Utsagn i artikkel om at kvinner vil forsørges, fra Dagbladet

Teofelia skrev:

Jeg skjønner rett og slett ikke hva folk gjør hvis de mener det er en fulltidsjobb å passe to barn som ikke er spebarn eller på annen måte trenger konstant tilsyn.

Eller hvilken type betalt jobb de har erfaring med, siden hjemmetilværelsen oppleves som mer eller like slitsom. Eksamensvakt?

rine skrev:

Eller hvilken type betalt jobb de har erfaring med, siden hjemmetilværelsen oppleves som mer eller like slitsom. Eksamensvakt?

:knirk:

Jeg jobber redusert og det er ikke for å gå hjemme med barn (de er i bhg) eller gjøre husarbeid. (Vi diskuterer vel ikke hjemmeværene vs fulltidsjobb her? )

Det er fordi jeg kan og for at hverdagene våre skal bli lettere. I tillegg har mannen min en jobb hvor han jobber veldig mye om våren men avspaserer om høsten. Da koser vi oss alle sammen med litt senere morninger osv.

Jeg kjenner ihvertfall kvinnelige pensjonister som nå er veldig glade de har jobbet 100 %, selv om de har hatt økonomi til deltid. Venninner som har jobbet deltid (80 %, med fridag hovedsaklig brukt på egenpleie og cafe) får visst betraktelig mindre utbetalt nå.

Fnatten: Jeg er veldig åpen for at hjemmetilværelsen med unger under to år er langt mer krevende, ja. Det er jo en god grunn til at man i barnehager sier at barn under tre år tar opp like mange ressurser som to barn over tre år.

"Har kvinner mer fravær enn menn fordi kvinner tar store deler av husarbeidet og omsorgen for barna? Resultatene fra forskningen er ikke entydige, verken fra internasjonal eller skandinavisk forskning. Dobbeltarbeid kan ha både en positiv og negativ effekt. Kvinner med små barn kan bli sykere enn menn eller andre kvinner uten barn, på grunn av arbeidsmengden eller rollekonflikter. Samtidig kan det å ha flere roller ha positive helseeffekter, og derved bety at kvinner skulle ha mindre fravær dersom de har barn enn dersom de ikke har det. Det kan også være at det skjer en viss seleksjon som fører til at de friskeste kvinnene er i jobb og har barn, mens personer som f eks er kronikere i større grad velger enten å være i jobb eller å være hjemme med barn. Alternativt kan det være at de velger å arbeide deltid, eller å få færre barn. Kvinner som er i jobb, med sjanse til å bli sykmeldt og kvinner som ikke er i jobb, trenger derfor ikke å være like.
Det er få studier som har vist at kvinner med små eller store barn har høyere fravær enn kvinner uten barn. Men en studie av Bratberg, Dahl og Risa (1998), tar høyde for seleksjon og finner at fraværet øker med antall barn. En tolkning av disse funnene kan være at økende arbeidsinnsats kombinert med barn gir større fravær, altså støttes dobbeltarbeidshypotesen. Mastekaasa (1998:9) viste at gifte kvinner med barn som er to år har 38 prosent flere fravær enn kvinner uten barn. Tendensen er at ett barn øker sannsynligheten for fravær, men at flere barn ikke gir økt fraværshyppighet. I rapporten heter det at resultatene tyder på svake og kortvarige effekter av å få barn på sykefraværet. Årsaken til dette kan være seleksjonseffekter, at kvinner med flere barn kanskje finner andre tilpasninger til yrkeslivet som f eks redusert arbeidstid eller permisjoner.
Enslige kvinner med barn har derimot et betydelig høyere fravær enn andre kvinner. Gifte/samboende kvinner har et fravær som er 1.60 høyere enn tilsvarende kvinner med barn. Enslige kvinner med barn har derimot et fravær som er 4,58 ganger høyere enn enslige kvinner uten barn. Årsaken til deres fravær trenger imidlertid ikke å være knyttet til dobbeltarbeid, men kanskje til effekter av skilsmisse og lignende."


