Country, danseband, og trønderrock

Fine parenteser, Skilpadda!

Tinetoff skrev:

Fine parenteser, Skilpadda!

Jeg øver meg på å begynne å programmere igjen. Veldig viktig med korrekt nøstede parenteser da.

Scarlett skrev:

En av de vage egenskapene man må ha etter min mening, er "to stand the test of time".

Dette må jeg si meg enig i, også på mindre skala. Jeg for min del kan som sagt nynne til og bli skikkelig glad når jeg hører en låt av elendig kvalitet, fordi den er fengende (og dermed innehar den kvaliteten det er). Men det viser seg jo at den musikken jeg fortsatt hører på etter flere år, uten å bli lei, den har en viss kvalitet, mens den fengende hiten av dårlgiere kvalitet går jeg som regel lei av og hører aldri på igjen. Men der og da kan den absolutt ha høy verdi for meg, selv om den er aldri så dårlig.

Klart man blir mer kresen jo mer ulik musikk man hører, men mange er rett og slett ikke så interessert i musikk, og hører ikke på så mye forskjellig. Men om musikken de hører på gir dem noe så værsågod! Kjempefint at noen lager musikk som gleder så mange! Jeg behøver faktisk ikke forstå hva som er fint med den musikken. Jeg makter ikke Heidi Hauge, og definitivt ikke dansebandmusikk, men jeg har ingen problemer med å godta at den har kvaliteter som andre setter pris på, og at den tjener en hensikt. Selv om de som liker den ikke nødvendigvis hører til kultureliten.

Det er kanskje på grunn av alle de selvhøytidelige "musikk-kjennerene" jeg har måttet omgås at jeg for lengst har sluttet å uttale meg om de som liker "dårlig musikk", eller se dette som noe som er verdt å diskutere i det hele tatt. Enkelte av disse kan ikke snakke om den musikken de liker uten å samtidig høylytt rakke ned på musikk som "folket" liker.

-også enn annen klassiker blant denne gjengen og deres likesinnede er at hvis noen liker en utrolig dyktig gruppe (som faktisk er annerkjent som flinke kunstnere og alt det), så bare må en av dem komme med den obligatoriske "å ja, men jeg likte dem mye bedre før de ble berømte. Nå har de blitt alt for kommerse " (problemet er vel ikke egentlig det som sies, det kan til og med være sant for alt jeg vet, det er den selvhøytidelige, arrogante måten det sies på). En god venninne av dem samlet på alle McMusic-cdene. Jeg elsket henne for det Hun var et forfriskende innslag.

Man trenger overhodet ikke å være snobb fordi man setter krav til kvaliteten på musikk. Det er naturlig at man gjør det hvis man interesserer seg for musikk. Men man må også ha evne til å godta at andre som ikke er like interesserte i musikk som kunsform likevel kan ha stor glede av musikk, selv om de ikke setter like høye krav til kvaliteten, eller ikke engang hører hvor kvaliteten er i musikk av høy kvalitet. Og at den musikken som tilfredsstiller det disse menneskene er ute etter har også en stor verdi.

Og da var vi inne på min kjepphest også, nemlig omvendt snobberi, som er kanskje det aller mest provoserende jeg vet. Hvis man ikke spiser Grandis og ser på reality og leser kiosklitteratur, så er det fordi man føler seg for god til det (og dermed bedre enn dem som er i kontakt med seg selv og gjør det). Ikke fordi man ikke liker det.

Jeg liker ikke Grandis!!! :hyler høyt:

Eh, altså inne på som i Skilpaddas innlegg nr 137, ikke som motangrep til Lille*Mys siste. :lættis:

Jeg kan også bli kjempeprovosert av selvhøytidelige guruer. Jeg har mange i kretsen min som lever etter High Fidelity-prinsippet; "It's not what you ARE like, it's what you LIKE". Og jeg kommer i forsvarsposisjon når noen disser smaken min, som alle andre. Alle synes jo pr. def. at man har god smak og god humor?

Men jeg innser lett at andre kan mer om musikk, kunst, litteratur og for den del vin enn meg. Og jo mer jeg lærer selv, jo mer glede får jeg av det, og jo mer avanserte ting klarer jeg å ta inn over meg. Jeg har masse igjen, og jeg gleder meg!

