Er det noe besteforeldrene dine gjør for deg?

farfar var forresten fisker.. så jeg var mye med han å pappa på sjøen når jeg var liten:)

Mormor syr :-)

Bestefaren min døde da jeg var et par år, men bestemoren min (som snart blir 86) er det fremdeles krutt i. Hun sår, prikler og driver på i timesvis ute i hagen hele sommeren. På vinteren forbereder hun neste blomstersesong. Hun bor i et svært hus helt alene, og er opptatt med venninner (og sherry), og drar ofte på bil og bussturer med venninnenen. Hun har hatt et hjerteinfarkt, men har selv bestemt at hun ikke vil bypass-opereres, men jeg håper jeg får beholde henne i maaaaange år fremover. Fra henne får vi blomster, bær og hjemmestrikkete tøfler.

Min farfar døde julen 2004. Da hadde han hatt alzheimer i mange år. Farfar var en fantastisk lekekamerat som tøyset og tullet med oss barna. Han laget verdens beste "Pippi-suppe", som selvfølgelig gav verdens sterkeste barn, og han tok oss med på havet for å fiske i båten sin. Fisk og verdens beste fiskekaker fikk vi alltid av han, og han lærte meg å bøte garn, sløye fisk og å lage fiskemat. Dessverre klarte han aldri å lære meg å ikke være sjøsyk ...
Farmor har alltid vært syk, men hun var alltid der. Det var hjem til farmor og farfar jeg og søsteren min gikk etter skoletid dersom vi ikke ville gå hjem til tomt hus. Farmor lærte meg å strikke og brodere, og hun har produsert masse strikkatøy til meg og søsteren min. Hun var dessuten glad i å gå på bingo sammen med venninner, så bamser, dukker og "krushunder" dukket stadig opp. Farmor døde i februar. Natten etter at hun fylte 85.

Har ingen igjen, og har ikke møtt noen av bestefedrene mine.

Mormoren min var ei skikkelig røy dessverre, som styrte familien etter "splitt-og-hersk" metoden. Det er et under at ikke moren min har blitt mer skadet enn hun er.

Farmor var et seigt, hyggelig skinn, som vel sjelden gjorde noe for oss, men var blid og ga bort melkesjokolade med femmere tapet på, og lodd. Vi vant aldri noe.

Jeg har bare mormor igjen og hun hjelper meg å stryke bunadskjorten og forkle mitt. Jeg hjelper henne med støvsuging, handling og kjøring rundt omkring. Hun kjører bil selv, men for tiden har hun vondt i en fot, så det blir meg hun ringer til. Er bare koselig å hjelpe, jeg får bruke hennes bil og den er ny og kjekk å kjøre. Ellers har hun hjulpet med barnepass, kjøring eller henting til steder, hun lager også saft og syltetøy av plommene våre her. Vi har 5 store plommetrær som snart er modne for innhøsting, da er hun med på det også.

jeg har bare farmor ogjen, og hun er toppers. Hun har farget håret knallrødt og er skikkelig fiff og sprek! Kul dame.
Hun baker til meg, strikker sokker og andre ullklær, lager middag og ber oss osv. jeg burde absolutt ha vært mer sammen med henne, men tiden streker ikke til.

Nei, dessverre. Jeg har ingen besteforeldre i live. Bestefar slipte skøytene mine, husker jeg.

Grandtanten min strikket raggsokker til oss og resten av slekta til rett før hun døde på forsommeren i år, 101,5 år gammel. Vi har massevis, og tenker på henne hver gang vi tar på oss et par.:)

Nå har jeg bare mormor igjen og hun begynner å bli gammel nå selv om hun er veldig oppegående fortsatt, så merkes det godt at hun har passert 80 år. Nå er hun en ressurs for ungene, en kontakt med en eldre generasjon og en som er viktig for meg for alt hun har vært for meg. Jeg er utrolig glad i mormor.

Da jeg var yngre var det hun og de andre besteforeldrene mine som stilte opp for meg og søsknene mine, som alltid var der, som ga oss røtter, som lærte oss å være arbeidssomme og nøye, som lærte oss å bidra og å gi, ikke bare kreve, de lærte oss anstendighet rett og slett. Jeg har hatt og har fantastiske besteforeldre.

Farmor var "verdensberømt" på våre kanter for matstell og stod ofte for alt matstellet i konfirmasjoner og bryllup. Jeg har fått lurt noen oppskrifter ut av henne, men mye holdt hun dessverre for seg selv.

Nenne skrev:

Farmor var "verdensberømt" på våre kanter for matstell og stod ofte for alt matstellet i konfirmasjoner og bryllup. Jeg har fått lurt noen oppskrifter ut av henne, men mye holdt hun dessverre for seg selv.

Vet du hva tante M gjorde? Hun brant opp oppskriftboka si!! Og en masse annet gammelt "ræl".

Jeg har verdens beste mormor og bestefar (morfar).
De gjør alt for meg, og har vært klippene mine gjennom hele livet.
Bodde mye hos dem som liten.
Jeg har vært det barnebarnet som har hatt mest kontakt naturlig nok (ref. setningen over), og de har vært som foreldre for meg.
Yngsteavkommet er "favoritt" oldebarn nå ser jeg, av mange grunner, men det har nok noe med å gjøre at det nesten er barnebarn for dem bla.
De har lært meg utrolig mye, holder seg oppdatert, er beleste, kloke og spreke, omsorgsfulle og mye mer.
Udødelige i mine øyne, kan ikke forestille meg et liv uten dem (de er 78 og 80 år i år).

