ikke har så mange venner å feire i en form som passer dem? Jeg syns både Zoë og Tjorven har gode poenger: og det er at det du beskriver er unntakene. Og de blir det rom for om andre tar ansvar og inkluderer. Vi for eksempel, gjør det. Selv om sønnen min ikke leker med alle i klassen, syns han det er helt uproblematisk å ha alle i selskap. Noen av de vi inviterer blir han aldri invitert tilbake til. Noen av de han inviterer, blir ikke invitert andre steder. Det er en måte vi kan inkludere på. Og da gjør det ingenting om man har noen få unntak med små grupper.

Nettopp. Det blir som vaksinering. Om de som kan tar den, så kan de som ikke kan faktisk la være.

Nemlig. Det handler om å tenke seg om, og det motsatte tror jeg er årsaken til at mange lar barnet plukke fra øverste hylle uten å ofre fellesskapet og konsekvensene en eneste tanke.

Jeg leste en overskrift da jeg stod i kassa og ventet tidligere i dag, og den lød noe sånt som "derfor inviterer jeg ikke alle i klassen" og så var det bilde av ei muligens outsiderjente? under. Jeg leste ikke artikkelen, men jeg innbiller meg at den er tåredryppende og ekte nok, at hun kanskje har problemer med store forsamlinger, men jeg kjente at jeg irriterte meg litt også, hvertfall når den kommer i kjølevannet av historien til de to åtteåringene som ikke fikk en eneste gjest på besøk i sitt selskap. Som om den skal rettferdiggjøre det, på en måte. Eller ta bort alvoret i den situasjonen som jo også tok for seg et annet komplisert tema, nemlig skjult mobbing.

Hver for seg er sakene alvorlige nok, men det er så vanskelig å finne felles kjøreregler når man bare ender opp med å diskutere de som ikke får noen på besøk, og de som ikke orker mange på besøk. Da blir vi stående og stange hode i veggen, i stedet for å diskutere på en sånn måte og med en sånn tone som gjør at man kanskje ender opp med at de som kan invitere flere gjør det.

Takk for oppklaring av antall. Jeg så ikke det, og lette nok ikke grundig nok. 🙂

Her er de gjerne så gira selv på invitasjoner at vi leverer gjerne ut 1-2 uker før. Vi er klar over alle ting som kan dukke opp, så prøver å 'rydde plass' på den måten.

Ellers burde nok foreldre være flinkere til å snakke sammen ja. Bruke foreldremøter til noe av dette. Men samtidig skille mellom der det er et 'problem' og der det bare er 'praktisk'. Hos oss var det bare det sistnevnte som kom opp på sist møte. Jeg tror dessuten barn enklere forholder seg til en (bearbeidet) forklaring fra voksne om hvorfor noen gjør det på den og den måten, enn å bare fronte dette selv en dag på skolen. Forberedelse gjør noe med strategiene for å takle ting.

Skremmern skrev:

Nemlig. Det handler om å tenke seg om, og det motsatte tror jeg er årsaken til at mange lar barnet plukke fra øverste hylle uten å ofre fellesskapet og konsekvensene en eneste tanke.

Jeg leste en overskrift da jeg stod i kassa og ventet tidligere i dag, og den lød noe sånt som "derfor inviterer jeg ikke alle i klassen" og så var det bilde av ei muligens outsiderjente? under. Jeg leste ikke artikkelen, men jeg innbiller meg at den er tåredryppende og ekte nok, at hun kanskje har problemer med store forsamlinger, men jeg kjente at jeg irriterte meg litt også, hvertfall når den kommer i kjølevannet av historien til de to åtteåringene som ikke fikk en eneste gjest på besøk i sitt selskap. Som om den skal rettferdiggjøre det, på en måte. Eller ta bort alvoret i den situasjonen som jo også tok for seg et annet komplisert tema, nemlig skjult mobbing.