Kasia skrev:

Jeg liker ikke Bob Dylan som musiker (som poet er han knall). Jeg syns han synger som en hes kråkefar, og sovner nesten i de evig lange tekstene hans. Kjedelig, kjedelig, kjedelig. Det er ikke musikk for meg.

Jeg elsker Bob Dylan, og jeg er helt enig i at han synger som ei kråke. PS! Hvis du vil høre han med en "søtere" stemme kan du høre på "Nashville Skyline" der har han i tillegg skikkelig "lette" tekster.

Kasia skrev:

Det er min personlige musikksmak, og har ingenting med at Dylan leverer musikk med dårlig kvalitet å gjøre. Jeg kan ikke vurdere kvaliteten på musikken hans, til det vet jeg ikke nok om musikk.

Ja, men da må det eksister noen kriterier som kan brukes til å måle kvaliteten med, noe ala en musikalsk linjal.

him skrev:

Ja, men da må det eksister noen kriterier som kan brukes til å måle kvaliteten med, noe ala en musikalsk linjal.

Du er ingeniør, eller?

him skrev:

Ja, men da må det eksister noen kriterier som kan brukes til å måle kvaliteten med, noe ala en musikalsk linjal.

Det finnes i massevis. Problemet er å bli ENIGE om noen.

Scarlett skrev:

Det finnes i massevis. Problemet er å bli ENIGE om noen.

Nettopp. Kriteriene finnes jo, men da må man gå litt mer vitenskapelig til verks.

Scarlett skrev:

Eh, altså inne på som i Skilpaddas innlegg nr 137, ikke som motangrep til Lille*Mys siste. :lættis:

Scarlett skrev:

Jeg kan også bli kjempeprovosert av selvhøytidelige guruer. Jeg har mange i kretsen min som lever etter High Fidelity-prinsippet; "It's not what you ARE like, it's what you LIKE". Og jeg kommer i forsvarsposisjon når noen disser smaken min, som alle andre. Alle synes jo pr. def. at man har god smak og god humor?

Veldig bra! Det er derfor jeg har sluttet å disse andres musikksmak. Men jeg vil også, som skilpadda sier, ha meg frabedt at folk sier at jeg liker det jeg liker for å være kul. Og jeg mener selvfølgelig ikke at den typen folk jeg refererer til ikke virkelig liker det de hører på, innerst inne. Det tror jeg de gjør. Men det som er teit er at de hele tiden må framheve hvor godt de liker dette, og hvor lite peiling de som ikke liker det har.

Jeg er ikke spesielt interessert i fotografering. jeg kan ha stor glede av et bilde jeg synes er kjempefint, som en fotograf vil slakte. Var jeg veldig interresert i foto, og hadde satt meg masse inn i det ville jeg sikkert synes det samme, men det er jeg ikke. Gleden over dette bildet som jeg liker så godt vil jeg ha lov til å ha. Fordi det betyr noe annet for meg enn akkurat fotografisk kvalitet. Dette mener jeg gjelder for musikk og. Det er forskjell på kvaliteten i musikk, men jeg mener ikke at musikk av dårlig kvalitet er verdiløs.

him skrev:

Jeg elsker Bob Dylan, og jeg er helt enig i at han synger som ei kråke. PS! Hvis du vil høre han med en "søtere" stemme kan du høre på "Nashville Skyline" der har han i tillegg skikkelig "lette" tekster.

Du og jeg Him:)

Da har jeg lest hele diskusjonen, og får et alvorlig flashback til en intens og opphetet diskusjon på gymnaset (ja - så opphetet som man kan være som glødende 18 åring):

"Er fotball kunst?"

Og litt uti diskusjonen:

"Hvordan kan sjakk være en idrett?!"


Å kategorisere noe som høyverdig/fullverdig/akseptabelt/elendig er vanskelig. Men diskusjonene er morsomme 🙂.

Å, LilleRosin, der har jeg også vært! Det er ikke lenge siden en gang. NOEN mener at jeg MÅ holde med RBK i Champions Leauge eller være enig i at de er hele Norges fotballag. Det må jeg aldeles på ingen måte! For meg har fotball ikke noe med kunst å gjøre, det er kun emosjonelt. Heia BRANN!

