Er barnet ditt restauranttrent?

1) Kan du ta med barnet ditt (barna dine) på restaurant uten skandale?Ja, det kan han, vi har som regel med litt tegnesaker eller noen små biler

2) Hvor formell kan restauranten være?Ja, i går overlevde han 3 timer med borddet på en rimelig formell middag, uten bråk;) fikk smokk og kose teppet sitt, satt som et lys, han er 2.5 år

3) Hva er ditt beste triks for å holde ungene rolige ved bordet så lenge at du får spist din egen mat? Han får se på tlf(ikke lyd på) tegne litt, og så spiser han som regel selv da også

safran skrev:

Ja, de er "properly trained", og det har nok hatt mye å si. Men jeg vet også at barn er forskjellige og at ikke alle nødvendigvis reagerer likt på tilnærmet lik oppdragelse.

Og så skal det sies at tiåringen er svært streng på at vi voksne heller ikke har lov til å ha albuene på bordet når man er på restaurant.

Og vi har en femåring som med streng stemme sier "ikke snakk med fremmede!" når vi snakker med folk vi ikke kjenner. Vi har nemlig lært ham at han ikke skal snakke med folk han ikke kjenner (sånn type "bil stopper, ikke gå bort til bilen"), og han er fryktelig indignert over at vi ikke lever slik vi preker. Jeg kjenner jo at det er litt vanskelig å forklare ham da at det er helt ok at vi svarer fremmede som snakker til oss, når han har fått beskjed om å ikke gjøre det.

Ellers må jeg si at vi har to veldig ulike unger, på tross av forsøk på samme oppdragelse. En som smaker på det meste, og en som griner på nesen når det er noe vagt grønt (eller rødt eller gult) i nærheten av maten. Vi jobber med saken, og det går vesentlig bedre. Han går ikke bananas av grønt nå, og innser at han kan spise det han liker og la det han "ikke" liker være i fred.

Men jeg knegger fremdeles høyt av alle som tror at har du oppdratt en unge, så kan du oppdra alle. Feks svogeren vår, som ved flere anledninger ga uttrykk for at vår ikke-akkurat-utstopte eldstemann burde vært like stillesittende og rolig som deres eldstemann. Det måtte være noe vi gjorde galt eller som de gjorde veldig rett. Så fikk de nr to. Som viste seg å være til og med enda mer klåfingra og makk i rompa enn det vår eldstemann var. Og vi, vi fikk en minstemann som satt pent og rolig. Oh the irony!

Ellers husker jeg ikke hvem som sa det, men jeg er også fryktelig glad for at jeg ikke har utstopte unger uten meningers mot. Jeg har to unger med masse følelser og meninger, og selv om det kan være en smule irriterende når de viser at de er misfornøyd med tilværelsen, er det fantastisk nydelig å se når de er godt fornøyd.

Huff, jeg får litt dilla av enkelte "eksperter" her. Pussig at det så ofte er 1barns foreldre som innehar fasiten for barneoppdragelse? Er det en ting jeg har lært i min karriere som småbarnsmor er at barn er forskjellige - uansett hvilken oppdragelse. Det ser jeg hos mine egne barn og blant venner og families. Før (i mitt forrige liv da jeg ikke hadde barn) trodde jeg også det var så enkelt å bare gjøre sånn og slik - og så kom det et pent oppdratt, renslig og høflig vesen ut. Så enkelt er det faktisk ikke. Nå har jeg 4 barn (og skal heller ikke ha flere), og hver enkelt har sin egen nydelige personlighet. En kan sitte på restaurant i timesvis - og storkoser seg, den andre er mer utålmodig, og de 2 yngste (eneggede tvillinger) er såpass små enda at vi ikke har vært på de helt store restaurantutfluktene med de. Annet enn type familievennlige cafè\restauranter-varianter da.
Alle gjør vi så godt vi bare kan, hvorfor kan vi ikke gi hverandre litt mere "slækk" på at vi gjør en god jobb? For å være helt ærlig, er virkelig restaurant og flyoppførsel et parameter på hvor god jobb vi gjør (i forhold til barneoppdragelse)? Jeg tror ikke det. Hovmod står for fall sies det

Enig med siste taler. Sjikkeli sjipt å brøle ut teite ting, og ikke stå for det etterpå.

Tinetoff skrev:

En Dårlig Mor™. Selvfølgelig.

😱 Du sa det høyt, du.

Tinetoff skrev:

Mine unger er viljesterke og bestemte, de er eksperter på å danne seg veldig klare forventninger på forhånd om hvordan ting skal bli, særlig den yngste. De har enorm kapasitet for å glede seg. Og dermed desto større potensiale for å bli veldig skuffet også. Og de gir veldig tydelig uttrykk for skuffelse (og for begeistring). Når de er begeistret, er de en fryd å ha med seg. Når ting ikke blir akkurat som de hadde tenkt, er de ikke nødvendigvis nådige.

Jeg liker dem, jeg.

Høres ikke ut som dette er aldersbetinget, de kommer nok aldri til å bli enkle restaurantkunder. Noen må jo få pisket personalet rundt så det gjøres en god jobb også.

De kommer til å sende maten tilbake til kjøkkenet når de blir store. Men det er kult.