Les mer på
http://www.regjeringen.no/nb/dep/hod/dok/nouer/1999/nou-1999-13/12.html?id=353087

Forøvrig blir jeg nesten provosert av påstanden om at kvinner (generelt) ønsker å bli forsørget. Endel kvinner ønsker å prioritere familieliv foran karriere en periode av livet, i flest tilfeller i forbindelse med at de får barn. Dette virker for meg som et sunnhetstegn. At man faktisk er villig til å gjøre justeringer i livet, for å bruke tid på barna. Ikke som et offer, men fordi det oppleves verdifullt. Det er faktisk slik at overgangen til å bli foreldre og det å ha små barn er noe som er krevende og givende for de fleste.
Det er naturlig, og ikke så rent lite biologisk styrt, at man blir mer konsentrert om familien mens barna er små. Hvis økonomien tillater det (og det er jo forskjellige syn på hva god økonomi er) synes jeg det helt fullstendig naturlig at man i den korte perioden av livet der barna er små, velger å jobbe redusert

Mye mer skremmende er det med de parene som får barn med den innstillingen at barn ikke skal være et hinder. Mor og far skal realisere seg seg på alle plan og barnet blir mer som en accessorie som skal tilpasses foreldrenes situasjon, for det må for Guds skyld ikke være til hinder.

Imma skrev:

Forøvrig blir jeg nesten provosert av påstanden om at kvinner (generelt) ønsker å bli forsørget. Endel kvinner ønsker å prioritere familieliv foran karriere en periode av livet, i flest tilfeller i forbindelse med at de får barn. Dette virker for meg som et sunnhetstegn. At man faktisk er villig til å gjøre justeringer i livet, for å bruke tid på barna. Ikke som et offer, men fordi det oppleves verdifullt. Det er faktisk slik at overgangen til å bli foreldre og det å ha små barn er noe som er krevende og givende for de fleste.
Det er naturlig, og ikke så rent lite biologisk styrt, at man blir mer konsentrert om familien mens barna er små. Hvis økonomien tillater det (og det er jo forskjellige syn på hva god økonomi er) synes jeg det helt fullstendig naturlig at man i den korte perioden av livet der barna er små, velger å jobbe redusert

Jeg er ikke uenig i at det kan være verdifullt å jobbe redusert for å kunne tilbringe mer tid sammen med ungene, men jeg kjenner overraskende mange kvinner som jobber redusert for å ha "mer tid for seg selv" eller "mer tid til praktiske gjøremål" og uten at ungene har redusert plass i barnehage eller SFO, og det er denne prioriteringen jeg personlig sliter med å skjønne. (Selv om jeg selvsagt synes at folk skal få gjøre det som passer dem, skjønner at folk prioritrer forskjellig og at alle ikke har samme arbeidskapasitet og bla, bla, bla.)

smilefjes skrev:

Jeg syns for eksempel at når såpass mange kvinner åpenbart har en oppfatning av at noe er for mye jobb slik at det blir en samfunnsoppfatning at kvinner ikke takler full jobb og familieliv så er det egentlig ganske viktig at de kvinnene som er uenig kommer frem. Dette er jo holdninger som jobber knallhardt mot likestilling.

Er det?
Nå er det forskjellig hva folk mener er "å bruke tid" på barna eller "pleie familielivet" for noen kan to timer mellom barnehagetid og leggetid være å takle familielivet. Mens andre har andre verdier, ønsker og muligheter til å prioritere annerledes.
Likestilling ville være å anerkjenne at tid til barn og tid til å være forelder har en verdi som er samfunnsnyttig.