LilleRosin skrev:

Å kategorisere noe som høyverdig/fullverdig/akseptabelt/elendig er vanskelig. Men diskusjonene er morsomme 🙂.

De er jo det. Og til sjuende og sist koker det kanskje ned til et spørsmål om høflighet, som muligens ble konklusjonen i den NM-diskusjonen jeg linket til ca. 100 innlegg over her. Er det vennlig og høflig å kaste et blikk på cd-hylla til verten din, og utbryte "Å, herregud, for noe undemåls søppel!" Nei. Uansett om den er aldri så full av Sputnik. Er det høflig å stirre på din verts (anerkjente og dyre) nonfigurative maleri og si: "Å herregud, er det virkelig noen som går på det derre lureriet med malingklatter som ikke forestiller noe? Din snobb!" Nei, ikke det heller.

(Men likevel er det nesten umulig å ikke tenke sitt. Og alle vet at alle tenker sitt. Og det er mye makt og hersketeknikker og snobberi av alle kategorier og retninger ute og går. Det er et minefelt, og det må man bare være klar over.)

Kasia skrev:

Du er ingeniør, eller?

Ja, og hvilken linjal bruker du?

Scarlett skrev:

Det finnes i massevis. Problemet er å bli ENIGE om noen.

Ja, jeg er selvfølgelig klar over det. Og det er jo det spørsmålet jeg har prøvd å stille til de som sier at det er kvalitetsforskjeller på musikk (der er jeg enig) og at man skille mellom kvalitetene. Spørsmålet er altså; Hvilke kriterier er det man legger til grunn når man sier at noe musikk er bedre enn annen musikk. (Eller om man vil holde seg til analogien: Hvilken linjal bruker du?)

Jeg synes du har sagt helt greit hvilken kriterier du setter, men jeg kan ikke se noen andre som har gjort det. Dvs det er en god det som hevder at deres subjektive smak fungerer bra som kriterie - og det er helt OK måte å måle musikk på for meg.

Jeg har også prøvd å argumentere for hvorfor jeg synes at musikk ikke kan bedømmes som god utfra om den som fremfører den har laget den selv. Jeg synes en som tolker musikk kan være like kunstnerisk opplevelse som den som skriver musikken.

Hattifnatten skrev:

For meg er kvalitet ikke det viktigste kriteriet ved valg av musikk. Kvalitet betyr så absolutt noe, men langt fra alt.

I noen sammenhenger er tekster viktigere enn i andre sammenhenger. For meg betyr teksten i en norsk vise mer enn tekster i en sang som jeg bruker som bakgrunnsmusikk for trening. I den siste er det rytmen som er viktig.

Og der sneide jeg innom noen andre tankebaner. Jeg lurer på om det er forskjell på kvalitet og funksjonalitet/nytte? Eller, "funksjonell" og "nyttig" er ord som har litt feil klang her; jeg tenker i utvidet forstand, og det jeg egentlig mener, er kanskje: anerkjenner vi at det er forskjell på "at noe har kvalitet" og "at vi liker noe"/"at noe passer til det det skal brukes til"?

For eksempel, så velger du musikk som passer til å trene til når du skal trene, og denne musikken har da åpenbart god kvalitet som treningsmusikk. Men kan vi skille denne "funksjonelle" kvaliteten fra "musikalsk" kvalitet (eller kvalitet musikken har "i seg selv")? Et annet eksempel: er jeg kjempetørst, så kan jeg godt drikke et glass syntetisk bringebærsaft, hvis jeg får valget mellom det og en god konjakk. Og sønnen min vil helt klart velge saften hver gang. Saft fungerer bedre som tørsteslukker enn konjakk, og noen liker saft bedre enn konjakk, men jeg vil likevel si at konjakken er bedre (i betydningen "har bedre kvalitet", ikke "smaker bedre", for det er en subjektiv vurdering) enn bringebærsaften.

