«Samfunnet forventer det perfekte, og at vi fjerner barn som er annerledes»

Tallulah skrev:

Jeg er usikker. Jeg tror det nesten er det motsatte. Jeg tror endel damer ønsker seg jenter fordi de vil ha små prinsesser og jeg tror mennene deres ønsker seg det samme. Og det er gjerne den typen som snakker høyest om at de ønsker seg jenter også.

Joa, men det holder jo eviglenge med 1 prinsesse i huset.

Jeg syns nå også jeg har møtt veldig hissig-feministiske damer som veldig ønsker seg jenter, og fremholder dem som nesten bedre mennesker enn gutter. (Flinke og ansvarlige og empatiske og strukturerte og ikke-krigerske og hvahardu). Ikke veldig rett-frem, da, men litt mellom linjene.

Esme skrev:

Joa, men det holder jo eviglenge med 1 prinsesse i huset.

Det har du sikkert rett i, jeg har meg selv frisk i minne. Jeg vet ikke om disse menneskene er representative for et flertall altså, men jeg syns jeg aner en trend om å ønske seg søte piker. Man ser det jo i samfunnet også; uendelig mengder med dill til jenter, klær, pynt og stas. Til og med lekeavdelingene er større for jenter.

Jeg ønsket meg gutter. Jeg skjønner meg ikke på jenter.

Men ja, jeg tror det er mer "stuereint" av en eller annen grunn å si at en ønsker seg jentebarn. Jeg har i hvertfall fått min andel rare blikk og kommentarer hver gang jeg sa rett ut at jeg ønsket meg gutter. Jeg tror ikke folk hadde sett så rart på meg, i hvertfall ikke andre gang, om jeg sa at jeg håpet det ble ei jente.

Polyanna skrev:

Jeg syns nå også jeg har møtt veldig hissig-feministiske damer som veldig ønsker seg jenter, og fremholder dem som nesten bedre mennesker enn gutter. (Flinke og ansvarlige og empatiske og strukturerte og ikke-krigerske og hvahardu). Ikke veldig rett-frem, da, men litt mellom linjene.

Ja, det er nok noen av dem også. Og hvis både prinsessemødre og feminstmødre ønsker seg jenter, så har man jo en viss sjans for overvekt av jenter.

Jeg tror også jenteønsket kan gå på det å ønske seg noe kjent, noe man tror man vet hvordan virker.

Tallulah skrev:

Jeg hører aldri at noen ønsker seg en gutt. Det er liksom akseptert å ønske seg en jente, men ikke en gutt.

Jeg har (høylydt) ønsket meg gutter begge gangene. Flaks hadde jeg også. Jeg er en raring . Men jeg ser hva du mener. Det er en liten trend å ønske seg jente(r) fremfor gutter, det er liksom litt mer stas med dem. Og har man bare gutter, må man jo få nummer 3 (eller 4 eller 5) for å "prøve på jenta". Dem om det.

Det er meget mulig at jeg vanker i et veldig inkluderende og medmenneskelig miljø (pappa var jo vernepleier en gang i tiden, så jeg er godt oppdratt rundt dette temaet), men jeg synes ikke samfunnets holdninger til enkeltmennesker med "annerledeshet" er slik som du beskriver i HI. Jeg tror de aller, aller fleste mener at mennesker med funksjonshemming har en verdi og et menneskeverd på linje med funksjonsfriske. Og jeg har aldri i mitt liv hørt noen mene at de ikke har livets rett eller er mindre verd fordi de aldri kan bli produktive borgere. De finnes sikkert altså, i samme miljø som annet brungrums. Men som Gaia m.fl. påpeker her er det jo en systemsvikt av dimensjoner når det kommer til tilrettelegging for at disse menneskene skal ha et likeverdig tilbud som alle oss funksjonsfriske. Og det blir en kamp for å få tilrettelegging og avlastning osv. Og det er jo også en slags holdning, tenker jeg. En holdning om at om man velger å få disse barna, så får foreldrene selv gjøre jobben med å tilrettelegge best mulig. Og det er jo fryktelug synd.

Jeg har hatt tidlig UL i begge svangerskapene mine (nå viste det seg at siste svangerskaps tidlige UL i uke 8 var i uke 18 da, men læll 😛). Det har vært flere grunner til at jeg ønsker det, men en av grunnene er jo og avdekke om det var "noe". Jeg vet ikke hva jeg hadde gjort om det hadde vist seg at det var noe galt med fosteret, men jeg vet at jeg ville vite det.

Jeg syns dette ofte illustreres i debatter om behandling av ekstrempremature. Jeg blir helt bombesjokkert hver gang jeg hører folk snakke om at "ja, men er det noen vits, egentlig? Med senskadene de kan få...?"

Polyanna skrev:

Jeg syns dette ofte illustreres i debatter om behandling av ekstrempremature. Jeg blir helt bombesjokkert hver gang jeg hører folk snakke om at "ja, men er det noen vits, egentlig? Med senskadene de kan få...?"

De kommentarene tror jeg kommer mer av en form for omtanke altså, ikke kostnader.

Ja, men man hører da ikke det om andre barn? "Huffda, det ville da vært bedre for alle om du ikke fikk all den kreftbehandlingen, med tanke på alle senskadene du og foreldrene dine skal slite med!"

Polyanna skrev:

Jeg syns dette ofte illustreres i debatter om behandling av ekstrempremature. Jeg blir helt bombesjokkert hver gang jeg hører folk snakke om at "ja, men er det noen vits, egentlig? Med senskadene de kan få...?"

