Røyking og svært ekstroverte barn

Skilpadda skrev:

@Teo: Jeg er enig med vurderingen din, og synes for det første det er ganske stor forskjell på å snakke om noen - så de hører det - og å gå bort og snakke til noen. Begge deler er uhøflig, og det bør man fortelle barna, men det er likevel to ganske forskjellige situasjoner.

Jeg er veldig enig med Skilpadda her. Når det gjelder små barn, type 4 år, er det skrekkelig vanskelig å unngå slike situasjoner hvor barnet snakker til DEG som mor om noen som passerer. Det er noe helt annet å gå BORT til noen for å fortelle dem at de er dumme. Jeg svarer som Teo når S (snart 5) sier slike ting som det refereres til. Etterhvert er det selvsagt naturlig å lære dem at man ikke snakker OM folk som hører på heller, men det får komme litt etterhvert (jeg ville selvsagt tatt det nå hvis S sa ting av typen "'Se så stygg den damen er", men synes som Teo det er annerledes når barna bare kommenterer prinsipper som går på sikkerhet etc og som du vet at du selv har innprentet dem).

Ja, og de fleste røykere ønsker jo å slutte. Det er en avhengighetsgreie som mange er veldig touchy overfor, og som det er sårt når blir kommentert. På samme måte som mange overvektige går hjem og griner når en liten unge har kalt dem hoppeslott på bussen eller noe sånt. En sykkelbruker uten hjelm gjør jo en dustete handling, men det er neppe noe vedkommende ville følt seg veldig nærtagende til om det var blitt kommentert. Og det er neppe dype, personlige issues som ligger til grunn for manglende hjelmbruk, bare latskap. Evt jåleri. (Det var det håååret da....)

Ønsker de fleste røykere å slutte? Det er ikke mitt inntrykk i det hele tatt.

Maximillia skrev:

Ønsker de fleste røykere å slutte? Det er ikke mitt inntrykk i det hele tatt.

Nei, det føler jeg også er veldig variererende, men jeg er likevel enig med MN i at det forskjell på å kommentere noe slikt - og overvekt - og manglende bruk av sykkelhjelm. Min S kommenterer stadig at "det og det barnet får sitte foran i bilen" og jeg har ingen hemninger med å si at "det synes foreldrene hans/hennes er greit, jeg synes ikke det, derfor får ikke du lov" selv om foreldrene evt hører det - jeg hadde ikke på samme måte sagt "ja, hun/han røyker selv om det er dumt".

Ja, det er bestemt mitt inntrykk - etter samtale med hundrevis av røykende pasienter - at de aller aller fleste helst ville vært ikke-røykere. Og at dersom det hadde vært en tilgjengelig metode som gav raskt og effektiv røykeslutt og fjernet fysisk og psykisk sug så ville de sagt jatakk, hele hurven.

Miss Norway skrev:

Ja, det er bestemt mitt inntrykk - etter samtale med hundrevis av røykende pasienter - at de aller aller fleste helst ville vært ikke-røykere. Og at dersom det hadde vært en tilgjengelig metode som gav raskt og effektiv røykeslutt og fjernet fysisk og psykisk sug så ville de sagt jatakk, hele hurven.

Det inntrykket har jeg også -av røykende venner og familie.

Hvis vi klarer å stigmatisere dem nok, så kanskje vi kan redde noen av dem? Da er litt barnearbeid en liten pris å betale.

Miss Norway: Det er selvsagt et poeng å vurdere graden av stigmatisering, ja.

Jeg måtte tenke meg om nå, og har kommet fremt til at hvis Frøkna og jeg hadde stått på et bussholdeplass sammen med noen som røyker, og hun hadde kommentert (til meg) at "Det er veldig farlig/dumt å røyke", så hadde jeg jo gitt henne rett i det. Uten forbehold.

Hvis hun derimot hadde sagt noe i retning av "Han som står der er nok kjempedum, siden han røyker", så hadde jeg tatt meg bryet med å fortelle at folk ikke trenger å være bare dumme selv om de gjør en ting som er dumt. I tillegg til å minne henne om at det ikke er noe hyggelig å si at andre er dumme.

Hva jeg skulle sagt til treåringen, er jeg jammen ikke sikker på; jeg vet ikke om hun er gammel nok til å skjønne forskjellen mellom å "være dum" og "gjøre noe dumt".

Jeg hadde derimot ikke prøvd å motsi henne på at røyking er kjempedumt. Det får røykerne bare tåle (og det tror jeg de fleste gjør fra et barn også).

