Sykemeldinger

Han trenger tilrettelegging og utvidet studierett. Jeg er ikke imot NAV som bidragsyter, men jeg sitter jo med en opplevelse av at man tenker NAV istedetfor det han trenger. Og da blir det frustrerende å møte NAV-prat før man egentlig har gitt det en reell sjanse over litt tid. (Diagnosen/kartleggingen er relativt fersk, dessverre.)

Jeg har jo også opplevd noe lignende med lillebroren hans. I IP-en sto det at man 6 måneder før 18-årsdagen skulle koble inn NAV mtp. uføreytelser etc. Det var litt sårt når gutten gikk på barneskolen og hadde drømmer om hva han skulle bli som alle andre. Etter en del brumming og noe som sikkert har vært sett på som urealistiske tanker fra min side, samt at vi etterhvert møtte på de rette lærerne underveis, har vi nå en suksesshistorie som går yrkesfaglig linje med tilrettelagt løp og har gode sjanser for normalt arbeid. Han utviser en enorm arbeidsmoral, punktlighet, nøyaktighet, er ikke redd for å ta i et tak og mange andre egenskaper som er viktig i yrkeslivet. Det er snart 6 måneder til han blir 18 og uføretrygd er heldigvis det siste man forestiller seg om ham nå. Men det har vært litt av en prosess å komme dit.

Så trist å høre at dere blir møtt på den måten, Kie. Jeg er redd historien ikke er enestående. Hvis man har evner, til og med meget gode evner, så synes jeg det er trist at samfunnet er sånn lagt opp at man ikke utnytter den ressursen. Kjempetrist for den det gjelder, men dumt for oss alle også.

Håper det hjelper at du slår litt i bordet. En type praksisplass i en egnet bedrift ville vel være utrolig mye bedre tenker jeg, enn å skulle se for seg å gjøre ingenting resten av livet.

kie skrev:

Han trenger tilrettelegging og utvidet studierett. Jeg er ikke imot NAV som bidragsyter, men jeg sitter jo med en opplevelse av at man tenker NAV istedetfor det han trenger. Og da blir det frustrerende å møte NAV-prat før man egentlig har gitt det en reell sjanse over litt tid. (Diagnosen/kartleggingen er relativt fersk, dessverre.)

.

I alle dager. Hvor vanskelig kan det være å gi noen utvidet studierett, egentlig? På vg. gir vi jo utvidet skolerett til elever med ulike diagnoser støtt og stadig. Usikker på hvordan det fungerer med tilrettelegging når man studerer, dog?

Ja, jeg har i alle fall beroliget gutten med at løpet ikke er kjørt bare fordi det kanskje ikke går gjennom det offentlige. Vi jobber for å bli gjeldfri bl.a. for å ha mer "muskler" i forhold til å spare til å betale utdanning, ekstraundervisning etc. om nødvendig.

Akkurat som med lillebroren har jeg veldig stor tro på at med litt hjelp på veien og riktig mål i enden av dette så kan særhetene bli en ressurs. Hvem vil vel ikke ha en arbeidssom byggarbeider som tar utregninger, byggforskrifter, folkeskikk og andre regler særdeles seriøst? Og hvor mye small talk får man egentlig gjort når man snekrer eller driver med maskiner? Man kan da gjøre nytte for seg selv om man kanskje ikke er arbeidsleder eller den som forhandler frem kontraktene?

Eldstemann er litt "Sheldon"-ish. Han graviterer mot forskning og realfag, bruker tid på innlæring og lærer på litt annerledes måte, men når det først sitter er han litt vel rigid og glemmer det ikke. I bibliotekpraksis har han trivdes som plommen i egget med å kategorisere, arkivere, merke osv. At det der er litt ro og ikke for hektisk sosialt passer ham også veldig godt. Men i en skole der gruppearbeid, diskusjoner, vurderinger, nyanseringer osv. har sin plass sliter han litt. Og i oppgaver blir gjerne tekst støy. Han funker best med rene tall og kun nødvendige opplysninger i oppgavene. Så jeg tenker det er om å gjøre å få ham gjennom det på et eller annet vis og trene masse på prøveformer, vise hva han kan etc. I følge søsteren min som studerer på universitetet er fysikkbygget der fullt av fyrer som minner henne veldig om sønnen min.

