Er barnet ditt restauranttrent?

En 5-åring er vel ganske enkel å ta med ut og andres barn er vel generelt mye mer forsiktig og lite utprøvende. Mine to yngste er veldig stille når de er med folk de ikke kjenner så godt som sine egne foreldre

Anne C skrev:

Jeg har jo ikke kustus på ungene mine i følge mamma, så jeg bør nok ikke uttale meg om denne saken.

Sa MOREN din det til deg?? 😱

Elin skrev:

Sa MOREN din det til deg?? 😱

Hvorfor reagerer du så sterkt på det? Hun er vel også en av de som har gjort en slett jobb med oppdragelsen i følge deg. 🙄

Jeg mistenker at Elin ikke er så uenig med oss andre, egentlig. Hun bare uttaler seg litt uheldig.

Elin skrev:

En gang tulling, alltid tulling. Some things never change....

Oi, denne har jeg ikke sett før nå. Hva mener du med dette, egentlig?

tink skrev:

Jeg mistenker at Elin ikke er så uenig med oss andre, egentlig. Hun bare uttaler seg litt uheldig.

Ja, det er absolutt rom for å uttale seg uheldig, men jeg får ikke inntrykk av at det er problemet her.

Elin skrev:

Du kan brøle så mye du bare vil, tulling, men enkelte av oss får dette til uten problemer, og der trykker vel skoen vil jeg anta...

Elin skrev:

En gang tulling, alltid tulling. Some things never change....

Ser ut som hun er mer interessert i å være usaklig enn å diskutere sak, i grunn ...

Skremmern skrev:

Altså, mener du dette seriøst? Jeg vet ikke hvordan jeg skal starte dette innlegget, men here goes.

Er ditt utgangspunkt at hvis ditt ene barn, samt to andre slektninger, klarer å sitte i ro ved bordet, så klarer alle det, og klarer de ikke det, så er det manglende oppdragelse det går på?

Da har du misforstått mye på veien, altså. I tillegg undervurderer du barnets personlighet sterkt.

1. Ja, skremmern, jeg mener det selvsagt seriøst, og det er derfor at jeg kalte deg tullling (sorry.. ) når du svarer på et innspill fra meg med sånn glefse-latter-ikon. Det har jeg sååå lite til overs for, og er vel faktisk like stygt som å kalle noen for tulling... ?

2. Tja. Kombinasjon av flere faktorer, men fremforalt for lite trening på sosiale sammenhenger, og forberedelse på sådane. Man kan som sagt trene hjemme... uten at det trenger være nazi-oppdragelse av den grunn. Jeg ser også at det kan være stoooor forskjell på første og andre eller tredje barnet (jeg har da faktisk stort sett venner med 2 eller flere barn jeg også selv om jeg dessverre bare har ett barn)og jeg ser også at oppdragelsen er forskjellig. Kanskje fordi man vet mer og er mer relaxed andre eller nte gangen, men kanskje også fordi man gir litt mer slækk for å gjøre det enklere for seg selv? Kanskje det ikke er sånn, men jeg ser en mulighet for det.

Selvfølgelig er det også forskjell på barn, men er det ikke merkelig at dersom man dukker opp i barnehagen til et måltid, så sitter ALLE barna på plassen sin og spiser...ingen løper rumdt, og enkelte foreldre forstår virkelig ikke hvordan de voksne i barnehagen får det til.

Neida, jeg har nok ikke misforstått hverken mer eller mindre enn andre. Jeg er ikke spesiellt streng mor, jeg har ingen nazi-oppdragelse og befaler heller ikke ungen min, men jeg er tydelig og jeg setter grenser og det har jeg gjort fra hun var bitteliten. Noe annet ville blitt helt uholdbart, og spesiellt kanskje fordi jeg stort sett har stått for barneoppdragelsen alene siden hun var 2 år.

Jeg undervurderer absolutt ikke barnets personlighet. Det er ganske sterke påstander du kommer med når du sier nettopp det, og bare for å ha det sagt, det er mange ting jeg kunne gjort bedre i barneoppdragelses øyemed og hvor det har skortet litt, men akkurat på restaurant-trening har jeg gjort en rimelig bra jobb, og det kan jeg si uten å være minste flau over det.

Skremmern skrev:

Hvorfor reagerer du så sterkt på det? Hun er vel også en av de som har gjort en slett jobb med oppdragelsen i følge deg. 🙄

Gud, kan du ikke bare slappe av litt da.... Virker som om du er på høyoktan hele tiden. Calm down....

Jeg synes det er ganske frekt å si det til sin egen datter. Hverken mer eller mindre. Jeg flyr ikke rundt og oppdrar andres barn bare så det er sagt. Heldigvis at man slipper det. Derfor synes jeg også det er rimelig spesiellt at en mor snakker slik til datteren sin om barnebarna sine.

