Forskjell på å være guttemamma og jentemamma?

Nå har ikke jeg vært guttemamma lenger enn seks måneder, men må si at guttene er mye lettere å vaske. I stedet for å bla seg frem i foldene, så løfter man på sakene, og sviffer rundt med kluten. Eneste er, som Iset sier, når de tisser nakne. Leo har vasket sitt eget hår mer enn en gang.

Jeg tror det er mer personlighetene som spiller inne, enn om det er gutt eller jente.
Jeg har ei jente og to gutter. De to eldste leker kjempegodt sammen, og de leker like godt med venner av forskjellig kjønn.

Og det er veldig gøy med unger av forskjellig kjønn, jeg skal innrømme det.

Fibi skrev:

I stedet for å bla seg frem i foldene

Fibi skrev:

Leo har vasket sitt eget hår mer enn en gang.

Pøh! Det klarer jenter også. Det er bare et spørsmål om å tisse akkurat når mamma løfter opp bena for å legge bleia under.

Teofelia skrev:

Pøh! Det klarer jenter også. Det er bare et spørsmål om å tisse akkurat når mamma løfter opp bena for å legge bleia under.

Presisjonstissing er en undervurdert egenskap .

Jeg kan bare sammenligne opp til ett år. De har vært like aktive og gærne og søte, utviklet seg likt og vært like store. Personligetene og lynnet er veldig forskjellig, men ikke noe jeg vil tilskrive kjønn. Jeg var mye kvalmere som gravid da jeg gikk med gutt, det skal visst være noe hormonell forklaring på det.

Mamman min sier forøvrig at det er veldig fint å ha en voksen datter når man selv er ca 60, vi har det veldig fint sammen.

Og grattis med jente på vei.

Tosse skrev:

Den største forskjellen er at min datter på snart sju tømmer klesskapet når hun har venninner på besøk, ikler seg kjole og tilbringer timer på badet med sminkesaker.

... her og...

Har både jente og gutt, og de er utrolig forskjellige. Nesten på kanten til å si at de ikke har en ting som de er lik på.

MInsten trenger tydelige beskjeder, gjerne repeterende, mens eldste kunne få en beskjed og fulgte den. Eldste var roligere og er litt engstelig, mens minsten er en villbass og fins ikke redd for noe. Eldste er hjemmekjær og trenger få folk rundt seg, og minsten er kjempe-sosial og usjenert.

Vi har en av hver, og særlig Sambo måtte ta en time-out etter at vi fikk vite at det kom en LilleBROR. "...hva GJØR vi med en gutt da?" De er like på mange måter, men Lillebror er mye mer høylydt og støyete enn søsteren var på samme alder (2 år). Han er mye mer kosete (!) og mer engstelig enn søsteren sin. Om det er kjønn eller det faktum at han er nr 2 vet jeg jo ikke, men når han nå har lagt seg til litt "drama-queen" fakter i forbindelse med å få viljen sin, aner det meg at Storesøster på 7 nok har påvirket mer enn vi aner...

Jeg har bare jenter, men jeg har flere venninner som har barn av begge kjønn, og de er alle enige om at gutter er enklere enn jenter gjennom typsik trassperiode rundt 2-4 år. Hvorvidt dette stemmer på alle er vel vanskelig å si, men i min vennekrets er dette en vanlig oppfatning.

Tja... Jeg har nettopp hatt en megadiskusjon med Storebror 5 1/2 år. "Han klarte ikke vaske hendene og tørke seg sjøl etter dobesøket. Han klarte ikke ta av bukse og truse, da disse var blitt litt våte da tissefanten ikke lå helt riktig idet han måtte på do. Han klarte slett ikke finne truse sjøl i skuffen, og i hvertfall ikke vrenge den og kle den på seg..."

tenker da mamma, og ser med lengsel mot venninner som har jenter på litt over 2 år som kommer trippende i dagens tredje antrekk, som de sjøl har funnet i skuffen og tatt på seg.

Inagh skrev:

tenker da mamma, og ser med lengsel mot venninner som har jenter på litt over 2 år som kommer trippende i dagens tredje antrekk, som de sjøl har funnet i skuffen og tatt på seg.

Takke meg til unger som ikke endevender klesskapet tre ganger om dagen og bruker opp tilsvarende mange antrekk daglig.

