Ville du begått selvmord ...

Jeg er snart 40 - er sånn omtrent halvveis. Har fått to flotte deilige barn. Dattera mi er 5 har hele livet foran seg.

Jeg synes ikke det er et vanskelig valg
Det som ville være vanskelig var å få det til rent praktisk. Men jeg velger barnet mitt framfor meg.

mkj skrev:

Jeg er snart 40 - er sånn omtrent halvveis. Har fått to flotte deilige barn. Dattera mi er 5 har hele livet foran seg.

Ville du valgt det for andre barn enn ditt eget også, eller er det den foreldrebiten i deg som gjør at du kan velge dette?
Ville du ofret deg for noen andres unge som har livet foran seg også?
*oppriktig interessert*

Dette er en problemstilling jeg håper jeg noensinne slipper å oppleve. Jeg er nok villig til å dø for barnet mitt, men å ta selvmord? Jeg tror rett og slett jeg er alt for feig til å kunne gjennomføre det. Det er nok uansett vanskelig for meg å svare konkret på dette nå så lenge dette for meg ikke er en reel situasjon pr i dag. Forhåpentligvis aldri.

LilleRosin skrev:

Jeg liker jo å tro jeg ville dødd for ungene mine.

Men det er en ting å storme frem og dytte dem av veien og selv bli truffet av lastebilen, og å planlegge et mord på seg selv. Vil jeg tro.

Tror ikke jeg hadde klart å ta mitt eget liv jeg. :feig:
Men i teorien ville jeg ofret alt for dem. Det hadde kanskje vært litt vanskelig å få noen andre til å drepe meg?

Nei, jeg konkluderer med at Sitron ser alt for mange rare filmer.

Kirsebær skrev:

Ville du valgt det for andre barn enn ditt eget også, eller er det den foreldrebiten i deg som gjør at du kan velge dette?
Ville du ofret deg for noen andres unge som har livet foran seg også?
*oppriktig interessert*

Nå spør du mkj, men jeg svarer allikevel. Jeg ville ikke tatt livet av meg selv med vilje for andre enn mitt barn. Det gjelder kanskje ikke i trailerscenariet, hvor jeg kanskje i refleks ville gjort det med ethvert barn.

(Samtidig skal man jo være litt forsiktig med å si sånt. Jeg har jo hørt at man ser gang på gang at foreldre f eks ikke hopper uti vannet for å redde barnet sitt, fordi man får panikk der og da. Jeg tror derfor jeg ville hatt lettere for et organisert selvmord for å redde barnet (som det Esme skisserer med narkose etc) enn en slik impulshandling. Jeg opptrer ikke alltid som forventet når jeg får panikk, jeg har en tendens til å fryse fast.)

Kirsebær skrev:

Ville du valgt det for andre barn enn ditt eget også, eller er det den foreldrebiten i deg som gjør at du kan velge dette?
Ville du ofret deg for noen andres unge som har livet foran seg også?
*oppriktig interessert*

Helt klart foreldrebiten ja. De fleste foreldre ofrer da mer på egne unger enn på andre. Det er jo masse av unger verden rundt vi kunne ha reddet om vi hadde prioritert annerledes, men de fleste av oss surrer nå rundt her i vår materialistiske verden og holder på med sitt.

Jeg ville nok fått problemer om det var tantebarnet mitt. Men nei, jeg tror ikke jeg hadde ofret livet da.

Monsoon skrev:

Jeg opptrer ikke alltid som forventet når jeg får panikk, jeg har en tendens til å fryse fast.)

Jeg blir helt kald, rolig og effektiv i slike situasjoner og får ikke panikkreaksjon før alt er over. Da kommer den derimot til gangs.

Så underlig vi er skrudd sammen.

Kirsebær skrev:

Jeg blir helt kald, rolig og effektiv i slike situasjoner og får ikke panikkreaksjon før alt er over. Da kommer den derimot til gangs.

Så underlig vi er skrudd sammen.

