Ambivalent i forhold til vår og sommer

Jeg har også en mage som kvalifiserer til bukplastikk, det er også to sjarmerende ks arr der, og ca 7-8 andre arr. Men det synes jeg er enklere rett og slett, fordi det er sjelden jeg blotter magen sånn til «hverdags».

For meg er det bare en litt forvirrende følelse. Da jeg var str 50-54 var jeg liksom det. Både med og uten klær. Nå er jeg 40/42 med klær, og vips, når jeg har av meg klærne, så er underkroppen min plutselig 3-4 str større. Det er bare rett og slett litt vanskelig å forholde seg til noen ganger. Så kan dere bare mene jeg er selvopptatt og shallow av den grunn.

Det er liksom greiere når føttene er forholdsvis faste og greie i str, og man kan traske rundt i shorts og t-skjorte. Da er ikke magen et særlig problem heller. Jeg har ingen planer om å hive meg på «bar mage» moten som dukker opp nå uansett

Jeg har levd med hvitfargen min hele livet jeg, men det er liksom alltid noen som sier at det bare er å hive på litt brunkrem eller noe sånt, eller ta sol. Det er ikke det. Jeg blir skjoldete uansett hva jeg bruker. Tar jeg sol blir jeg flekkete rød. Og etter solbrentheten er borte, så blir jeg hvit igjen. Og da er det ikke bare bare. Og de aller fleste jeg kjenner gir uttrykk for at det er deilig å få litt brunfarge på kroppen.

Men det er ikke sånn at jeg sitter inne og surner mellom mai og september. Jeg nyter vår og sommer også jeg, og alt det disse årstidene fører med seg. Men jeg synes likevel en del ting er enklere, for meg, når det er høst og vinter.

noen skrev:

Men betyr det så mye hva du går rundt i i Florida? Kan du ikke prøve å glede deg over at du skal på en tur som mange av oss bare kan drømme om? For meg som har hatt de siste årene i Norge, og tilbrakt de siste sommerferiene innpakket i ullundertøy, høres en slik tur helt fantastisk ut.

Enig. Kos deg glugg ihjel, Divine, og kos deg litt ekstra for lille meg som har drømt om Florida-ferie HELE livet.
Og du ser fantastisk ut, jeg må bare si det. Jeg synes det er så trist at folk ikke ser seg selv utenfra, slik omgivelsene ser dem. Jeg har jo vært der selv og er jo der på noen områder forsåvidt enda, men jeg har jobbet mye, mye med det og ser jo galskapen i hvor negativt innstilt jeg har vært tidligere. Spesielt ille er det å se på bilder av meg selv som 18-åring, der jeg var helt nydelig, men syntes jeg så ut som et troll.

noen skrev:

Men betyr det så mye hva du går rundt i i Florida?

Betyr og betyr. Jeg vil jo gjerne både føle meg vel OG ha det behagelig, så sånn sett betyr det jo noe for meg hva jeg går i. Det betyr ikke at jeg trenger å være årets moteløve eller noe sånt. Men maxikjole var en god idé.

Etnisk norske har hvit hud. Lev med det!

Hm ja, de fleste har nok sitt de sliter med utseendemessig. Jeg ville f.eks. mye heller vært lysere i huden om jeg kunne blitt kvitt 30-40 cm rundt livet ... Men jeg bruker faktisk bIkini (på stranden) likevel!

Jeg tenker at det må da være lov å sutre litt om det man er minsfornøyd med. Jeg sutrer om leggene mine, selvom jeg vet at det egentlig ikke er så farlig i den store sammenhengen. Og jeg blir brun. Problemet er bare at man må se skillet for å tro på at jeg er brun - det har jeg løst ved å vise frem skillet mitt til alle som vil se (og noen som ikke vil se). Og jeg går med bikini, skjørt og shorts, bare ikke på jobb eller andre steder med masse mennesker. Jeg går med bikini på stranda, men vi drar ikke nødvendigvis på de mest overfylte strendene. Det er ikke bare pga legg og mage problematikk, jeg er ikke så voldsomt fan av overfylte strender uansett.

Det er jo så mye morsommere å være på stranden uten bikini enn med bikini. Eneste er jo at det ikke blir så mange skiller ut av det, da.

Jeg er fremdeles enig med Teofelia. Det er lov for alle å klage over alt. Men det er ikke slik at sutring gir noe fripass fra å ikke få tilbakemeldinger på at noen av klagepunktene er tulleting.

