bai skrev:
Eg opplever ein tendens hos ppt til å ikkje ønske å tilrettelegge for mykje på studiespesialisering, nettopp fordi det er studieførebuande. Det er gjerne ei haldning av typen: "Kva skal han/ho med studiekompetanse, viss han/ho ikkje klarer dette? På Blindern er det ingen ppt som held han/henne i handa". Dei er mykje meir positive til å lose elevar med særskilde behov gjennom yrkesfagutdanning eller lærekandidatordning. Eg har inntrykk av at dette dreier seg om ressursbruk, og ein tanke om at viss det skal vere verdt det å sette inn ekstra ressurser på ein einskildelev, må det føre fram til noko. Om ein elev er så hjelpetrengande at vedkommande ikkje ser ut til å ville klare seg aleine på Blindern, vil heller ikkje studiekompetanse bli støtta, nettopp fordi studiekompetanse som sådan er ubrukeleg aleine.
Jepp. Jeg har sittet på møte og rett og slett spurt om studiespesialisering er unntatt opplæringsloven. Jeg er vanligvis ikke frekk, altså. Men etter et par møter med stadig "nei, tilrettelegging får man ikke her, da må man på yrkesfag"-argumentasjon, måtte jeg spørre direkte. I tillegg bommer man med tankegangen om "klarer du ikke studiespesialisering, klarer du ihvertfall ikke videre studier" ganske kraftig i forhold til de som klarer seg bedre jo mer spesialisert et studie er.
I vårt tilfelle har jo heller ikke gutten fått så mye sjanser. Det er frustrerende å se på at noen som har måttet vente så mange år på utredning, diagnose etc. og endelig får det da møter en "men nå er det for seint"-holdning før man egentlig har fått prøvd. For å illustrere hva god tilrettelegging kan utrette for akkurat denne eleven: Frem til han gikk i 3. kunne han ikke lese eller skrive navnet sitt. Så byttet han skole og fikk en lærer som skrellet bort
alt unødig av forklaringer og pedagogiske virkemidler som for ham var mer støy enn til hjelp. Han gikk fra å ikke kunne lese og skrive navnet sitt engang i august til å lese Ringenes herre i løpet av skoleåret. Den læreren han hadde hatt før dette? Vel, dette var en ufaglært steinerskolelærer som presterte å si at det ikke var sikkert at han noensinne ville lære å lese, men at det også var greit for han kunne jo gjøre så mye annet i livet sitt. Til en gutt som har vokst opp med en mor som viste stor glede av bøker og som selv gledet seg til han skulle knekke koden. Fordi hun som lærer ikke hadde lykkes.
Gutten er testet og vurdert til å ha veldig høy intelligens, men språkvansker som spenner bein på ham. Han har hatt gode lærere, men siden diagnosen manglet avhang det altså veldig av den enkelte lærer og hvordan de evt. har blitt nysgjerrig på hvordan gutten funker og prøvet og feilet seg frem til en metode. Som læreren som skjønte at mye av det som ellers gjøres for å lære barn å lese for ham var støy og fikk kjemperesultater i løpet av få måneder.
Det blir litt som læreren som hadde jobbet en-til-en med ham litt nå misforsto. Hun sa at
til tross for at hun hadde gitt ham masse en-til-en-undervisning hvor hun hadde sittet rett overfor ham, pratet masse med ham gjennom ting og kommet med eksempler osv. så hadde han ikke skjønt det. Og dermed er det ikke vits med dette løpet. I mine øyne er det derimot åpenbart at veldig mye av ekstrainnsatsen fungerte som forstyrrende støy for ham. Ungdom med Aspergers har problemer med å sile inntrykkene, så derfor kan det bli for mye støy om man setter seg ned kne mot kne med dem, holder dem i hånda, krever blikkontakt og prater i vei med fakter og mimikk. Du har større sjanse for at ungdommen får med seg det du sier om du ser en annen vei.
Det samme gjelder skolegrader også. Det er vanskelig å gå gradene, nettopp på grunn av en del pedagogiske virkemidler som gjør læringen lettere for andre, men for ham fungerer som støy. Og det er en metode som baserer seg en del på nettopp ting som er vanskelig. Man skal ikke bare kunne, man skal presentere det i en pakke som passer inn i videregående. Å lære og presentere f.eks. naturfag på det trinnet han er nå er så vanskelig at han fikk stryk til tross for at dette er særinteressen hans. Å høre ham diskutere med en overlege om synapser, nevrotransmittere, serotonin osv. og faktisk få svar i samme leia fra en som kunne tilføre enda mer i neste setning. Wow! Ungen strålte!
Uff. Jeg føler at jeg herper tråden noe veldig her nå. Men det er altså en del nyanser bak tallene om ungdom som faller ut av skolen og over på NAV. Og min erfaring er at NAV-presset kommer altfor fort og før man har utforsket mulighetene i skolen godt nok. Antageligvis pga. pressede budsjetter og overbelastede systemer. Men da ender vi jo som samfunn opp med et stort NAV-problem om NAV blir dumpingstedet for alt som ikke virker i andre systemer. Og et, i verste fall, livslagt løp med uføretrygd må da kunne ha finansiert ganske mye bra spesialpedagogikk i skolen med påfølgende normalt yrkesliv?