Hver for seg er sakene alvorlige nok, men det er så vanskelig å finne felles kjøreregler når man bare ender opp med å diskutere de som ikke får noen på besøk, og de som ikke orker mange på besøk. Da blir vi stående og stange hode i veggen, i stedet for å diskutere på en sånn måte og med en sånn tone som gjør at man kanskje ender opp med at de som kan invitere flere gjør det.

Om det er samme historien jeg leste, så handlet det om ei jente som pga at hun var redd for å bli eksludert selv ikke ville be de "upopulære".

Her har de oppfordret og jobbet for felles bursdager og inkludering fra barnehage til skole. Hvert eneste foreldremøte for eldste i 6 klasse siden 1 klasse har hatt det som oppfordring og tema og en forklaring rundt det fra lærer. I barnehagen var de også opptatt av det og pratet med oss foreldre. Kjempebra at de er så obs på det. Jeg er litt mer usikker på foreldremøtene for yngste i 3 klasse, der har mannen min møtt opp mest.
Når det skal sies så har vi kjørt fellesbursdager hele veien, utenom i år når eldste ble 11 år. Da valgte han landlagskamp Norge-Albania (forferdelig kamp) med 3 venner, 1 jente og 2 gutter. Det var greit innenfor at vi ikke ekskluderte noen få, men har litt dårlig samvittighet for at vi ikke ba alle guttene i klassen. Dog ser det ut som resten av gjengen for det meste gjør det fortsatt.

Floksa skrev:

Eller så har man kanskje et liv som inneholder mer enn å invitere til bursdag og dagene gikk litt fort og plutselig var det bare to dager igjen og man fant seg selv kjørende rundt med bil til midnatt med bilen full av trøtte unger for å få levert ut de jæ%&"# invitasjonene...

Kanskje det, og det må være lov. Man da får man også la være å sutre over at få/ingen kommer.
Jeg nekter for øvrig å tro på at kuene dine er særlig mer slitsomme å ha med å gjøre enn 17-åringene mine, så ikke komme her og komme her med travelheten din! (Se f.eks hvor lang tid det tok før jeg kunne svare deg... )

Invitasjoner som blir levert ut mer enn en uke før bursdagen kan gå i glemmeboka hos oss. Og jeg hater virkelig gi beskjed uansett. Vi gir beskjed om vi ikke kommer når invitasjonen kommer i hus. *ønsker et enkelt liv*

Chanett skrev:

Invitasjoner som blir levert ut mer enn en uke før bursdagen kan gå i glemmeboka hos oss. Og jeg hater virkelig gi beskjed uansett. Vi gir beskjed om vi ikke kommer når invitasjonen kommer i hus. *ønsker et enkelt liv*

Jeg skjønner virkelig ikke hvordan det er mulig å hate at man skal gi beskjed uansett. En sms, hvor lang tid tar det liksom ...

1. NY MELDING
2. tast inn nummer (står på invitasjonen)
3."NNN kommer i bursdag"
4. SEND.

Av alle ting som må gjøres i løpet av en dag, og akkurat dette er den oppgaven man hater. Tror du har et rimelig enkelt liv allerede, hvis det er dette som kompliserer livet ditt.

Chanett skrev:

Invitasjoner som blir levert ut mer enn en uke før bursdagen kan gå i glemmeboka hos oss. Og jeg hater virkelig gi beskjed uansett. Vi gir beskjed om vi ikke kommer når invitasjonen kommer i hus. *ønsker et enkelt liv*

Å gi beskjed uansett er en god måte for vertskapet å sikre seg at alle har mottatt og lest inviasjonen. Jeg kjenner at jeg synes det er helt irrelevant om noen voksne skulle hate (!) å måtte sende en sms uansett om de kommer eller ikke, når en slik praksis er en god måte å forebygge negative overraskelser for små bursdagsgjester.

Bluen skrev:

Man kan skrive i invitasjonen at man ønsker svar enten barna kan komme eller ikke.

