Er det noe moren din gjør for deg fremdeles?

Benzo skrev:

Uff, det er så leit å miste og savne noen. Kanskje pappaen din gjør noe for deg?
Jeg mistet faren min for mange år siden, så mamma hjelper til med pappa ting også. Flinke mamma.

Pappa bor 50 mil unna, men ja han hjelper til med ting. Som regel er han her i februar når Herremannen har bursdag og da klipper han fruktrærne og annet som trenger å klippes på den tiden av året. Han lærer meg også en hel del om hager. Og så er han verdens beste pappa og morfar.

Om han hadde bodd nærmere så hadde han kommet om jeg hadde punktering på sykkelen eller hva det enn måtte være som jeg trengte hjelp med (les: ikke hadde lyst å gjøre) og som Pelenmannen ikke rakk akkurat der og da.

Lager et helvete så fort hun kan.
Det er vel det eneste jeg kan komme på. Ja.

Svært lite, bortsett fra barnepass i ny og ne.
Vi kommer ikke spesielt godt overens, hun drikker for mye og da vil ikke jeg ha kontakt.

Hun vasker ofte klær for oss og tørker de, nå mens vi driver å pusser opp og bygger om.. De bor i blokk og har tilgang på sånn svæææær vaskemaskin og så har de det diiigre tørkeskapet.

Vi har bare plass til et tørkestativ inne nå, og ute er det ikke noe tørkevær lengre hehe.


Hun støk brudekjoln min og skjorta til mann i fjo da vi giftet oss.

Ellers gjør jeg mye for henne. Legge opp bukser, legger opp gardiner osv
Og kjører henne til byen hehe


Både mamma og svigermor holder oss med strikkede klær.
Jeg strikker jeg og.. Men er ofte mamma som må avslutte strikkingen min Hehe...

Moren min bor langt unna, så hun gjør vel egentlig ikke så mye for meg lenger. Dessuten kan hun kan hverken sy, strikke eller gjøre annet håndarbeid, så der er det svigermor som trår til.

Men hun stiller opp når jeg virkelig trenger henne. Da mannen min var innlagt på sykehus i ukesvis, tok hun seg ferie og var hos oss i over en uke slik at jeg kunne reise alene og besøke han. Det var jeg svært takknemlig for.

Teofelia skrev:

Mamma: "Ja, jeg skjønner at dette er leit, vennen, men jeg skjønner ikke helt hva du mener at jeg kan gjøre med det?"
Jeg: "Du skal si 'trøst, trøst', så klart, og synes synd på meg!"
Mamma: "Så klart, vennen. 'Trøst, trøst'. Er det bedre nå?"
Jeg: "Jaaa." : snufs:

Herregud, det er AKKURAT sånn samtalene mellom moren min og meg er! Ja, når jeg synes synd på meg selv, da. Hun er praktiker og lurer på hva jeg mener hun skal gjøre med det, jeg vil bare ha trøst. Jeg tror ikke hun noen gang kommer til å skjønne det fullt ut.

Min pappa (han hører jo egentlig inn i den andre tråden) blåser alltid på det stedet der jeg eventuelt har slått meg, f.eks. en tå. Det hjelper.

Maximillia skrev:

Jeg tenkte at det handlet om ting som man ikke kan selv, og må få hjelp av moren sin til. Moren min gjør stadig noe hyggelig for meg eller noen i familien, selv om jeg bare trakk fram heklekantene i denne sammenhengen.

Sånn oppfattet jeg det også.

Mamma stryker bunadsskjorta, pusser sølvtøy (det går fort da) og setter inn glidelåser.

Ingenting.

Mamma trøster når jeg er syk. Det er hun verdens beste til. Hun holder også greie på slekta for meg. Er hun her når bunaden skal brukes så stryker hun for meg. Og så vasket hun stekeovnen for meg da hun var på barselbesøk denne gangen.

Svigermor baker og fyller fryseren vår. Og tar over både unger og kjøkken når hun er her. 🙂

Jeg tror ikke mamma sluttet med å renske fisken for meg ved middagsbordet før jeg var over 25 og en kjæreste reagerte...