Uansett: Å bli parkert på sidelinjen er uaktuelt. Jeg skjønner at NAV kan bidra med mye, men jeg ønsker like mye autonomi for ham som det andre har i voksenlivet. Så en endestasjon for ungdom med noen særheter, men som er proppfulle av ressurser, synes jeg ikke det bør være.

kie skrev:

Han trenger tilrettelegging og utvidet studierett. Jeg er ikke imot NAV som bidragsyter, men jeg sitter jo med en opplevelse av at man tenker NAV istedetfor det han trenger. Og da blir det frustrerende å møte NAV-prat før man egentlig har gitt det en reell sjanse over litt tid. (Diagnosen/kartleggingen er relativt fersk, dessverre.)

rine skrev:

I alle dager. Hvor vanskelig kan det være å gi noen utvidet studierett, egentlig? På vg. gir vi jo utvidet skolerett til elever med ulike diagnoser støtt og stadig. Usikker på hvordan det fungerer med tilrettelegging når man studerer, dog?

Eg opplever ein tendens hos ppt til å ikkje ønske å tilrettelegge for mykje på studiespesialisering, nettopp fordi det er studieførebuande. Det er gjerne ei haldning av typen: "Kva skal han/ho med studiekompetanse, viss han/ho ikkje klarer dette? På Blindern er det ingen ppt som held han/henne i handa". Dei er mykje meir positive til å lose elevar med særskilde behov gjennom yrkesfagutdanning eller lærekandidatordning. Eg har inntrykk av at dette dreier seg om ressursbruk, og ein tanke om at viss det skal vere verdt det å sette inn ekstra ressurser på ein einskildelev, må det føre fram til noko. Om ein elev er så hjelpetrengande at vedkommande ikkje ser ut til å ville klare seg aleine på Blindern, vil heller ikkje studiekompetanse bli støtta, nettopp fordi studiekompetanse som sådan er ubrukeleg aleine.

bai skrev:

Eg opplever ein tendens hos ppt til å ikkje ønske å tilrettelegge for mykje på studiespesialisering, nettopp fordi det er studieførebuande. Det er gjerne ei haldning av typen: "Kva skal han/ho med studiekompetanse, viss han/ho ikkje klarer dette? På Blindern er det ingen ppt som held han/henne i handa". Dei er mykje meir positive til å lose elevar med særskilde behov gjennom yrkesfagutdanning eller lærekandidatordning. Eg har inntrykk av at dette dreier seg om ressursbruk, og ein tanke om at viss det skal vere verdt det å sette inn ekstra ressurser på ein einskildelev, må det føre fram til noko. Om ein elev er så hjelpetrengande at vedkommande ikkje ser ut til å ville klare seg aleine på Blindern, vil heller ikkje studiekompetanse bli støtta, nettopp fordi studiekompetanse som sådan er ubrukeleg aleine.

Jepp. Jeg har sittet på møte og rett og slett spurt om studiespesialisering er unntatt opplæringsloven. Jeg er vanligvis ikke frekk, altså. Men etter et par møter med stadig "nei, tilrettelegging får man ikke her, da må man på yrkesfag"-argumentasjon, måtte jeg spørre direkte. I tillegg bommer man med tankegangen om "klarer du ikke studiespesialisering, klarer du ihvertfall ikke videre studier" ganske kraftig i forhold til de som klarer seg bedre jo mer spesialisert et studie er.

I vårt tilfelle har jo heller ikke gutten fått så mye sjanser. Det er frustrerende å se på at noen som har måttet vente så mange år på utredning, diagnose etc. og endelig får det da møter en "men nå er det for seint"-holdning før man egentlig har fått prøvd. For å illustrere hva god tilrettelegging kan utrette for akkurat denne eleven: Frem til han gikk i 3. kunne han ikke lese eller skrive navnet sitt. Så byttet han skole og fikk en lærer som skrellet bort alt unødig av forklaringer og pedagogiske virkemidler som for ham var mer støy enn til hjelp. Han gikk fra å ikke kunne lese og skrive navnet sitt engang i august til å lese Ringenes herre i løpet av skoleåret. Den læreren han hadde hatt før dette? Vel, dette var en ufaglært steinerskolelærer som presterte å si at det ikke var sikkert at han noensinne ville lære å lese, men at det også var greit for han kunne jo gjøre så mye annet i livet sitt. Til en gutt som har vokst opp med en mor som viste stor glede av bøker og som selv gledet seg til han skulle knekke koden. Fordi hun som lærer ikke hadde lykkes.