Den prøvde jeg meg på også, og det var konsekvent de som kom som ga beskjed. Lurer på om resten leste "Gi beskjed om du kan kom...." og tenkte "Nei, det kan vi ikke, så da kaster jeg den" uten å lese resten?

Chanett skrev:

Invitasjoner som blir levert ut mer enn en uke før bursdagen kan gå i glemmeboka hos oss. Og jeg hater virkelig gi beskjed uansett. Vi gir beskjed om vi ikke kommer når invitasjonen kommer i hus. *ønsker et enkelt liv*

Hvordan går det an å hate å gi beskjed? Hater du å gi beskjed om du blir invitert i voksen-selskap også? Det tar ikke mange sekundene å sende en sms.

Jeg synes dette er en vanskelig debatt, og er nok preget av å ha et barn som er et unntak, og der det ikke var aktuelt å be barn som gjorde hverdagene hennes vonde og vanskelige.
Jeg er selvfølgelig for inkludering og at man skal ta ansvar for fellesskapet, men når det går på bekostning av mitt eget barns velferd og mentale helse blir det som sagt vanskelig.

I vårt barneselskap i helgen var det en håndfull inviterte som ikke kom. To gav ikke beskjed. Den ene stusset jeg over, siden de vanligvis gir beskjed, og tenkte jeg skulle sende en ekstra melding. Men det kom bort for meg. Og i går kom de og var så lei seg, de hadde rett og slett glemt det hele i førjulskaoset. Som jeg angret på at jeg ikke hadde somlet meg til å sende påminnelsen! Det andre barnet som ikke kom er En Som Ikke Kommer. Her har jeg også litt dårlig samvittighet, hun er fra en familie med ikke-vestlig bakgrunn, og jeg vet at de så og si aldri deltar på ting. Kjenner at jeg skal skjerpe meg litt og forsøke litt hardere neste gang.

Akseliane skrev:

I vårt barneselskap i helgen var det en håndfull inviterte som ikke kom. To gav ikke beskjed. Den ene stusset jeg over, siden de vanligvis gir beskjed, og tenkte jeg skulle sende en ekstra melding. Men det kom bort for meg. Og i går kom de og var så lei seg, de hadde rett og slett glemt det hele i førjulskaoset. Som jeg angret på at jeg ikke hadde somlet meg til å sende påminnelsen! Det andre barnet som ikke kom er En Som Ikke Kommer. Her har jeg også litt dårlig samvittighet, hun er fra en familie med ikke-vestlig bakgrunn, og jeg vet at de så og si aldri deltar på ting. Kjenner at jeg skal skjerpe meg litt og forsøke litt hardere neste gang.

I sist bursdag her fikk jeg veldig god hjelp til dette av en fantastisk mamma til et annet barn på trinnet. Jeg vet de er naboer og bytter på å følge barna til skolen, og hun kom bort til meg helt av seg selv en dag, og sa "Jeg kommer til å gjøre en liten innsats for at A... skal komme i bursdagen, for det vil være velidg positivt for henne". Hennes egen datter var ikke engang invitert, hun går i ei av de andre gruppene. Denne mammaen snakket mye med foreldrene til den inviterte jenta, forklarte hvor vi bodde, tilbød seg å skysse, forklarte hva som er vanlig å gi i gave, garanterte at hun ikke kom til å bli servert noe hun ikke burde spise etc. Og jenta kom, og strålte. Men dessverre kan det ofte være vanskelig å få med enkelte barn med innvandrerbakgrunn.

Lille*My skrev:

Jeg skjønner virkelig ikke hvordan det er mulig å hate at man skal gi beskjed uansett. En sms, hvor lang tid tar det liksom ...

1. NY MELDING
2. tast inn nummer (står på invitasjonen)
3."NNN kommer i bursdag"
4. SEND.

Av alle ting som må gjøres i løpet av en dag, og akkurat dette er den oppgaven man hater. Tror du har et rimelig enkelt liv allerede, hvis det er dette som kompliserer livet ditt.

Det er en av de millionene småting som jeg hater å bruke tid på.