1. Lois McMaster Bujold: The Curse of Chalion
God og karakterdrevet fantasy med en veldig interessant hovedperson og et sett særs sterke kvinnelige bipersoner. Fikst plott, men kanskje litt vel ettergivende slutt.
2. Lois McMaster Bujold: Paladin of Souls
… og den neste boka i serien har
nettopp den personen som jeg syntes ble litt undersolgt i C of C, som (
enda mer interessant) hovedperson! Og et passelig grøsselig mysterium som kjerne også.
3. Lois McMaster Bujold: The Hallowed Hunt
Bare en oppfølger i den forstand at den foregår i samme univers (men mye tidligere) og med samme teologi (som jo er viktig!). Igjen særs velskrevet, med nok en fascinerende hovedperson, og med
enda en variant av ånd-versus-kjød-konflikten i sentrum.
4. Kurt Vonnegut: Slaughterhouse Five
Jeg hadde ikke lest den før, men det er en særs velfortjent klassiker. At den klarer å bruke så mange distanseringsteknikker og være så morsom og
samtidig være en av de mest rystende krigsbøkene jeg har lest, det er godt gjort.
5. Connie Willis: Bellwether
Verdens morsomste bok om forskningsbyråkrati og -finansiering. Passer særlig bra rett etter et avslag.
6. Bergsveinn Birgisson: Svar på brev frå Helga
Virkelig vakker liten sak om livslang kjærlighet og livslang trass, komprimert inn på nesten ingen sider. Kledelig oversatt fra islandsk til konservativt nynorsk.
7. Margaret Atwood: The Year of the Flood
Det er preapokalypsen som egentlig interesserer Atwood: denne gangen sett innenfra en ytterliggående vegansk øko-religiøs sekt ute i villeste plebeierland, noe som slett ikke er mindre nifst enn perspektivet fra teknoeliten i
Oryx and Crake. Det tok litt tid før jeg var hekta, men det betalte seg veldig.
8. Margaret Atwood: MaddAddam
Enda en versjon av preapokalypsen med enda et sett utelatte historielinjer og motivasjoner. Veldig, veldig tilfredsstillende. Og jeg ler meg fordervet av Craker-versjonene av forskjellige dramatiske høydepunkter.
9. Kate Atkinson: Emotionally Weird
Ganske sikkert Atkinsons rareste, og ikke hennes beste, men det er jo plenty å glede seg over likevel – en til dels hylende morsom, men stadig seigere og mer enerverende universitetsroman som kokett dekker for en ytterst dramatisk familiesaga som fortelles i små drypp innimellom. Og visitter i fire–fem andre romaner skrevet av fiktive eller dobbeltfiktive personer.
10. Lee Kelly: A Criminal Magic
Vaskeseddelen sier «
Night Circus møter
Peaky Blinders», men det er ikke så gøy som det høres ut. Overtydelig eksposisjon, uelegant skrevet og endimensjonale hovedpersoner. Men beskrivelsen av ensemblemagi og mestringsfølelse har jo en viss sjarm.
11. Kazuo Ishiguro: An Artist of the Floating World
På mange måter den japanske søsterromanen til
Remains of the Day, om kunstneren Ono som gikk nasjonalistenes ærend før og under andre verdenskrig, og som ser tilbake på det etter krigen. Han angrer kanskje mindre, og det er mindre klart hvor upålitelig han er som forteller, og dermed har den heller ikke samme emosjonelle sprengkraft.
12. Ransom Riggs: Library of Souls
Nei, nei, nei! Du skulle sluttet etter første bok, Riggs! Spesielt utilgivelig er det at han plukker opp det Doctor Who-aktige medlidenhet-med-monstre-temaet, og så bare forkaster det igjen. Slapt!
13. Arthur Miller: The Crucible
Den er jo skrevet som allegori over McCarthy-prosessene, men den lever i beste velgående, siden hekseprosessene i Salem og hovedpersonene lever fint på egen hånd, og siden den er like lett anvendelig på andre typer heksejakt. Og den fungerte fantastisk
på scenen!
14. Dexter Palmer: Version Control
Ganske interessant tidsreise-cum-familiedrama-bok, og den er til dels hylende morsom for alle som har vært innom forskningsmiljøer. Men det funker ikke helt – den er nokså tungt moraliserende, og jeg synes hovedpersonene er for dårlig utviklet til at man bryr seg tilstrekkelig om den versjonerte historien.
15. Patti Smith: Just Kids
Jeg er på mange måter ikke i markedet for denne boka, og synes den er ujevn, men kjernen i den, det ekstraordinære forholdet mellom Patti Smith og Robert Mapplethorpe, er veldig rørende, og gir mersmak på begge to.
16. Pat Barker: Regeneration
17. Pat Barker: The Eye in the Door
18. Pat Barker: The Ghost Road
Eksepsjonelt intelligent, økonomisk og dyptborende trilogi om første verdenskrig, befolket av poeter (Sigfried Sassoon, Wilfred Owen), psykiatere og sinte arbeiderklasseoffiserer. Den fletter sammen historiske og fiktive personer på en aldeles fantastisk måte, og dekker et utrolig spekter av problemstillinger (granatsjokk, klassemotsetninger, seksuell legning, psykiatri vs. stiff upper lip …) uten noen gang å bli tørr eller belærende. Dessuten er den ofte morsom (selvsagt galgenhumor). Anbefales på det sterkeste.
