Leger jukser for å hjelpe pårørende

Tjorven skrev:

Å være så lei seg at man ikke klarer å jobbe er jo en diagnose i seg selv, er det ikke? Ganske uavhenig av om det skyldes sorg, overbelastning, amlivsbrudd eller hva som helst.

Det er jeg enig med deg i. Kanskje man heller kunne ha laget en felles diagnose rundt dette uten å knytte det direkte til hendelsen som utløser tristheten.

I allmennlegenes diagnosesystem finnes diagnosen
P02 - psykisk ubalanse situasjonsbetinget

Den går fint an å bruke ved naturlige sorgreaksjoner som er uforenlige med arbeidsførhet. Jeg synes ikke det er "juksing" å kalle det noe sånt, for diagnosen kan favne om mye. Allmennlegenes diagnosesystem har mange enkle "symptomdiagnoser" som det ikke er så mange krav til.

Det er nok mer vanskelig i spesialisthelsetjenesten, hvor man forholder seg til diagnosesystemet ICD-10.

Tjorven skrev:

Å være så lei seg at man ikke klarer å jobbe er jo en diagnose i seg selv, er det ikke? Ganske uavhenig av om det skyldes sorg, overbelastning, amlivsbrudd eller hva som helst.

Nei, det er i utgangspunktet ikke noen diagnose som gir sykmeldingsgrunn i hvertfall. Det er ment at det skal håndteres utenom sykmeldingssystemet.

Hvis jeg hadde mistet et av barna mine så brått og brutalt som så mange har opplevd nå, tviler jeg på om jeg hadde vært i stand til å gjøre en fornuftig jobb på en stund. Jeg driver med salg, og jeg kan ikke gå for halv maskin, da oppnår jeg ingen resultater, og jeg tror heller ikke jeg ville være nok 'på plass' for å kunne utføre noe fornuftig.

Hvor lang tid en sånn prosess tar, det er jo helt umulig for meg å sette meg inn i - heldigvis. Men det å miste et barn, det er jo det verste av det verste, det er noe helt annet enn som voksen å miste en forelder, som jo tross alt er en del av livets naturlige gang. Selv om det også er utrolig trist.

Så ja, jeg synes det burde legges til rette for folk med slike opplevelser at de får en berettighet sykemelding, som ikke vil gi dem problemer med forsikringer osv i ettertid.

Appelsin skrev:

I allmennlegenes diagnosesystem finnes diagnosen
P02 - psykisk ubalanse situasjonsbetinget

Den går fint an å bruke ved naturlige sorgreaksjoner som er uforenlige med arbeidsførhet. Jeg synes ikke det er "juksing" å kalle det noe sånt, for diagnosen kan favne om mye. Allmennlegenes diagnosesystem har mange enkle "symptomdiagnoser" som det ikke er så mange krav til.

Det er nok mer vanskelig i spesialisthelsetjenesten, hvor man forholder seg til diagnosesystemet ICD-10.

Jeg synes også dette er en helt grei kode å bruke, men det er så rart at det er spesifisert at sorg ikke er sykmeldingsgrunn. For de aller fleste har jo en periode i starten av en sorgreaksjon hvor det ikke er forenelig med jobb.

http://sykmelderveileder.helsedirektoratet.no/utfordrende-tilstander/sorgreaksjoner/Sider/default.aspx

Her er det som står i veilederen.

D'Arcy skrev:

Jeg våket over et familiemedlem som lå i koma. Sykemeldingen min sa Depresjon. Det har jeg forsåvidt ikke noe problem med, eller tenkte ikke så mye over der og da. Problemet kommer når jeg har vært sykemeldt for det før i ett år og dermed fikk "diagnosen" på nytt. Spesielt med tanke på forsikringer. Jeg er veldig enig i at sorg i seg selv ikke er en sykdom. Mange ønsker faktisk å være på jobb i denne fasen for å ikke sitte hjemme alene med sorgen. Litt tilrettelegging på jobb så kan det faktisk være bedre enn å være hjemme.

Kommenterer det uthevede: Dette er det jeg ikke liker med å bruke falske diagnoser for å sykmelde folk. Det kan få konsekvenser man ikke tenker på på kort sikt.

3barnsmor skrev:

Kommenterer det uthevede: Dette er det jeg ikke liker med å bruke falske diagnoser for å sykmelde folk. Det kan få konsekvenser man ikke tenker på på kort sikt.

Og problemet er gjerne at når man står til hodet i en million avgjørelser som må taes i forbindelse med et dødsfall eller nært forestående dødsfall så er faktisk dette noe av det siste man tenker på. Det gikk i alle fall ikke opp for meg før et par måneder etter - at dette ble problematisk!

Katta skrev:

http://sykmelderveileder.helsedirektoratet.no/utfordrende-tilstander/sorgreaksjoner/Sider/default.aspx

Her er det som står i veilederen.

Jeg mener at teksten gir rom for at skjønn:

"Tap og sorg kan noen ganger føre til sykdom og sykdomssymptomer. Slik kan sorg indirekte gjøre at vilkåret for sykmelding oppfylles."

Dersom man journalfører grundig, synes ikke jeg man har grunn til å frykte juksestempel på det man driver med.
Når det er sagt, er det sjelden jeg har blitt kontaktet av pasienter som etter "vanlige dødsfall" ikke klarer å arbeide. De gangene det har vært behov for sykmelding, har det absolutt vært spesielle omstendigheter.
Jeg tolker det som et tegn på at arbeidsgiver i mange tilfeller gir rom for arbeidstakere som har mistet sine nære, men det ikke hvordan det stemmer med andres opplevelse.

Det er det som er det vanskelige, hva er en normal sorgreaksjon? Vi sykmelder alle foreldre som mister et nyfødt barn. Det skulle bare mangle, ingen greier å samle opp seg selv etter å ha blitt kastet rundt som ventende foreldre via foreldre til dødssykt barn til foreldre til et dødt barn på noen få timer. Men det er vel egentlig likevel en normal sorgreaksjon.

Jeg synes egentlig det burde være en sorgdiagnose. Så fikk man kalle en spade for en spade. Det finnes sorgreaksjoner som trenger og som ikke trenger sykmelding, det står jo egentlig mellom linjene i veilederen også selv om den er så vag at det er til å få mark av.

Katta skrev:

Jeg synes egentlig det burde være en sorgdiagnose. Så fikk man kalle en spade for en spade. Det finnes sorgreaksjoner som trenger og som ikke trenger sykmelding, det står jo egentlig mellom linjene i veilederen også selv om den er så vag at det er til å få mark av.

Det er jeg helt enig i.

Tjorven skrev:

Blir det skrekkelig feil å kalle det "deprimert"? Eller det er kanskje heller ikke noen diagnose?

Da min mor døde, ble jeg sykemeldt i to uker, med diagnosen "depresjon."

Det føltes fullstendig galt, for jeg var da slett ikke deprimert, jeg var trist og i sorg, og det føltes helt galt å gå på jobb, da hodet mitt var alle andre steder enn der det burde ha vært når man jobber med barn - men deprimert, nei. Depresjon er for meg en sjukdom - jeg var ikke sjuk.

Vanskelig det der med diagnoser og sykemelding, når man egentlig ikke er sjuk, men bare har det for vondt der og da, fordi man sørger over en man har hatt kjær.