Debatten om skolen - og framtida. Som jeg er lei av!
19. februar 2014 kl. 15:44
Trodde ikke jeg skulle komme til å si disse ordene – men jeg er pisse lei debatten om hvor skuffa og nedfor vi lærere er nå. Vi får høre at vi skal være «drømmelæreren», vi skal videreutdannes, det skal endres på arbeidsåret, dagsrytmen og fordelingen av arbeidstimene i skolen. Og kloke, velformulerte, emosjonelle, rasjonelle og ironiske kronikker og blogginnlegg postes nesten daglig om dette. De fleste er godt skrevet, og de har en ting til felles: de er skrevet av folk med et hjerte for jobben sin. Jeg leser alle, og kjenner meg igjen i hver eneste en.
Som dem tror jeg ikke jeg mangler utdanning; jeg har allerede mastergrad, i tillegg til to andre fag. Jeg tror, som dem, at jeg gjør en bedre jobb ved å være tilgjengelig når elevene er det, og at jobbing om sommeren som skal erstatte kvelds- og helgearbeidet bare er bortkasta tid. Jeg tror som de fleste andre at det virker negativt å hele tiden snakke negativt om skolen som institusjon, og jeg tror mistillit avler mistillit. Likevel er jeg lei av å lese disse kloke orda. – nei, det er feil, ikke bare lei. Jeg blir LEI MEG, i den forstand at jeg blir trist på alles vegne.
Trist på vegne av dem som deltar i debatten, driver fagforeningsarbeid eller politisk arbeid, og som derigjennom skriver kronikkene, fordi de er ærlige og skikkelige folk som tror at et åpent ordskifte mellom oppriktige debattanter vil føre til at partene blir klokere og tar mer hensyn til hverandre. Der tar de feil – det fungerer ikke sånn.
Aller mest trist blir jeg på vegne av dem som går på skolen. For denne debatten er en skinn-debatt. Den gir oss følelsen av at vi kan mene noe, og at vi har et felles mål. Gjennom meningsmøter skal dette felles målet oppnås; for vi og våre motstandere er grunnleggende like, tror vi. Vi tror at en bedre norsk skole for alle skolepliktige er målet.
For oss som jobber i den er det jo målet, så klart! Det driver vi jo med hver dag!
For dem som nå vil endre på ting, er målet et helt, helt annet, og det må vi ikke glemme!
For å ha en ting klart: Solberg og Røe Isaksen VET godt hvem som jobber i institusjonen. De vet hva utdanningsnivået er. Det er statistikk som hvem som helst kan hente ut av SSB sine nettsider. De vet også hvordan man får en god skole: Se på Finland. Lærerne jobber mindre enn i Norge, det er ingen inspeksjon eller kontroll av skolene, det er MER uro i timene enn i Norge (tygg på den, Carl Ivar!) og det er heller ikke stor grad av politisk innvirkning på hvilken retning skolen skal ha. Slikt bruker man fagfolk til, ikke politikere. Man bygger skolens framtid på forskning, ikke på ideologi.
Men igjen – her utgikk jeg fra at Solberg og Isaksen har samme mål som jeg. Det har de IKKE. De er ikke ute etter at skolen skal være en attraktiv arbeidsplass, at den skal være yngleplass for talent, at den skal være en trygg havn for mistilpassa unge, at den skal være n drivende kraft i det norske samfunn eller at den skal utdanne fremtidens ledere. Det er bare VI som tror alle er enige om at dette ville være fint.
Høyre/FrP sin visjon om skolen er en helt annen, og den vil de få gjennomført dersom de får igjennom sine reformer. Det vet de også. Reformene bærer skinn av å være kvalitetsorienterte, men er selvsagt ideologiske. La oss bare se på realpolitikken, eller som det heter på nynorsk, "follow the money":
1
Lærere er mangelvare i landet. I alle fall de med godkjent utdanning. Hvis yrket var attraktivt, enten pga god lønn eller andre fordeler, ville det være konkurranse om jobbene. Det er det ikke nå.
2
Noen anser lærernes autonomi i jobben, samt avspaseringen i elevenes sommerhalvåret, for å være fordeler som gjør det attraktivt å jobbe her. Det kan jo diskuteres, ettersom andres ferieordninger er mye friere, men la oss nå utgå fra at de som er i jobben syns dette er OK, og vil savne det hvis det skulle bli en endring.
3
Å arbeide med mennesker skal og bør være på menneskers premisser – dvs man løser problemer og fyller behov når de oppstår. Planlegging av slikt er nesten umulig, fordi veien blir til mens du går. Du kan ikke ha utviklingssamtale med elever i juni, da er jo faget ferdig undervist og prøvene avholdt. Du kan heller ikke trøste den som har blitt erta i juni hvis episoden fant sted i mars, eller rette alle prøvene i elevenes ferie.