Inagh skrev:

Tja... Jeg har nettopp hatt en megadiskusjon med Storebror 5 1/2 år. "Han klarte ikke vaske hendene og tørke seg sjøl etter dobesøket. Han klarte ikke ta av bukse og truse, da disse var blitt litt våte da tissefanten ikke lå helt riktig idet han måtte på do. Han klarte slett ikke finne truse sjøl i skuffen, og i hvertfall ikke vrenge den og kle den på seg..."

tenker da mamma, og ser med lengsel mot venninner som har jenter på litt over 2 år som kommer trippende i dagens tredje antrekk, som de sjøl har funnet i skuffen og tatt på seg.

Tja. Jeg har en datter på 7 som fremdeles foretrekker at mamma finner frem klær og hjelper til med å ta dem på. Hun er ganske rask til å få av seg klærne hvis hun skal kle seg ut, men ellers ser jeg ikke at den store interessen er der.

Teofelia skrev:

Takke meg til unger som ikke endevender klesskapet tre ganger om dagen og bruker opp tilsvarende mange antrekk daglig.

Akkurat som om vi mammaer ikke har annet å gjøre enn å vaske tøy.






Jeg har tre jenter og en liten gutt - foreløbig er han bare 9 mnd da, men jeg synes det er forskjell. Jeg synes at jentene, på tross av store individuelle forskjeller, har ganske mange likhetstrekk. Noe venninner bekrefter gjelder deres døtre også. Mens lillingen er på en annen måte...

Klarer ikke heelt sette fingeren på det, men det handler om mer enn kjønnsorganet.


For øvrig synes jeg ikke at det er noe særlig verre å vaske en jente enn en gutt - herremin, han her bæsjer da så det tyter både hit og dit.

Jeg kjenner til en familie som fikk jente som nummer fire, etter tre gutter. At det var gledelig skjønner jeg jo, men jeg synes det er trist å se hvordan spesielt moren har tatt av. Jenta har nok like mye oppmerksomhet, klær og utstyr som de tre andre til sammen. (Og det er kanskje feil av meg å synse og slike ting, siden vi har fått barn av begge kjønn.)

Jeg har en av hver, og har ikke hatt problemer med "omstillingen". De er komplett forskjellige ift. personlighet og temperament, men jeg tror neppe det henger sammen med kjønn.

Viktigste forskjellen er at vi bruker lillebror som støvsuger når han krabber rundt på badet

Appelsin skrev:

Viktigste forskjellen er at vi bruker lillebror som støvsuger når han krabber rundt på badet

Jeg innbiller meg at kjønn 1 ofte legger føringer for kjønn 2. Det stemmer sikkert ikke for alle, men. Kan så klart ha med arv å gjøre også, ogforeldrenes vesen.

Vi fikk en rolig jente først som påvirket lillebror i stor grad. Han hermer mye etter henne, og de leker mye sammen. De er ikke så ulike i vesen og følelsesliv. De ligner både meg selv og faren.

Andre vi kjenner har fått motsatt kombinasjon, og der lillesøster er preget av å ha en storebror å se opp til.

Lillebror begynner nå å utvikle litt mer interesse for typiske gutteting, så klart. Men bortsett fra det synes jeg ikke det har vært så spesielt annerledes å ha en gutt enn å ha jente.

Jeg var også en av dem som var litt redd for hvordan det skulle bli for meg å forholde meg til en gutt. Gutter var så fremmed for meg. Men så kom vår lillebror som så klart var vårt barn i sinn og skinn. Han er jo overhode ikke hvilken som helst gutt. Han er jo vår.

Jeg er jo bare guttemor, men uttaler meg likevel. Da jeg ventet storebror, var jeg litt bekymret hvordan dette skulle føles. Om jeg ville forstå gutten på samme måte som jeg villle ha forstått en jente.

SÅ kom denne deilige gutten. Han er rolig, han er en tenker - og jeg kjenner meg igjen i han som bare det. - Mora mi sier det også. Han er veldig lik meg. - Så for meg så tror jeg personlighet betyr mer enn kjønn altså (og sosialisering, kanskje).

For de som tenker/sier at man har et nærere bånd til sin datter enn til sin sønn som voksen, så tror jeg også det er hva man legger for føringer. Men det er kanskje noe jeg sier fordi jeg bare har gutter selv.