Teo: Nettopp.

Et lite apropos til det å ikke snakke om noen mens de hører på, en liten historie fra en buss. Mamma, mamma, se den tjukke dama der, hun må vi snakke om når vi kommer hjem.

annemede skrev:

Et lite apropos til det å ikke snakke om noen mens de hører på, en liten historie fra en buss. Mamma, mamma, se den tjukke dama der, hun må vi snakke om når vi kommer hjem.

Min 5-åring får uansett alltid, til en hver tid, beskjed om at hvordan folk ser ut er ikke noe man kommenterer eller erter om, uansettt.


Og ja, vi har hatt en hvorfor-er-du-så-brun-i-huden-incidence.

Jenta mi på da 3 år satt og så på en annen jente på en 5-6 år, og klarte ikke å slippe henne av syne, hun var utrolig vakker, og mørk i huden. For å avlede mi jente da spurte jeg om hun syntes den andre jenta var fin, da fikk jeg et sukkende jaaah, til svar. Jeg håper inderlig ikke at forelderen til det andre barnet og barnet tok det ille opp.

Scarlett skrev:

Og ja, vi har hatt en hvorfor-er-du-så-brun-i-huden-incidence.

Det er da helt kurant å spørre om det. Vokser man opp blant hvitt, hvitt, hvitt, så er det jo helt normalt å lure på hvorfor noen er mørkere. Og helt på sin plass å bruke en slik setting til opplysning.

Vel, mottager tok det åpenbart litt ille opp. Og min 5-åring har godt av å være litt mindre høylydt nysgjerrig hvis han skal utvikle sosial kompetanse. Men på generell basis forteller jeg jo villig vekk om alt sånt. Hvem puttet en 50-øring på meg, liksom. I dag har vi diskutert hvordan man kan få barn uten at man har lyst på en kjæreste.

Jeg syns det er merkelig at voksne mennesker skal ta det ille opp når barn er genuint undrende. Enten de er mørke, sitter i rullestol eller lignende. Jeg bruker iallfall slike situasjoner både til å lære ungene mine hva de lurer på OG vise vedkommende som blir spurt at vi ønsker å være tolerante og inkluderende, nettopp ved at ungene får en erfaring og lærer det som er korrekt i forhold til hva de undrer seg over. Jeg kjenner at det er greit at folk kan ha en dårlig dag og ikke orke masete barn, men om det ene og alene er å bli satt ut, snurt, irritert over at et barn undrer seg over forskjell i farge, det er merkelig altså.

annemede skrev:

Jenta mi på da 3 år satt og så på en annen jente på en 5-6 år, og klarte ikke å slippe henne av syne, hun var utrolig vakker, og mørk i huden. For å avlede mi jente da spurte jeg om hun syntes den andre jenta var fin, da fikk jeg et sukkende jaaah, til svar. Jeg håper inderlig ikke at forelderen til det andre barnet og barnet tok det ille opp.

Leste nettopp en kommentar skrevet av en svart journalist fra New York. Han fortalte om en hendelse der hans sønn fikk kommentar fra en hvit lekekamerat om at "du er svart i huden du". Hvorpå faren svarte "ja, akkurat som presidenten".

Jeg er enig med deg personlig, Sitronen, men jeg respekterer at de som kanskje møter det hver eneste dag, flere ganger om dagen, kan bli litt lei av det.

Scarlett skrev:

Jeg er enig med deg personlig, Sitronen, men jeg respekterer at de som kanskje møter det hver eneste dag, flere ganger om dagen, kan bli litt lei av det.

Er det sannsynlig at folk gjør det altså, fra barn? Eller tenker du at de tar den generelle rasismefeelingen utover unger fordi det er enkelt?

Sitron skrev:

Jeg syns det er merkelig at voksne mennesker skal ta det ille opp når barn er genuint undrende. Enten de er mørke, sitter i rullestol eller lignende. Jeg bruker iallfall slike situasjoner både til å lære ungene mine hva de lurer på OG vise vedkommende som blir spurt at vi ønsker å være tolerante og inkluderende, nettopp ved at ungene får en erfaring og lærer det som er korrekt i forhold til hva de undrer seg over. Jeg kjenner at det er greit at folk kan ha en dårlig dag og ikke orke masete barn, men om det ene og alene er å bli satt ut, snurt, irritert over at et barn undrer seg over forskjell i farge, det er merkelig altså.

I den grad det måtte oppleves stigmatiserende, må det da bli enda verre om jeg skal sitte og hysje på ungen i tillegg?