Ja, underlig er ordet. (Og så må jeg ile til for å si at det forresten ikke er helt sant. Jeg husket nemlig på en episode med en bilulykke da jeg skrev det i sted, hvor jeg ikke husket nummeret til ambulansen. Og altså frøs fast. Men samtidig har jeg vært gjennom noen rimelig paniske episoder etter at jeg fikk barn, hvor jeg har vært kald og effektiv, for deretter å få den store skjelven når alt var ok igjen. Sånn for å redde ansikt her. 😛 )

Det er et utrolig vanskelig spørsmål. Hva ville søsknene til det barnet som fikk organene føle? Glede over at et søsken lever, sorg over at mamma er død, kanskje sinne på det søskenet som lever? Jeg tror jeg ville følt litt at jeg valgte ett barn foran det andre uansett hvilket standpunkt jeg ville tatt. Helt forferdelig å miste et barn å vite samtidig at det kunne overlevd hvis jeg hadde tatt livet mitt og donert organer. Og også helt forferdelig å vite at det sitter 2 barn igjen sønderknuste uten mammaen sin.

Veldig vanskelig å svare på, jeg hadde nok ikke gjennomført det nei. Reddet ungene i en faresituasjon hadde jeg gjort, men å planlegge noe sånt som dette og klare å gjennomføre det hadde jeg ikke gjort nei. Tror ikke jeg hadde vært modig og bestemt nok.

Antagelig.

Kirsebær skrev:

Ville du valgt det for andre barn enn ditt eget også, eller er det den foreldrebiten i deg som gjør at du kan velge dette?
Ville du ofret deg for noen andres unge som har livet foran seg også?
*oppriktig interessert*

Det kan jeg svare på: Nei det ville jeg ikke.

Jeg tror aldri at jeg hadde klart å ta livet av meg,samme hvem det evt. kunne reddet. Jeg hadde ikke hatt psyke til å gjennomføre det i praksis.

Monsoon skrev:

Ja, det hadde jeg nok forventet. (Syke, syke diskusjonen. )

Kunne du da tatt livet av mannen om han nektet å gjøre det selv? :fortsetter på den syke, syke diskusjonen. :

Jeg kan ikke se for meg at jeg ikke skulle gjort det. tatt selvmord altså, ikke drept mannen. Men det praktiske er for søkt til at jeg klarer å sette meg ordentlig inn i det.

om jeg skal svare direkte på sitron sitt spørsmål, må det være med et nytt spørsmål. Ville man klart å leve med seg selv etterpå, om man ikke gjorde det? hmmm...

Pia skrev:

Kunne du da tatt livet av mannen om han nektet å gjøre det selv? :fortsetter på den syke, syke diskusjonen. :

Jeg kan ikke se for meg at jeg ikke skulle gjort det. tatt selvmord altså, ikke drept mannen. Men det praktiske er for søkt til at jeg klarer å sette meg ordentlig inn i det.

Jeg hadde valgt å ikke assistert til selvmord i en sådan situasjon, siden barna da ville mistet meg også, iallfall for 15 + år.

Superior skrev:

om jeg skal svare direkte på sitron sitt spørsmål, må det være med et nytt spørsmål. Ville man klart å leve med seg selv etterpå, om man ikke gjorde det? hmmm...

Ja, det tror jeg.

Og jeg er sikkert kveldens mest hjerteløse som svarer på spørsmålet med et ganske så kategorisk nei.

For det første fordi problemstillingen er så absurd og søkt at det er vanskelig å sette seg ordentlig inni det. For det andre fordi jeg ikke tror at jeg uten videre ville fått til å ta selvmord uten å ødelegge organene. Ikke finnes det noe garanti heller for at barnet overlever selv om det får mine organer. I det hele tatt så tror jeg at dette er noe mange tror de ville gjort- og ganske så få ville gjort. Det tror jeg forresten med lastebilscenariet også.

Olympia skrev:

Det tror jeg forresten med lastebilscenariet også.

Her er jeg uenig. Å gjøre sånt er en refleks. Ikke en veloverveid handling. Ergo kan det egentlig ikke sammenlignes.

Sitron skrev:

Her er jeg uenig. Å gjøre sånt er en refleks. Ikke en veloverveid handling. Ergo kan det egentlig ikke sammenlignes.

Det er jeg helt enig i. Men nettopp fordi det er en refleks tror jeg mange ville vært overrasket over hvordan den kan slå ut helt motsatt av hva som forventes, f.eks. at man ville vært som "klistret fast" og ikke kunne bevege bena selv om man så lastebilen komme.

Jeg tør i hvert fall ikke si hvordan jeg ville reagert. Men jeg kan godt si hvordan jeg håper at jeg ville reagert.