Gutten er testet og vurdert til å ha veldig høy intelligens, men språkvansker som spenner bein på ham. Han har hatt gode lærere, men siden diagnosen manglet avhang det altså veldig av den enkelte lærer og hvordan de evt. har blitt nysgjerrig på hvordan gutten funker og prøvet og feilet seg frem til en metode. Som læreren som skjønte at mye av det som ellers gjøres for å lære barn å lese for ham var støy og fikk kjemperesultater i løpet av få måneder.

Det blir litt som læreren som hadde jobbet en-til-en med ham litt nå misforsto. Hun sa at til tross for at hun hadde gitt ham masse en-til-en-undervisning hvor hun hadde sittet rett overfor ham, pratet masse med ham gjennom ting og kommet med eksempler osv. så hadde han ikke skjønt det. Og dermed er det ikke vits med dette løpet. I mine øyne er det derimot åpenbart at veldig mye av ekstrainnsatsen fungerte som forstyrrende støy for ham. Ungdom med Aspergers har problemer med å sile inntrykkene, så derfor kan det bli for mye støy om man setter seg ned kne mot kne med dem, holder dem i hånda, krever blikkontakt og prater i vei med fakter og mimikk. Du har større sjanse for at ungdommen får med seg det du sier om du ser en annen vei.

Det samme gjelder skolegrader også. Det er vanskelig å gå gradene, nettopp på grunn av en del pedagogiske virkemidler som gjør læringen lettere for andre, men for ham fungerer som støy. Og det er en metode som baserer seg en del på nettopp ting som er vanskelig. Man skal ikke bare kunne, man skal presentere det i en pakke som passer inn i videregående. Å lære og presentere f.eks. naturfag på det trinnet han er nå er så vanskelig at han fikk stryk til tross for at dette er særinteressen hans. Å høre ham diskutere med en overlege om synapser, nevrotransmittere, serotonin osv. og faktisk få svar i samme leia fra en som kunne tilføre enda mer i neste setning. Wow! Ungen strålte!

Uff. Jeg føler at jeg herper tråden noe veldig her nå. Men det er altså en del nyanser bak tallene om ungdom som faller ut av skolen og over på NAV. Og min erfaring er at NAV-presset kommer altfor fort og før man har utforsket mulighetene i skolen godt nok. Antageligvis pga. pressede budsjetter og overbelastede systemer. Men da ender vi jo som samfunn opp med et stort NAV-problem om NAV blir dumpingstedet for alt som ikke virker i andre systemer. Og et, i verste fall, livslagt løp med uføretrygd må da kunne ha finansiert ganske mye bra spesialpedagogikk i skolen med påfølgende normalt yrkesliv?

rine skrev:

Når han så presterer å bli tatt med kokain for så å sykemelde seg for å slikke sårene etterpå, blir iallfall jeg litt

For det første; man "sykemelder seg" ikke. For det andre; et diagnostisert rusproblem er kategorisert som sykdom, og dermed også grunnlag for sykemelding. Det er ganske vanlig at man først innser problemene man har med rus når man blir avslørt på en måte som er pinlig og vanskelig, eller står i fare for å miste viktige ting i livet. For eksempel jobben. I den settingen vil en sykemelding for å ta fatt i problemene man har være ganske naturlig.

De fleste som har jobbet som almennleger sukker vel over at når en pasient først kommer inn på kontoret, fast bestemt på å "sykemelde seg", så er det ikke alltid legen kan gjøre all verdens med det. Hvis folk er villige til å smøre tjukt nok på er det ikke så mye annet å gjøre enn enten å sykemelde pasienten, eller å kalle vedkommende en løgner.

Og HELT uvanlig er det heller ikke at ansatte i en konflikt stormer ut av møtet og roper at "hvis jeg ikke får det sånn og sånn så sykemelder jeg meg!!" , for så å sende inn en sykemelding dagen etterpå. Jeg tviler ikke på at en konflikt i enkelte tilfeller kan bli så belastende at man blir syk av det, men påfallende når det skjer rett etter fremsetting av en trussel. Særlig når konflikten er av karakteren "fikk ikke ta ferie da jeg selv ville det!".

Det er i grunnen veldig kjipt gjort mot de som virkelig blir syke av forhold på arbeidsplassen.

Det er kjipt gjort mot ALLE som er glade for velferdssystemet vårt.