Teofelia skrev:

Jeg er ikke uenig i at det kan være verdifullt å jobbe redusert for å kunne tilbringe mer tid sammen med ungene, men jeg kjenner overraskende mange kvinner som jobber redusert for å ha "mer tid for seg selv" eller "mer tid til praktiske gjøremål" og uten at ungene har redusert plass i barnehage eller SFO, og det er denne prioriteringen jeg personlig sliter med å skjønne. (Selv om jeg selvsagt synes at folk skal få gjøre det som passer dem, skjønner at folk prioritrer forskjellig og at alle ikke har samme arbeidskapasitet og bla, bla, bla.)

Ja, den gruppen snakker ikke jeg om. Det blir vanskelig for meg også å forstå. Men det er vel også et slagt uttrykk for hvilke verdier man setter høyt. Om man setter det å ha et plettfritt hjem veldig høyt så vil det oppleves meningsfullt å prioritere å ha en dag hjemme til skuring og pussing.

Imma skrev:

Er det?
Nå er det forskjellig hva folk mener er "å bruke tid" på barna eller "pleie familielivet" for noen kan to timer mellom barnehagetid og leggetid være å takle familielivet. Mens andre har andre verdier, ønsker og muligheter til å prioritere annerledes.
Likestilling ville være å anerkjenne at tid til barn og tid til å være forelder har en verdi som er samfunnsnyttig.

Likestilling vil være at menn og kvinner er likestilte i forhold til makt, økonomi osv. Om mannen skal forsørge kvinnen så er de kort og godt ikke likestilte. Det å anerkjenne at foreldre er viktige har ikke noe med likestilling å gjøre. Og sålenge stort sett alle hjemmeværende er kvinner så er det kort og godt ikke likestilling i det hele tatt.

Imma skrev:

Er det?
Nå er det forskjellig hva folk mener er "å bruke tid" på barna eller "pleie familielivet" for noen kan to timer mellom barnehagetid og leggetid være å takle familielivet. Mens andre har andre verdier, ønsker og muligheter til å prioritere annerledes.
Likestilling ville være å anerkjenne at tid til barn og tid til å være forelder har en verdi som er samfunnsnyttig.

Poenget her er at det hovedsakelig er kvinner som ønsker det. Da blir det et problem.




For øvrig kunne jeg gjerne tenkt meg en dag i uken selv for å ordne alt jeg ikke får ordnet når jeg er på jobb, men jeg hadde antageligvis bare sittet og lest internettet, tenker jeg. :know thyself:

alfaCharlie skrev:

Poenget her er at det hovedsakelig er kvinner som ønsker det. Da blir det et problem.
:

Nei, hovedproblemet er at fordi det i hovedsak er kvinner som velger og tradisjonelt har valgt dette blir det ikke verdsatt for det det faktisk er. Problemet er ikke at dette er noe kvinner velger, men problemet er at fordi menn ikke velger det så er det ikke verdt noe. Det er like fullstendig tåpelig som utsagnet om at flere menn må bli førskolelærere for å få økt lønn til førskolelærere. Snakk om å se bakvendt på det. Førskolelærerlønnen må opp fordi det er arbeidet som gjøres er verdt det, ikke fordi det er menn som gjør arbeidet. På samme måte skal familieliv/foreldretid anerkjennes for den verdien det har ikke for hvilket kjønn det er som bruker mest tid på oppgaven.

Jeg ønsker ikke å bli forsørget, og tok ikke et 6-årig embetsstudie fordi jeg likte tanken på å være mye hjemme.

Jeg tenker at det stort sett er den som har høyest inntekt som blir værende i full jobb når familiekabalen skal gå opp, og siden kvinner oftest er den som tjener minst, ser man det som ok at hun en periode tjener _enda mindre_. I en slik setting hadde hvertfall JEG krevd at jeg fikk igjen for tapte pensjonspoeng i form av en eller annen privat pensjonssparing, men tror de færreste egentlig får sikret seg slik.

Hos oss er vi likestilt på alle fronter, og det er ikke jeg som svinger vaskekluten oftest.