4
Lærere er ikke desperate jobbsøkere uten andre muligheter. Flukten fra yrket sier sitt. De har også allsidig utdanning og erfaring som gjør at de ofte velger nytt midtveis i karrieren, og blir frilansere, konsulenter, forskere, ledere, journalister, saksbehandlere, kunstnere…
Til sammen vil man se at hvis store endringer får negativt utslag, vil en yrkesgruppe som IKKE er overbefolka, som IKKE har spesielle fordeler utover sin autonomi og «lange ferie», som jobber med mennesker fordi det er tilfredsstillende, som har mange alternativer i livet sitt – ganske fort bli totalt avfolka.
De som har andre muligheter liggende klare, vil gripe dem. De som føler at de svikter elevene vil ikke føle tilfredsstillelse lenger, og se etter andre muligheter på sikt. De som er for gamle til å være attraktive på arbeidsmarkedet vil bli igjen, men pensjoneres innenfor noen år. De som er ufaglærte vil kanskje bli i yrket. De som ikke har noe alternativ vil nok bli i yrket, men slite.
Samla sett vil det bli en utarming av enhetsskolen. «Drømmelærerne», de med visjonene, jobber ikke der, de jobber andre steder, for de har mange valgmuligheter. De som jobber der er folk på vei til noe annet, enten annen jobb eller pensjonisttilværelse. I tillegg vil det jobbe noen folk der, med store private forpliktelser, som ikke «tør» å si opp fordi de trenger sikkerhet; f eks enslige forsørgere, folk som ikke kan flytte på seg, som har gamle foreldre eller små barn de ikke vil rykke opp. I det hele tatt vil det å bli i jobben være et PASSIVT valg, ikke et aktivt.
Skolen og elevene vil lide under det. Skolen vil få dårligere kvalitet, større gjennomstrømming, misfornøyde arbeidstakere og mindre kvalifiserte arbeidstakere. Men DET er nettopp målet! For en dårlig (og billig) offentlig skole er jo helt greit for de blå/blå! Jeg har selv sett det og prøvd det på kroppen i det blå Storbritannia under Thatcher. Et billig offentlig skolesystem som gir elevene et minimum av basalferdigheter på kortest mulig tid (nå vil de jo tilbake til 9-års skole, og skolestart ved 5 års alder…) er noe som tjener industrien – men ikke elevene. Og medisinen mot dårlig skole, er som vi vet, på blåblått'sk: private skoler.
Elever med ressurssterke foreldre, foreldre som ser vanviddet eller foreldre som er villige til å betale seg ut av en dårlig skole, vil klare seg likevel. De vil få privatundervisning, eller privatskole. Privatskolene vil blomstre. Den sosiale utjevningsprosessen som er et resultat av enhetsskolen er ikke blant de blå/blås mål. Å perpetuere sosial arv, ved at folk med lav utdannelse får unger med lav utdannelse, er ikke et fy-ord på det blå/blå språket. De er ikke interesserte i å få vite hvordan man lykkes i å gjøre mange flinke (se på Finland) og kommer heller ikke til å synes det er et problem at mange dropper ut (se på England).
Tvert imot er det ikke et poeng å få mange flinke. Det er et poeng at noen få skal få velge privatskoler i Norge, uavhengig av begavelse, og gå videre til toppuniversiteter i utlandet. Det er en VERDI, for dem, fordi det gir norsk næringsliv en eller annen type konkurransefordel som er viktigere enn en godt gjennomutdanna befolkning og et allment samfunnsgode.
På sikt vil vi se flere dropouts, kortere snittlengde på allmennutdanningen, yngre førsteklassinger og yngre arbeidsledige. Lærerne i privatskolene vil være «drømmelærere» som bemidlete folks barn får nyte godt av. Men det er det de vil. For det er mer lønnsomt på ett eller annet nivå. Når også velferden og fellesansvaret for dem som blir samfunnets underklasse – de med lite skolegang – skal bort, som den jo skal, vet vi hva slags samfunn vi har stemt på. Det klassedelte to-tredjedelssamfunnet, som fins i mange EU-land i tillegg til USA. Men det er jo ikke farlig for de to tredjedelene, for de er jo flertallet, og kan fortsette å stemme på sine egne partier, det er deres demokratiske rett.
Så – kjære kolleger. Dere er godt utdanna. Dere er ikke desperate. Ikke vær engstelige for yrkeshverdagen deres. Den blir bare bedre! Om 10 år har vi godt betalte stillinger i privatskoler, i næringslivet eller som frilansere. Jeg vet at dere har masse muligheter. Vi kommer til å tjene godt, som velkvalifiserte yrkesaktive i et samfunn vi ikke vil ha. Vær engstelige for DET i stedet…