Klagepunktene kan til og med vurderes som tulleting SELV OM det for den enkelte oppleves som Store og Viktige problemer.

La oss si at bolledeigen ikke hevet. Man venter besøk. Man vil så inderlig gjerne gjøre inntrykk på besøket, for dette er mennesker man synes er litt skumle, som man er redd for å fremstå teit overfor. Den bolledeigen blir altoverskyggende, man gråter, dagen er ødelagt, man kjenner skam og fortvilelse. Følelsene er reelle. Man har rett til å ha dem. Men det var bare en bolledeig. Det er ikke viktig. Hvis man ser verden fra månen, så vil ingen se bolledeigen. Gråtende, med hodet ned i bolledeigen, ser man ingenting annet.

Hvis man ser verden fra månen er det ingen som ser de hvite leggene heller.

Det MÅ være lov å hevde at hvis man bruker så mye tid å krefter på selvforakt, så ville man fått det morsommere om man lot være. Og det er ikke slemt, det er søstersolidarisk. det er i mitt hode akkurat like tåpelig å bruke 4 timer i uken på å gremmes over hvitfargen som at min mormor brukte 4 timer i uken på å polere møbler.

Maverick skrev:

Det er jo så mye morsommere å være på stranden uten bikini enn med bikini. Eneste er jo at det ikke blir så mange skiller ut av det, da.

Det går jo ikke. Hvordan skal jeg overbevise folk om at jeg Faktisk er BRUN, for tenk, :skingrestemme: uten skiller?

Søstersolidarisk. Finaste ordet. Og om vi ikkje minne kvarandre på det, kven skal gjere det?

Eg fikk høre av min kjæreste i helga; du er ikkje mykje sjarmerende og attraktiv når du er deprimert, Tussa mi. Eg holdt nesten på å slå, men det fikk meg definitivt til å innsjå at en knust lysestake virkelig ikkje vise frå månen.

Jeg mener nok også at det blir i overkant dramatisk å føle at sommeren blir ødelagt fordi man ikke får brune legger, for å sette det noe på spissen. Derimot tror jeg ikke at den beste måten å gjøre oppmerksom på det er å demonstrere hvor lite jeg bryr meg om denslags, og at alle hadde hatt det bedre om de hadde tenkt som meg.

Maverick skrev:

Jeg mener nok også at det blir i overkant dramatisk å føle at sommeren blir ødelagt fordi man ikke får brune legger, for å sette det noe på spissen. Derimot tror jeg ikke at den beste måten å gjøre oppmerksom på det er å demonstrere hvor lite jeg bryr meg om denslags, og at alle hadde hatt det bedre om de hadde tenkt som meg.

Hvis den var til meg, så synes jeg faktisk det er et poeng at noen tar til ordet for at "Hei, jeg har en BMI på 30, og jeg har lært å like kroppen min likevel". Jeg ser godt hva du mener altså, og jeg tar det for så vidt til meg, men jeg synes det er så veldig feil om mer eller mindre uttalte påstander om at man må være maks størrelse 38 for å kunne like kroppen sin får stå uimotsagt. Eller at den gjengse holdningen skal være "Det er lett for deg å si at man bare skal lære å like seg selv, for du er jo ser jo opplagt bedre ut enn de fleste", og så videre.

Noe av det som er farlig med denne typen sutring er at det også påvirker omgivelsene. Man kan si at det er ens eget problem hvem man lar seg påvirke av, men jeg tror det et viktig å tenke seg om. Når jeg møter en fjortenåring som mener at leggene er alt for feite og har feil fasong så er det denne ungdommen ser et bilde nesten ingen annen ser. Hun ser "feit" på seg selv og hun ser det virkelig. Med en gang hun uttrykker dette så gjør det også noe med omgivelsene rundt. Selv om man er aldri så glad i egen kropp er det vanskelig å høre for mye på andres komplekser uten at man begynner å lure på om det er noe galt med en selv også. Jeg har levd ganske tett på en person som ar veid 15 kg mindre enn meg og som er høyere enn meg som stadig snakket om hvor ufattelig feit hun er. Selv om jeg er trygg på egen kropp så påvirker det meg.
Jeg tenker at det mest nyttige om man har problematisk forhold til kroppen sin er å ta tak i problemene, men det krever en del vilje. Det å ikke ha en "stygg" kropp å skylde på kan også være ganske tøft. Det høres kanskje rart ut, men det er virkeligheten. Klaging og misfornøydhet over egen kropp kan være en måte å skjule seg. Det kan rett og slett ligge en trygghet i det, enn hvor rart det høres ut.