Farfar var verdens beste farfar, hadde ikke like mye kontakt med han, men han oppfylte sin rolle og jeg var veldig knyttet til han, han døde for 4 år siden og det var ufattelig trist.

Farmor (skilte seg fra farfar før jeg ble født) er derimot et kapittel for seg. Hun klager, syter og er hypokonder av rang. Null sosiale antenner.
Hun har jeg aldri likt, ikke som barn engang, så hun holder jeg meg unna så langt jeg kan. Det gjelder alle barnebarna, og noen av oldebarna som begynner å bli store også, samt flere av svigerbarna.
Hun har derimot hatt to "venner" (kjærester) som hun kalte dem, som jeg var veldig glad i. Den ene døde når jeg var liten, husker det fortsatt veldig godt, og den andre for et års tid siden, og det var trist.

Nix - de døde i hhv 1947, 1972, 1991, 1992....

De to sistnevnt visste ikke hva godt de kunne gjøre for meg, og de var helt fantastiske .

Nope, jeg gikk tom for besteforeldre da jeg var 17.

Jeg har ikke hatt besteforeldre på ti år, så det sier seg selv.

Men jeg hadde nær kontakt med min farmor, selv om hun var mye syk fra jeg var liten. Mormoren min døde da jeg var 5 år, så det husker jeg ikke mye av.

Mormor er bedre til å sy enn mamma, så når det er noe spesielt avansert som skal lages eller repareres, er det hun som får oppdraget.

Jeg har dessverre ingen besteforeldre i live.

Ingen av mine biologiske besteforeldre er i live lenger. Men jeg har liksom en bestemor ekstra. Pappas kone har vært i livet mitt siden jeg var 6 år. Hennes mor lever fremdeles.

Hun GJØR ikke all verden for oss sånn i hverdagen, men hun er flink til å skryte av "oldebarnet" sitt til alle venninne sine. Det gjør meg jo ganske stolt som mor.

I tillegg strikker hun sokker til mannen min. 🙂

Mormor stoppet ting som trengte å stoppes, farmor strikket til den store gullmedalje.

Jeg har bare igjen mormor, men hun er helt fantastisk! Hun synes så synd på oss (særlig sambo) nå som jeg jobber så mye, at hun stiller opp med middager til oss. 🙂 Hun passet Lille mye da hun var helt liten og jeg måtte på Blindern en gang eller to i uken. Og hun har alltid vært utrolig søt, strikket sokker, skrevet brev til oss når vi har bodd borte, hun er en god vertinne, temmelig forfengelig men finnes ikke redd for å drite seg ut. Hun bruker knapt en oppskrift, men slomser og mikser, og det blir alltid godt. Veldig flink til å sy og strikke, effektiv og omsorgsfull, og setter alltid andre fremfor seg selv.

Min farmor er død, men hun var helt fantastisk. Et arbeidsjern uten sidestykke, utrolig dyktig, en perfeksjonist på matfronten og utrolig dyktig på husmorfronten, fra søm til slakting. Hun var i tillegg intellektuell, belest og på sine gamle dager bereist. Hun lærte meg veldig mye, jeg bodde jo i nabohuset og hun hadde alltid tid til meg, lærte meg å strikke, stoppe, sy, brodere, lage kransekake og ekte amerikanske brownies, (temmelig uvanlig i Dalen dengang alle andre lagde tørre korpssjokoladekaker med maks 3 skjeer kakao i), lærte meg å elske bøker gjennom å fôre meg med spennende litteratur og dele sine egne leseropplevelser med meg. Å, som vi lo oss gjennom Dusinet fullt, bet negler gjennom Den røde pimpernell og gråt oss gjennom Jane Eyre! Hun har helt klart mye av æren for at jeg ble universitetsutdannet og ble historiker. Hun lærte meg å bli ambisøs og være stolt av å være flink når det var sosialt påkrevd å si "neeeei, jeg gjorde det dårlig", eller "neeei, den tegningen min er kjempestygg". Familien hennes mistet alle pengene i krakket i 1929, da hun var 16, og ettersom dette var før Lånekassens tid mistet hun mulighet til høyere utdanning som egentlig hadde vært meningen (familien var egentlig temmelig velbeslått og hun hadde toppkarakterer) og endte som husholderske for sine foreldre, som ikke lenger hadde råd til å ha en ekstern husholderske, til hun giftet seg ti år senere. Nei, steike meg, hun var en flott dame!

Det er bare farmoren min som lever nå. Hun er så gammel og skrøpelig at det er få praktiske ting hun kunne ha hjulpet med.

Morfaren min var en meget nevenyttig mann. Han fikset og ordnet det meste for oss i vår første leilighet.

Jeg er så heldig å ha tre av mine besteforeldre i livet enda. Bestefar døde for litt over to år siden.

Mor ( farmor) er flink til å strikke og strikker lester, gensere og ullbukser til ungene. Far ( farfar) blir snart 90 år og er fortsatt nede på kaia stort sett hver dag og pusler med ulike ting der nede. Han gjør ikke noe direkte for meg, bortsett fra å vise at han setter utrolig høy pris på oldebarna sine. Bestemor er bare 71 år og veldig sprek. Hun er flink til å lage mat og steller og styrer når hun får besøk.

Dessverre bor vi ikke like i nærheten så vi ser de altfor sjelden.