Men poenget var: Selv om det prinsipielt er riktig, den gamle regla om at "det er ikke folk som sykemelder seg, det er legene som sykemelder pasienter", så er det dessverre ikke så sant som det burde være.

Irma skrev:

For det første; man "sykemelder seg" ikke..

Jeg tillater meg å være rungende uenig. Man går til legen, klager over sine plager. Legen sykmelder, eller lar være. Er man bestemt på at det er sykmelding man trenger, finner man en ny lege (evt. etter å fått bekreftelse fra nett og venner om at den gamle legen er domm) og sånn går nu dagan...

Jeg opplever en sykemelding som en dialog mellom legen og meg selv. I de fleste tilfeller har jeg snakket sykemeldingen ned i % og ikke opp. (men det skyldes vel at jeg trives i jobben min og at jeg får utrolig mye å ta igjen om jeg skulle være 100% sykemeldt over tid ) Jeg tror ikke dette gjelder bare meg altså, sånn for ikke å svartmale situasjonen helt.

Men jo, jeg tror også at det ikke er så veldig vanskelig å få en sykemelding om man bestemmer seg for det.

Nei, jeg er jo ikke så svartsynt at jeg tror dette er noe gud og hverman gjør. Men at det skjer. Ofte nok til at de fleste almennleger kjenner fenomenet godt.

Det at man selv gjør noe aktivt i prosessen frem mot sykmelding (oppsøker legehjelp) forandrer ikke det at det er legen som foretar en medisinsk vurdering og avgjør. Jeg skjønner hvor uttrykket kommer fra, men jeg liker det ikke. Jeg tror det i tillegg til å være en slags betraktning om hvordan systemet fungerer også kan bidra til å legitimere noen holdninger som ikke er helt ok.

Jeg kjenner i alle fall til folk som omtrent ser på legen som en sekretær som bare skal skrive sykmeldinger de har bestemt at de skal ha, skrive ut resepter de vil ha, henvise sånn som de vil osv. Ved å si ting som "sykmelder seg" istedet for å påpeke at det er legen som er legen og skal sykmelde bruker man et språk som også er en del av mentaliteten rundt dette. Å motsi den der er noe jeg minst like gjerne gjør i forhold til venninnen som er snurt fordi legen nekter å operere som en drive through der man bestiller medisinske dokumenter og resepter i luka, som i mer generelle diskusjoner. Det er i tillegg rett og slett feil. Om legen velger å stole på pasienten, føler seg presset osv. så er det fortsatt legen som velger å sykmelde. Skal man sykmelde seg uten å være lege må man forfalske et dokument.

Næsj, jeg gidder ikke nødvendigvis å berømme alle som sier " Jeg ble tilbudt 50 % sykemelding, men sa jeg kunne klare meg med 30. " Jeg kunne godt tenke meg full lønn og fri en dag i uka selv, og jeg har til tider både søvnvansker, stresskuldre, urolig mage, kort lunte og dårlig konsentrasjon. I tillegg til at jeg relativt ofte lurer på meningen med det jeg gjør. Nok til at ganske mange leger ville sagt at jeg burde roe ned litt, gitt at jeg sutret på rett måte og til rett person. :kynisk:

Tro det eller ei, men det finnes folk som går til legen uten tanker om å bli sykmeldt men ender opp med at det er bl.a. det legen foreslår som del av tiltakspakka. Eller som ikke hadde planer om å "sutre", men bare ville kjapt innom for en kortisonsprøyte i skulderen før jobb, men har en irriterende gjennomskuende lege som etter noen sånne besøk begynner å nøste.

Eg har fleire gonger insistert på at eg ikkje vil sjukemeldast, eller at eg vil ha lågare prosent enn 100%. Då har argumentet mitt vore at ein ting er det fysiske, som gjer at friskmelding ikkje er eit alternativ, medan det også er ei påkjenning i seg sjølv å vere sjukemeldt. Eg må jobbe aktivt med meg sjølv for å ikkje bli deprimert av vere "unyttig". Eg tar initiativ, kjem med forslag til konkrete oppåver eg trur eg klarer å utføre, sjølv. Men mi erfaring er at utan dette initiativet, er det overraskande lett å få ei sjukemelding. Eg blir i alle fall tilbudt dette, når eg kjem for å få smertestillande, antibiotika eller andre hjelpemidler som skal hjelpe meg å unngå sjukemelding.