19. Sarah Rees Brennan: Tell the Wind and Fire
Brennan er vanligvis alltid morsom og skamløst underholdende, men denne boka er ute av balanse. Den har én fantastisk, plaget, sardonisk og flåkjeftet hovedperson, og så er resten av persongalleriet bleke og livløse skygger i forhold. (Litt som Harriet Vanes Wilfrid i
Gaudy Night: «Wilfrid’s tormented humanity stood out now against the competent vacuity of the other characters like a wound.» )
20. Ernest Cline: Ready Player One
Den er på ingen måte elegant skrevet, men den tar det igjen med med en sjarmerende entusiasme, utmerkede og åpenbart høyt elskede referanser, stilig verdensbygging og et veldig spennende (om ikke veldig originalt) plott. Og ikke minst er den skrevet av noen som kjenner og elsker de beste sidene ved nettsosialisering.
21. Margaret Atwood: The Handmaid’s Tale
En gjennomdyster og nedstrippet dagboksberetning fra en framtidig fundamentalistisk stat der kjærligheten faktoreres ut og kvinner primært brukes til avl, som tidvis plaget meg litt med å være i overkant stilisert og livløs. Og så en tørr liten akademisk epilog som rettferdiggjør alle stilvalgene i dagboka og lar lyset flomme inn over alt du har lest. Bravo!
22. Colm Tóibín: Brooklyn
En nær perfekt roman i all sin nedstrippede enkelhet, og langt mer tvetydig enn filmen (som også er veldig fin).
23. Terry Pratchett: Night Watch
I anledning syringblomstringen.
24. Lois McMaster Bujold: Shards of Honor
Fineste kjærlighetshistorien jeg har lest på lenge. Vorkosigan-sagaen it is.
25. Lois McMaster Bujold: Barrayar
Det er vanskelig nok for to stivnakkede og egenrådige voksne mennesker å gifte seg, om ikke den ene er tekno-liberaler og den andre føydalherre, og man blir sugd inn i palassrevolusjoner og snikangrep.
Busman’s Honeymoon i rymden!
26. Lois McMaster Bujold: The Warrior’s Apprentice
Jeg brukte minst halve boka på å være oppgitt over Miles Vorkosigans ville og ansvarsløse påfunn, den lille ryggesløse svindlerslampen, og resten på å fryde meg over plottet og innse potensialet i Miles’ forståelig plagede personlighet. (Hadde jeg begynt med denne, er det nok usikkert om jeg ville lest videre.)
27. Lois McMaster Bujold: The Mountains of Mourning
Perfekt langnovelle som viser Miles når han bruker sine strategiske evner og sin usedvanlige teft og improvisasjonskunster til noe som virkelig
betyr noe, for ham og for alle.
28. Lois McMaster Bujold: The Vor Game
Åpningen, hvor Miles er væroffiser på en fjern, arktisk militærstasjon, er utvilsomt best, et stramt lite kammerspill om lojalitet, tjeneste, ryggrad og ordrer. Men resten er også gøy.
29. Lois McMaster Bujold: Cetaganda
Dybdeportrett av en av de barrayarske erkefiendene, vilt aristokratiske og genmanipulerende Cetaganda.
30. Lois McMaster Bujold: Ethan of Athos
Artig sidehistorie om arme Ethan som kommer fra en planet med bare menn. Og den første kvinnen han treffer, er Elli Quinn.
31. Lois McMaster Bujold: Labyrinth
32. Lois McMaster Bujold: The Borders of Infinity
Bujold har taket på langnovellene. Begge disse er nydelige, fokuserte studier – i den ene er det en nennsom Doctor Who-aktig håndtering av monstermotivet, i den andre får Miles prøve seg som predikant og profet. Og han er et litt sånn Boyd Crowder-aktig naturtalent. Selvsagt.
33. Lois McMaster Bujold: Brothers in Arms
34. Lois McMaster Bujold: Mirror Dance
35. Lois McMaster Bujold: Memory
En helt fantastisk liten trilogi-i-serien.
Bujold tar grunnpremisset og bruker det for alt det er verdt til å utforske Miles’ identitet og en masse andre temaer som allerede har vært oppe: kloning, genetisk manipulering, fedre og sønner, monstre, traumer og hukommelse.
Mirror Dance er grimmere enn noen av de andre bøkene, og
Memory er først rolig og meditativ og så hysterisk og neglebitende spennende. Jeg hadde litt problemer med å forholde meg til verden og folk og slikt mens jeg glefset i meg disse.
36. Lois McMaster Bujold: Komarr
37. Lois McMaster Bujold: A Civil Campaign
Så hvem blir Miles når han blir stor og er nødt til å være bare én person? Til min ekstreme begeistring viser det seg at han for alle praktiske formål blir lord Peter Wimsey. Drunk on words, full av Shakespeare-sitater, bedragerisk åpen og traumatisert unnvikende på samme tid. Bøkene er en åpenbart bevisst hyllest til
Strong Poison og
Gaudy Night, og
A Civil Campaign er dessuten høyt på lista over de morsomste bøkene noensinne.
38. LoisMcMaster Bujold: Winterfair Gifts
En liten coda til
A Civil Campaign, fra en noe frustrerende synsvinkel.
39. Lois McMaster Bujold: Falling Free
Så da var det jo litt nedtur å pliktskyldigst lese denne, som foregår 200 år før Miles’ tid og ikke har en eneste älskling med. Bare fordi man trenger den til
Diplomatic Immunity. Den var nå likevel litt morsom (revolusjon à la
The Martian).
