Hugser du første skuledag?

Lille*My skrev:

Hehe, ja, men med så mange dialekter som finnes så er det vel ikke mange som får skrive slik det er 100% naturlig uansett, så lenge vi har ambisjoner om å ha felles regler for rettskriving.

Nei, jeg mener ikke at man skal skrive dialekt, men for meg er det svært unaturlig å skrive nynorsk, jeg snakker ikke noe som er i nærheten av å likne (selv om målentusiaster påstår at Oslo indre øst-sosiolekta er bare sååå lik ). Jeg tror jeg hadde hatt en svært negativ opplevelse av å måtte bytte målform. Kanskje ikke så tidlig som i første klasse, men etter tredje definitivt. Jeg har lest og skrevet fra jeg var fire år, og har bodd flere ulike steder uten å tilpasse dialekten min en smule en gang. Det handler jo om hva man er vant til å lese og skrive fra før av også.

Tallulah skrev:

Nei, jeg mener ikke at man skal skrive dialekt, men for meg er det svært unaturlig å skrive nynorsk, jeg snakker ikke noe som er i nærheten av å likne (selv om målentusiaster påstår at Oslo indre øst-sosiolekta er bare sååå lik ). Jeg tror jeg hadde hatt en svært negativ opplevelse av å måtte bytte målform. Kanskje ikke så tidlig som i første klasse, men etter tredje definitivt. Jeg har lest og skrevet fra jeg var fire år, og har bodd flere ulike steder uten å tilpasse dialekten min en smule en gang. Det handler jo om hva man er vant til å lese og skrive fra før av også.

Ja, sannsynligvis. Jeg hadde jo også lest og skrevet siden jeg var 3,5, men for meg var det i alle fall ikke noe stort problem å bytte etter fjerdeklasse, men jeg snakket som sagt ei dialekt som har elementer fra begge målformer da (tilpasset heller ikke dialekt der jeg flyttet). Også hadde jeg nok sikkert lest noen nynorske bøker også, og en del barne-TV og teksting på TV var også nynorsk, så helt fremmed var det vel ikke.

Jeg skiftet forresten frivillig. Min storesøster som begynte i 8.klasse fortsatte med bokmål, hun hadde såpass kort tid igjen av skolen. Min lillesøster begynte i 2.klasse, så det var ganske opplagt at hun skulle skifte, siden det var grenser for hvor langt hun var kommet med rettskrivinga uansett. Jeg tenkte at jeg hadde såpass mange år igjen (5 år) på grunnskolen at det ville være tungvindt å skrive en annen målform enn klassekameratene, i tillegg til at jeg syntes det var spennende å lære noe nytt. Så jeg valgte selv å skifte. Kanskje derfor det gikk greit også, fordi jeg valgte det selv og bestemte meg for at det skulle gå bedre enn de andre i klassa forventet ( ), og ikke hadde en negativ forestilling om tvang. Som det meste i livet handler det vel først og fremst om innstilling.

På videregående gikk jeg over til bokmål som hovedmål igjen, men så fikk jeg da også 6 i sidemålskarakter, både standpunkt og på eksamen.

Vianne Rocher skrev:

Jeg hadd også "med a og b til alababa" og "Hva leste du nå?". Husker at lesebøkene begynte å bli slitne og jeg lurer nesten på om vi var det siste kullet som hadde dem på vår skole. De var tapet i ryggen med sånn rød, grønn eller blå stofftape (ligner på gaffa) som jeg ikke tror man får tak i lengre.

Vi hadde også frøken. Vår frøken var alltid ulastelig antrukket i matchende antrekk bestående av rutete skjørt som gikk til midt på legge, høyhalset polo i finstrikk og et smalt belte i midjen. Hun hadde x antall sånne sett i alle mulige farger, alle kjøpt i England og Skottland siden hun var anglofil og reiste dit hele tiden . De enste gangene vi så henne i bukser var når vi hadde aktivitetsdag eller skulle på tur- noe som skjedde 2-3 ganger i året på den tiden. Jeg likte frøken godt og tror hun var snill og ganske streng.

Hadde også en sånn frøken i samme type antrekk - snålt! Husker at hennes favorittdikt var "The lady of sharlot/charlot" eller noe slikt. Vi hadde henne i engelsk og hun hadde aldri på seg noe annet enn rutete skjørt,pologenser og smalt belte.

Lille*My skrev:

Som det meste i livet handler det vel først og fremst om innstilling.

Joa. Jeg syns bare i grunn at barn som har kommet et visst sted på vei i en målform burde få fortsette om de ønsket, og at en lærer burde greie å tilrettelegge for det. Egentlig mener jeg at hvert enkelt barn burde få velge selv, men jeg innser at det kanskje er litt for mye å be om. Jeg syns nok i bunn og grunn at hele greia med to målformer (som slett ikke er frivillige) er ganske snål.

Tallulah skrev:

Joa. Jeg syns bare i grunn at barn som har kommet et visst sted på vei i en målform burde få fortsette om de ønsket, og at en lærer burde greie å tilrettelegge for det. Egentlig mener jeg at hvert enkelt barn burde få velge selv, men jeg innser at det kanskje er litt for mye å be om. Jeg syns nok i bunn og grunn at hele greia med to målformer (som slett ikke er frivillige) er ganske snål.

... men det tror jeg de får også. Jeg hadde fått fortsette med bokmål om jeg absolutt ville, men valgte selv å skifte. Det er jo mange år siden nå da. Det var i 1984.

Lille*My skrev:

... men det tror jeg de får også. Jeg hadde fått fortsette med bokmål om jeg absolutt ville, men valgte selv å skifte. Det er jo mange år siden nå da. Det var i 1984.