Jeg har dessverre ingen linjal for slik kvalitet, som Him etterlyser. 🙂 Og jeg innser også at det er umulig å fastslå objektive kriterier for slik kvalitet, og langt mindre å bli enige om en objektiv vurdering ut fra et sett kriterier. Men jeg kan jo likevel mene at det finnes noe som kunne kalles "objektiv kvalitet", selv om jeg i praksis ikke kan definere det og ofte sikkert ikke er i stand til å gjenkjenne det. (Et livssyn skal man jo ha. 😉)

Tinetoff skrev:

De er jo det. Og til sjuende og sist koker det kanskje ned til et spørsmål om høflighet, som muligens ble konklusjonen i den NM-diskusjonen jeg linket til ca. 100 innlegg over her. Er det vennlig og høflig å kaste et blikk på cd-hylla til verten din, og utbryte "Å, herregud, for noe undemåls søppel!" Nei. Uansett om den er aldri så full av Sputnik. Er det høflig å stirre på din verts (anerkjente og dyre) nonfigurative maleri og si: "Å herregud, er det virkelig noen som går på det derre lureriet med malingklatter som ikke forestiller noe? Din snobb!" Nei, ikke det heller.

(Men likevel er det nesten umulig å ikke tenke sitt. Og alle vet at alle tenker sitt. Og det er mye makt og hersketeknikker og snobberi av alle kategorier og retninger ute og går. Det er et minefelt, og det må man bare være klar over.)

Det er helt klart en menneskerett å tenke sitt

Det er spørsmål om høflighet ja, men også et spørsmål om å kunne godta at andre stiller mindre eller høyere krav enn det man gjør selv. Man har forskjellige interesser, for noen spiller det ikke så stor rolle, man er ikke så veldig interessert. For andre er det viktig.

En person som til vanlig ikke er interessert i litteratur i det hele tatt kan godt få kose seg med kiosklitteratur på hytta i påska eller på en lang flyreise. Jeg godtar det uten problemer. For min egen del er jeg mer interessert i litteratur og stiller høyere krav til kvaliteten på en bok, men jeg trenger da heller ikke å lese dem. Det er bra at slike bøker skrives, de tjener sitt formål. Lett underholdning. Kynisk og kommersielt av forfatteren kanskje, men det finnes verre måter å tjene penger på.

Skilpadda skrev:

Og der sneide jeg innom noen andre tankebaner. Jeg lurer på om det er forskjell på kvalitet og funksjonalitet/nytte? Eller, "funksjonell" og "nyttig" er ord som har litt feil klang her; jeg tenker i utvidet forstand, og det jeg egentlig mener, er kanskje: anerkjenner vi at det er forskjell på "at noe har kvalitet" og "at vi liker noe"/"at noe passer til det det skal brukes til"?

For eksempel, så velger du musikk som passer til å trene til når du skal trene, og denne musikken har da åpenbart god kvalitet som treningsmusikk. Men kan vi skille denne "funksjonelle" kvaliteten fra "musikalsk" kvalitet (eller kvalitet musikken har "i seg selv")? Et annet eksempel: er jeg kjempetørst, så kan jeg godt drikke et glass syntetisk bringebærsaft, hvis jeg får valget mellom det og en god konjakk. Og sønnen min vil helt klart velge saften hver gang. Saft fungerer bedre som tørsteslukker enn konjakk, og noen liker saft bedre enn konjakk, men jeg vil likevel si at konjakken er bedre (i betydningen "har bedre kvalitet", ikke "smaker bedre", for det er en subjektiv vurdering) enn bringebærsaften.

Jeg har dessverre ingen linjal for slik kvalitet, som Him etterlyser. 🙂 Og jeg innser også at det er umulig å fastslå objektive kriterier for slik kvalitet, og langt mindre å bli enige om en objektiv vurdering ut fra et sett kriterier. Men jeg kan jo likevel mene at det finnes noe som kunne kalles "objektiv kvalitet", selv om jeg i praksis ikke kan definere det og ofte sikkert ikke er i stand til å gjenkjenne det. (Et livssyn skal man jo ha. 😉)

Det var dette jeg prøvde å pense inn på i utgangspunktet, ved å antyde at dansebandmusikk egner seg bedre til dansing enn Jan Garbarek gjør, og derfor innehar en bestemt kvalitet som noen mennesker setter pris på.

Bra innlegg forresten! Jeg synes det er en veldig interessant diskusjon.

him skrev:

Ja, og hvilken linjal bruker du?

Som sagt, jeg blander ikke min personlige musikksmak inn i vurderinger om hva som kvalitetsmusikk eller ikke. Min subjektive oppfatning av fint eller stygt er ikke nok for meg til å bedømme kvaliteten.