Kristin skrev:

Herregud, det er AKKURAT sånn samtalene mellom moren min og meg er! Ja, når jeg synes synd på meg selv, da. Hun er praktiker og lurer på hva jeg mener hun skal gjøre med det, jeg vil bare ha trøst. Jeg tror ikke hun noen gang kommer til å skjønne det fullt ut.

Akkurat der er mamma perfekt. Masse trøst og så praktiske råd: Legg deg! Drikk sånn og sånn! Ta en sånn! Stakkars!

Hun strikker gensere, luer eller annet til gutta. Hun kan hjelpe meg med det meste, men ofte gir hun med råd så fikser jeg biffen selv. 😉 Hun sier aldri nei, hvis jeg spør om noe. Eller jo, i fjor sa hun nei til å stryke bunaden min, så da gjorde jeg det selv. I år tilbød min mormor seg, så hun hjalp meg denne gangen. Vi skal i dåp til helgen, derfor bunad nå.

Moren min døde for tre år siden. Før den tid var hun ikke opptatt av hva hun kunne gjøre for andre.

Moren min bor langt unna, men når hun er her på besøk vil hun gjerne hjelpe til. Sist vasket hun vinduer.

Da jeg var innlagt på sykehus etter hjerneslaget, tok hun velferdspermisjon og kom for å avlaste mannen. Hun passet de eldste, vasket, laget mat, handlet osv. slik at mannen og snuppa kunne være mest mulig på sykehuset hos meg. Det er godt å vite at de stiller opp når man virkelig trenger det.

Madam Mim skrev:

Hun har derimot, etter at jeg fikk barn, begynt å gjøre ting for meg. Være en god mormor. Sy bunad og dåpscape til Lille, passe Lille i noen uker av og til, jeg vet ikke, være omsorgsfull på en helt annen måte enn hun noen gang har vært etter at jeg ble voksen. Det er fint.

Kan signere dette, sånn omtrentlig.
Mamma er en god mormor, supermormor faktisk.

Nysgjerrig på en liten ting: Dere som har fått potetene skrelt og fisken renset opp i voksen alder, kommer dere til å gjøre det for egne barn? Ville dere syntes det var sjarmerende med en kjæreste som fikk mamma til å skrelle potetene?

Guttene mine har forsøkt seg med at de ikke "klarer" å skrelle poteter, og at hvis jeg ikke skreller så vil de ikke ha, men der er jeg bestemt. Å skrelle poteter kan de aller fleste med IQ over 40 klare.

Vel, jeg mener bestemt at jeg har en IQ over 40, men jeg innrømmer at jeg synes det er vanskelig å skrelle poteter. Etter at de er kokt, vel å merke. De er varme, man brenner seg, de smuldrer opp, skallet vil ikke ordenlig av, bare i små strimler osv osv. Jeg innrømmer også at jeg ikke har øvd meg så mye, for vi har stort sett hatt ferdig skrelte poteter i min barndom, og jeg skreller også potetene før jeg koker dem (fy!), men moren min har iallefall ikke skrelt potetene mine...

Jeg skreller også stort sett før jeg koker potetene, men ikke om sommeren når det er tynt skall.

Jeg syns ikke heller det er kjempelett å skrelle varme kokte poteter, men man klarer det jo på en eller annen måte, om de så går litt i stykker.

• Stopper guttas frynsete buksebein
• Tørker vekk fingermerker på kjøleskapsdøra
• Vasker såpekoppen på vaskemaskinen

Også er hun ofte behjelpelig med å sy kostymer til eldstemann som driver med teater + det meste annet vi trenger noen sykyndige til. 😮

Maximillia skrev:

Jeg skreller også stort sett før jeg koker potetene, men ikke om sommeren når det er tynt skall.

Jeg syns ikke heller det er kjempelett å skrelle varme kokte poteter, men man klarer det jo på en eller annen måte, om de så går litt i stykker.

Joda, det går jo til slutt. Nypoteter spiser jeg med skall..