Aha, skjønner. Det er jo noe helt annet enn det jeg skrev om i mitt første svar.

Jeg har åpenbart en tvilling i Lille*My; jeg har akkurat samme erfaring; bare at jeg flyttet i 5. klasse, ikke fikk velge hovedmål før i 7. og da byttet tilbake til bokmål. Men Hva leste du nå og Kva las du no ommat, og alt det andre - helt identisk. Fantastisk.

Candy Darling skrev:

Jeg har åpenbart en tvilling i Lille*My; jeg har akkurat samme erfaring; bare at jeg flyttet i 5. klasse, ikke fikk velge hovedmål før i 7. og da byttet tilbake til bokmål. Men Hva leste du nå og Kva las du no ommat, og alt det andre - helt identisk. Fantastisk.

Wow!

Lille*My skrev:

Så husker jeg at vi som var fort ferdige med oppgavene i matteboka fikk holde på med et slags brett der vi løste matteoppgaver med å sette sammen noen plastbrikker, og hadde vi gjort det riktig ble det et bestemt mønster på baksiden. Det var brett med ulik vanskelighetsgrad, og jeg husker jeg likte godt å holde på med det. Noen som husker hva de het?

Løko?

Jeg husker bare bruddstykker/enkeltbilder av første skoledag. (Begynte på skolen i 1976.)

Jeg husker jeg fikk pult ved vindusrekka, sånn midt inne i rekka et sted. Og så husker jeg at en av gutta jeg kjente fra førskolen gikk forbi pulten min, og så spente jeg bein på ham, så han datt så lang han var.

Vi hadde mannlig lærer, og det kunne ikke ramle oss inn å bruke fornavnet hans. (Vi hadde samme lærer ut barnetrinnet, og var aldri på fornavn med ham. Når vi snakket om lærerne, var det "Frøken Etternavn" eller "Etternavn," og akkurat dette syntes jeg var en vanskelig greie, for mammaen til bestevenninna mi ble dermed "Frøken A" når vi var på skolen, men "H" når vi var hjemme.)

Og så husker jeg at ei av jentene satt i rullestol og måtte bæres rundt i klasserommet, for det var så trangt at hun ikke kunne trille rullestolen mellom rekkene med pulter.

Jeg kan ikke huske om jeg ble fulgt til skolen eller ikke. (Dette var på sett og vis andreåret vårt ved skolen, for så og si alle barna hadde gått i førskole der året før, og vi kjente hverandre.) Det er mulig jeg ble fulgt, men foreldrene var i hvertfall ikke tilstede i klasserommet, og jeg må ha gått hjem igjen alene, for jeg husker jeg kom hjem til mor og fortalte ivrig om dagen, og at ei i klassen var lam og brukte rullestol. Og da kunne mor forklare at neida, jenta hadde bare hatt en operasjon i beina denne sommeren, og at så fort hun var bra igjen etter dette, kunne hun gå og løpe som alle andre. Og jeg husker jeg ble litt skuffa over akkurat dette, for jeg hadde vært så fascinert av rullestolen og av at hun ikke kunne gå, og så var hu bare helt vanlig likevel.

Lille*My skrev:

Wow!

Jeg flyttet vel i 83, forresten?

Mamari skrev:

Hadde også en sånn frøken i samme type antrekk - snålt! Husker at hennes favorittdikt var "The lady of sharlot/charlot" eller noe slikt. Vi hadde henne i engelsk og hun hadde aldri på seg noe annet enn rutete skjørt,pologenser og smalt belte.

En slags hemmelig kleskodeks for konservative, anglofile frøkner? Hun var veldig velkledd da, det skal hun ha. Man er jo stilig som bare det i et slikt antrekk.

Jeg husker godt Caran D'ache-fargene, men tror ikke vi fikk dem med hjem. Ser fortsatt for meg hele paletten svært nøyaktig, med de to rødfargene, de to grønnfargene osv. Til å ha med hjem fikk vi en liten blå eske med noen tørre farger som het Kema eller Kemal eller noe lignende, de var veldig kjedelige å tegne med.

Caran D'ache var deilige, og en kunne farge i mange lag med svart øverst og skrape vekk det svarte med en egen skrapedings som fulgte med i pakken.

Åh, de fargene husker jeg og, Filifjonka - både de tørre, harde "fargekrittene" vi fikk med hjem (de drepte effektivt all tegneglede hos meg) - og de herlige fargene som vi la i lag, med svart øverst, og skrapte mønster i. Det var knallgøy!

Vi hadde noen sånne firkantede fettstifter som var helt skrå i kanten. Deilige når de var nye, men ganske ekle når de var tafset på et års tid.

Candy Darling skrev:

Vi hadde noen sånne firkantede fettstifter som var helt skrå i kanten. Deilige når de var nye, men ganske ekle når de var tafset på et års tid.

Disse? De hadde vi.

Det var disse jeg mente - husket feil navn! De syntes jeg var elendige, uansett om de var nye eller gamle.

Og de ALLER deiligste - kanskje fordi de bare kom fram en gang i blant - Sakura Oljepastellkritt. Ser esken tydelig for meg. Farger og tusjer var noe helt intenst viktig for meg da jeg var barn. Og litt ennå egentlig.

Filifjonka skrev:

Og de ALLER deiligste - kanskje fordi de bare kom fram en gang i blant - Sakura Oljepastellkritt. Ser esken tydelig for meg. Farger og tusjer var noe helt intenst viktig for meg da jeg var barn. Og litt ennå egentlig.

Samme her!

Hadde heldigvis Caran D'ache hjemme, og iblant - o lykke - fullt sett med 36 Penol-tusjer. Der alle de fineste litt mer subtile fargene var med.