Dette med likestilling har vi også fått formidlet videre til våre barn, og i særdeleshet storesøster, som i sin rollelek med dukker, for tiden er utearbeidende alenemor med egen bedrift. Babyen (dukken) er i barnehage, og kunne hun stolt fortelle, et resultat av egenbefrukting i form av sæd i en sprøyte

Meh, se nå litt historisk på det, kvinner har alltid vært, og er tydeligvis fortsatt i lavtlønnede yrker, og i tillegg får de dårligere pensjon siden de jobber deltid.

De taper på det. Tenk så stas om de ikke hadde måttet jobbe deltid for å få det til å gå rundt, som så mange sier, (for det er definitivt den vanligste forklaringen, "mannen tjener mer, bedre at jeg jobber redusert, henting og levering og middag og sånt, sant?"), men hatt muligheten til å jobbe heltid og fått de godene de fortjener - eller ta et faktisk valg om å være mer hjemme, men at det er et valg, og ikke fordi de føler at de må. Det hadde vært likestilling. (Og ikke minst, latt være å ødelegge mine jobbmuligheter fordi alle i min mannsdominerte bransje tydeligvis tror at enhver Quinde på min alder bare drømmer om å få flere barn og være hjemme med de og da være en ikke helt egnet arbeidstaker. Men det var en avsporing.)

Billa, du kom i veien. Bra lek, forresten.

alfaCharlie skrev:

Meh, se nå litt historisk på det, kvinner har alltid vært, og er tydeligvis fortsatt i lavtlønnede yrker, og i tillegg får de dårligere pensjon siden de jobber deltid.

De taper på det. Tenk så stas om de ikke hadde måttet jobbe deltid for å få det til å gå rundt, som så mange sier, (for det er definitivt den vanligste forklaringen, "mannen tjener mer, bedre at jeg jobber redusert, henting og levering og middag og sånt, sant?"), men hatt muligheten til å jobbe heltid og fått de godene de fortjener - eller ta et faktisk valg om å være mer hjemme, men at det er et valg, og ikke fordi de føler at de må. Det hadde vært likestilling. (Og ikke minst, latt være å ødelegge mine jobbmuligheter fordi alle i min mannsdominerte bransje tydeligvis tror at enhver Quinde på min alder bare drømmer om å få flere barn og være hjemme med de og da være en ikke helt egnet arbeidstaker. Men det var en avsporing.)

Ja.

Imma skrev:

Nei, hovedproblemet er at fordi det i hovedsak er kvinner som velger og tradisjonelt har valgt dette blir det ikke verdsatt for det det faktisk er. Problemet er ikke at dette er noe kvinner velger, men problemet er at fordi menn ikke velger det så er det ikke verdt noe. Det er like fullstendig tåpelig som utsagnet om at flere menn må bli førskolelærere for å få økt lønn til førskolelærere. Snakk om å se bakvendt på det. Førskolelærerlønnen må opp fordi det er arbeidet som gjøres er verdt det, ikke fordi det er menn som gjør arbeidet. På samme måte skal familieliv/foreldretid anerkjennes for den verdien det har ikke for hvilket kjønn det er som bruker mest tid på oppgaven.

Du må gjerne mene dette. Men enn så lenge så er det altså ingen som ønsker å lønne folk for å gå hjemme. Og da blir det altså ikke inntekter av det for den som velger dette. Ei heller pensjonspoeng eller andre ting.

Og så lenge majoriteten av de som velger å sette seg i denne situasjonen er kvinner så blir dette da altså et kvinneproblem - og dergjennom et likestillingsproblem fordi dette er med på å forskyve maktbalansen mellom menn og kvinner.

Så kan man gjerne si at det er teit - men det er nå sånn det er da. Jeg for min del kan gjerne diskutere hva lærere og andre i kvinneyrker burde tjene. Men jeg må innrømme at å lønne noen og kalle det arbeid at de velger å ikke ha en jobb - det gidder jeg ikke spleise på altså. Fullt arbeidsføre mennesker burde ha en jobb.