Teofelia skrev:

Hvis den var til meg, så synes jeg faktisk det er et poeng at noen tar til ordet for at "Hei, jeg har en BMI på 30, og jeg har lært å like kroppen min likevel". Jeg ser godt hva du mener altså, og jeg tar det for så vidt til meg, men jeg synes det er så veldig feil om mer eller mindre uttalte påstander om at man må være maks størrelse 38 for å kunne like kroppen sin får stå uimotsagt. Eller at den gjengse holdningen skal være "Det er lett for deg å si at man bare skal lære å like seg selv, for du er jo ser jo opplagt bedre ut enn de fleste", og så videre.

Åh, nei, det var den ikke. 🙂 Den var generell. (Ellers hadde jeg jo quotet. Eller kanskje ikke, fordi jeg vanligvis glemmer det, men den var altså generell. )

Jeg er stor fan av å lære seg å like kroppen sin som den er, samme hvilken størrelse eller fasong man har, (og jobber jo stadig vekk med det samme selv!), men jeg tror at det finnes bedre/sunnere/dypere måter å gjøre det på enn å få høre at "men JEG er fornøyd, så da bør du også være det!"

Hva som er den magiske løsningen vet jeg dog ikke.

Maverick skrev:

"men JEG er fornøyd, så da bør du også være det!"

Det er vanskelig å være uenig i det, selvsagt, men "jeg har klart det, så det er faktisk mulig", er en vinkling som jeg synes kan være ganske akseptabel.

Divine skrev:

Jeg er bare stresset fordi jeg skal til Florida neste uke, og eier ikke lette bukser og aner ikke hva jeg skal gå i av klær. Så jeg er spesielt tander på det med sol og varme for øyeblikket.

I Florida selger de billige sommerbukser over en lav sko. :pollyanna:

Arkana skrev:

Etnisk norske har hvit hud. Lev med det!

Jeg likte bluens fargenyanse mørkehvit.

Teofelia skrev:

Det er vanskelig å være uenig i det, selvsagt, men "jeg har klart det, så det er faktisk mulig", er en vinkling som jeg synes kan være ganske akseptabel.

Jepp. Det er jeg enig i. Og alt kommer an på hvordan man sier det også, sant? Om man får personen man snakker med til å føle seg teit fordi den i tillegg til dårlig selvfølelse tydeligvis er dum også, eller om man gir et snev av håp?

Hattifnatten skrev:

Noe av det som er farlig med denne typen sutring er at det også påvirker omgivelsene. Man kan si at det er ens eget problem hvem man lar seg påvirke av, men jeg tror det et viktig å tenke seg om. Når jeg møter en fjortenåring som mener at leggene er alt for feite og har feil fasong så er det denne ungdommen ser et bilde nesten ingen annen ser. Hun ser "feit" på seg selv og hun ser det virkelig. Med en gang hun uttrykker dette så gjør det også noe med omgivelsene rundt. Selv om man er aldri så glad i egen kropp er det vanskelig å høre for mye på andres komplekser uten at man begynner å lure på om det er noe galt med en selv også. Jeg har levd ganske tett på en person som ar veid 15 kg mindre enn meg og som er høyere enn meg som stadig snakket om hvor ufattelig feit hun er. Selv om jeg er trygg på egen kropp så påvirker det meg.
Jeg tenker at det mest nyttige om man har problematisk forhold til kroppen sin er å ta tak i problemene, men det krever en del vilje. Det å ikke ha en "stygg" kropp å skylde på kan også være ganske tøft. Det høres kanskje rart ut, men det er virkeligheten. Klaging og misfornøydhet over egen kropp kan være en måte å skjule seg. Det kan rett og slett ligge en trygghet i det, enn hvor rart det høres ut.

Det er jeg veldig enig i. Og jeg passer godt på at jeg ikke sutrer over verken legger eller andre skavanker foran ungene. Enn så lenge ser det ut til at det har fungert, de har ingen problemer whatsoever med selvbilde eller kropp. Niåringen var kjempesint på meg da hun ikke fikk gå med bikini på skolen i fjor sommer for eksempel.

Jeg vil være som niåringen min. Da jeg sa til han at han nok trengte en hårklipp, så han seg i speilet og sa "Hvorfor det? Jeg er jo perfekt!".

Divine skrev:

Jeg vil være som niåringen min. Da jeg sa til han at han nok trengte en hårklipp, så han seg i speilet og sa "Hvorfor det? Jeg er jo perfekt!".