Jeg synes det er litt virkelighetsfjernt å bli sjokkert over dette høyst aktuelle etiske dilemmaet. Det er noen ganger helt rett å ikke gjøre agressiv behandling.

Polyanna skrev:

Ja, men man hører da ikke det om andre barn? "Huffda, det ville da vært bedre for alle om du ikke fikk all den kreftbehandlingen, med tanke på alle senskadene du og foreldrene dine skal slite med!"

Vet du, akkurat de samme årsakene ligger til grunn for at det er en grense for hvor mye cellegift og hvor mye stråling man kan få. Og at man ikke stråler mot hodet til de minste selv om det kunne vært livreddende.

Polyanna skrev:

Ja, men man hører da ikke det om andre barn? "Huffda, det ville da vært bedre for alle om du ikke fikk all den kreftbehandlingen, med tanke på alle senskadene du og foreldrene dine skal slite med!"

Hva slags liv ungene skal få syns jeg faktisk er betimelig å ta med i beregningen, både med ekstrempremature og andre sykdommer og skader som kommer senere i livet. Man kommer jo ikke med sånne kommentarer om senskaden dreier seg om litt astma og dårlig motorikk, det er jo når det er snakk om ekstremt mye verre ting enn det, deriblant store, store smerter.

Jeg skjønner hva du mener Tallulah, og dette temaet har jo blitt diskutert hjemme hos oss i uendelige tider. For hva slags livskvalitet vil enkelte barn med ulike funksjonshemminger egentlig ha? Og er det noen gang riktig av oss andre og vurdere om et menneske som f.eks. er multifunksjonhemmet, mye inn og ut av sykehus, store operasjoner og mye smerter har et godt liv eller ikke?

Jeg vet ikke, men som de over her sier er det jo en grunn til at det går en grense et sted. Og det hender jo at foreldre av barn med vanskelig funksjonshemming og mange tilleggssykdommer faktisk velger å avslutte livsforelengende behandling. Jeg kjenner ei som gjorde det. Det var jo grusomt brutalt, men hun følte at barnet hennes hadde fått nok. Mirakuløst nok overlevde hun og lever mpt alle odds enda.

Jeg tror debatten rundt legebordet høres veldig annerledes ut enn debatten rundt andre bord på dette temaet. (Skal utdype mer når jeg ikke er så trøtt)

Polyanna skrev:

Jeg tror debatten rundt legebordet høres veldig annerledes ut enn debatten rundt andre bord på dette temaet. (Skal utdype mer når jeg ikke er så trøtt)

Det tror jeg du kan være helt sikker på at den er. Det varierer litt med typen legebord også. Utdyp gjerne. 🙂

Tallulah skrev:

De kommentarene tror jeg kommer mer av en form for omtanke altså, ikke kostnader.

Det tror jeg og - at disse kommentarene rundt ekstremt premature barn og å redde dem "for enhver pris," kommer av omtanke for dette barnet og ikke kynisme.

Jeg har fått en slik kommentar selv. Sønnen min var alt annet enn prematur, men han var en veldig, veldig syk baby og liten gutt. For noen år siden fikk vi beskjed om at nå måtte vi forberede oss på at det kunne gå galt. Det var ikke noe legene kunne gjøre, så vi måtte bare vente, se og håpe. Det kunne gå galt, det kunne snu og bli bedre, men legene kunne altså ikke gjøre noe.

Da vi fortalte dette til familien, at nå kunne det gå så galt som det kan gå, var det en reaksjon som skilte seg ut, og den kom ektefølt, fra hjertet: "så får vi inderlig håpe han får slippe nå, ungen..."

Det gjorde vondt langt inn i beinmargen å få den kommentaren - så brutalt...

Men den var ikke vondt ment. Det var heller ikke ment som en kommentar rundt et barn som vil alltid være en kostbar byrde for samfunnet. Det var en kommentar som kom av kjærlighet og omtanke for et barn som hadde det veldig, veldig vondt, og for en familie i krise... Måtte han få slippe nå.

Så jeg tror at i de aller fleste tilfeller, ligger det en brutal omtanke og kjærlighet bak spørsmålet om alle barn, også de ekstremt premature, skal reddes for enhver pris.

Men det er vondt å tenke slik, for det er et liv, et verdifullt liv.

Vianne.. Det er en god del mennesker med sterke funksjonshemninger og som har tilbragt mye tid på sykehus som forteller mye om livet sitt og om hvordan det er.
Opplevelsene er ulike og det gjør det også veldig vanskelig å sette seg inn i og vurdere livskvalitet på bakgrunn av forutsett funksjonshemning.

Jeg tror nok at de funksjonshemmingene man diskuterer om man kanskje burde fri folk fra om man kan si det sånn er de der den som har dem heller ikke har noe bevissthet om livet forøvrig, bare lidelse.

Også er det en viss forskjell på å mene man skal "fri" noen fra en funksjonshemming de allerede har og lever med, og å innse at livet noen kommer til å få om man fortsetter livredding vil være smertefullt og uten bevissthet.

Jeg syns samfunnet burde bli mye flinkere til å tilrettelegge for de familien som har barn med funksjonshemminger, i alle grader, men syns det er en helt annet diskusjon enn den rundt grensene for livredding.

Noe av dillemmaet i så måte er at mange av disse barna er veldig syke innimellom, og da er det også et spørsmål om hvor man skal legge innsatsnivået.