Det aller beste er når barnløse kommer med råd om restaurantbesøk og barn. (Jeg fikk det her om dagen.)

Anne C skrev:

Det aller beste er når barnløse kommer med råd om restaurantbesøk og barn. (Jeg fikk det her om dagen.)

Eller når noen mener at det å være hundeeier og å oppdra barn er en og samme ting, og derfor vet ALT om barneoppdragelse.

Tjorven skrev:

Eller når noen mener at det å være hundeeier og å oppdra barn er en og samme ting, og derfor vet ALT om barneoppdragelse.

Hehe, den har jeg også vært borti. "Å ha en valp i hus er jo nesten som en å ha baby, da". Eh, nei.

Tjorven skrev:

Eller når noen mener at det å være hundeeier og å oppdra barn er en og samme ting, og derfor vet ALT om barneoppdragelse.

Som ettbarnsmor OG hundeeier må jeg jo være reneste opddragereksperten. 😀
For å svare på hovedinnlegget, poden er helt grei å ta med på restaurant nå, bortsett fra at han ikke liker spesielt mye av det som serveres da. I perioden fra han begynte å gå til han var ca. 3-4 år ungikk jeg helst å ta ham med på andre steder enn der det var lekerom, eller en svært uformell affære. Han var ikke spesielt interessert i å sitte stille mer enn akkurat nødvendig, og det ville ikke vært spesielt hyggelig hverken for ham eller meg.

Jeg er alt for dårlig til å klage når jeg er misfornøyd med maten. Men har blitt litt bedre da.

Når det kommer til barn og det å spise ute så velger jeg skjelden de fineste restaurantene hvis vi fire skal gå ut, eller vi skal ut med venner og flere barn. Men det hender jo at gamlefolka i familien har bursdag, og da skal vi alltid ut med stil. Som sagt går det bra, men jeg tror ikke man kan forvente at det vil fungere like greit for alle. Jeg kjenner at jeg slapper mer av når atmosfæren er litt mer avslappet.

Enig i at folk med ett enkelt eller ingen barn godt kan være litt ydmyke i forhold til hvor lett det er å få to-tre-fire barn til å sitte stille samtidig. Jeg vil likevel ikke påstå at det ikke bare er viljesterke barn det handler om alltid, kanskje heller mangel på vilje hos foreldrene. Også kalt Dårlig Barneoppdragelse.

Klart det, rine. Og når jeg sier at barna mine er dårligere restauranttrent enn jeg skulle ønske meg, betyr ikke det at jeg lar dem løpe villmann rundt i restauranten og plage andre, altså. På ingen måte. Det betyr bare at det ofte koster meg større anstrengelser enn jeg egentlig ønsker meg å gjennomføre et restaurantmåltid, jeg må jobbe ganske hardt for at det ikke skal bli mer lyd enn jeg synes er akseptabelt. Jeg skjønner godt hvordan det blir sånn, men jeg ønsker meg jo anstrengelsesreduserende triks likevel.

Restaurantbesøk er vel kanskje den ene aktiviteten jeg virkelig elsker selv, som jeg ikke har klart å overføre entusiasmen for til ungene. Ennå. Reising, bøker og språk har jeg indoktrinert dem med for lengst.

rine skrev:

Enig i at folk med ett enkelt eller ingen barn godt kan være litt ydmyke i forhold til hvor lett det er å få to-tre-fire barn til å sitte stille samtidig.

Og jeg vil gjerne presisere at i denne tråden har alle ettbarnsforeldrene vært meget forståelsesfulle og åpne i forhold til at det kan være vanskeligere med flere barn. Ja, unntatt Elin da, som startet balubaet. Dere kan ikke stigmatisere oss andre på vegne av hva én bruker sier altså.

Alle ettbarnsforeldre er jo helt håpløse.

jadda!
Lillegutt er en smule høylytt og urolig, så vi blir nok kikket på. Men sånn er det bare.

Tja. Det bør ikke være for stille der, for å si det sånn. Han er ikke noen romantisk piano-bakgrunnstaffelmusikk-restaurant-gutt.

Han får med seg talemaskinen sin, touch-skjermen. Da kan han være med i konversasjonen, og da holder han lenge. Han får bestille selv hos servitøren eller i disken (med hjelp da), for da blir han litt mer interessert i å lese gjennom menyen. Også etter at det er betstilt . Og han får plukkemat som det tar litt tid å spise så han holder på en stund med maten.
Vi sørger for etpar dobesøk ila måltidet så får vi kikket oss litt rundt også.

Og alfa og omega: øve ofte! Egon og Peppes er fin-fine steder å øve seg på restaurantmanerer, pluss at betjeningen (hverrtfall her vi bor) er superhjelpsomme 😀

Monsoon skrev:

Og jeg vil gjerne presisere at i denne tråden har alle ettbarnsforeldrene vært meget forståelsesfulle og åpne i forhold til at det kan være vanskeligere med flere barn. Ja, unntatt Elin da, som startet balubaet. Dere kan ikke stigmatisere oss andre på vegne av hva én bruker sier altså.

Har bare lest skumlest og gått glipp av halvparten av innleggene, minst.