Jeg innrømmer glatt at det er fordi vi har gitt mer slækk at barna mine ikke er like restaurant-trent som den ene en gang var.

Jeg ser også at jeg ofte har andre prioriteringer og valg enn mange av vennene mine. Men jeg kaller dem ikke tullinger av den grunn, ikke folk jeg ikke kjenner heller for den saks skyld. Synes det er drøyt å henge seg opp i Skremmern - ettersom vi er flere som synes du kategoriserer veldig med "det er da bare å bestemme seg".

Elin skrev:

Jeg undervurderer absolutt ikke barnets personlighet. Det er ganske sterke påstander du kommer med når du sier nettopp det, og bare for å ha det sagt, det er mange ting jeg kunne gjort bedre i barneoppdragelses øyemed og hvor det har skortet litt, men akkurat på restaurant-trening har jeg gjort en rimelig bra jobb, og det kan jeg si uten å være minste flau over det.

Jeg er rimelig sikker på at det ikke er ditt eget barns personlighet det er snakk om her, men at det heller dreier seg om at du undervurderer hvor viktig barns personlighet - generelt sett - er for hvordan barn oppfører seg. Og det er jeg helt enig i - som jeg skrev tidligere, så tror jeg absolutt at det er nødvendig å gjøre de tingene du snakker om, å trene på sosiale settinger, å fortelle barnet tydelig hva som forventes, og alt det der - men i motsetning til deg tror jeg ikke at dette alltid er tilstrekkelig, nettopp fordi barn har så ulike personligheter. Og jeg synes det er vel så sterke påstander du kommer med når du slenger ut av deg at andre ikke har gjort en god nok jobb med barna sine dersom barna deres ikke oppfører seg akkurat som ditt gjør. Du har sikkert gjort en god jobb med ditt eget barn, jeg har ingen grunn til å anta annet, men det går likevel an å være klar over at man kan ha vært heldig som har et barn som er rolig og mottagelig for oppdragelse, og som synes det er greit og hyggelig å sitte rolig ved bordet og ikke forstyrrer andre.

Jeg kan ellers ikke fatte at du synes det er like stygt å le som å kalle noen for tulling, men jeg har jo erfart før at vi ofte har ulik oppfatning om ganske mye.

Elin: Glefselatter? Jaha? Det var min rekasjon på innlegget ditt, og gikk utelukkende på det du skrev, ikke på deg som person - jeg kan ikke si det samme om dine "tulling"-bemerkninger.

Så til saken, så flott at du vil diskutere den også.

Jeg gir deg ingen cred for det faktum at du kjenner mange med flere barn. Det kan uansett ikke sammenlignes med å ha flere barn selv. At barn oppfører seg annerledes i barnehagen enn hjemme er utrolig vanlig, og det trenger ikke å ha noe med manglende grensesetting hjemme å gjøre. Det er sånne ting du ikke ser eller får med deg. Du ser korte glimt her og der, og det er ikke nok til å danne seg et helhetlig bilde av situasjonen. Barnets personlighet har som nevnt MYE å si for barnets oppførsel, man kan innprente dem med regler og være så konsekvent som overhode mulig, men det bærer ikke nødvendigvis frukter for det. Mellomsøster har MYE trening i å spise ute, men kan likevel skape seg totalt tullete på restaurant. Så skoen trykker ikke noen steder, Elin, som du så fint hintet til i sted, jeg er innmari stolt av lille sinnataggen min, og føler absolutt at jeg gjør en god jobb med å takle henne på hjemmebane.

Mine unger er viljesterke og bestemte, de er eksperter på å danne seg veldig klare forventninger på forhånd om hvordan ting skal bli, særlig den yngste. De har enorm kapasitet for å glede seg. Og dermed desto større potensiale for å bli veldig skuffet også. Og de gir veldig tydelig uttrykk for skuffelse (og for begeistring). Når de er begeistret, er de en fryd å ha med seg. Når ting ikke blir akkurat som de hadde tenkt, er de ikke nødvendigvis nådige.

Jeg liker dem, jeg.

Elin skrev:

Sa MOREN din det til deg?? 😱

Jada, det sa hun. Hun håpet jeg (og broren min) hadde kustus på ungene våre når vi skal til Tenerife sammen. Jeg tror hun mener at de må være stille det meste av tiden når hun er i nærheten. Det er nok lettere sagt enn gjort når det blir 4 gutter og en jente i alderen 2.5 - 7.5 år.

Teofelia skrev:

Jeg må le litt når du i det ene punktet skriver at dere kan gå hvor som helst og i det endre punktet skriver at alle restauranter dere frekventerer har lekerom. Det er ikke akkurat min definisjon av ubegrenset rekkevidde.

Jo vi kan gå hvor som helst, men de restaurantene her i området som vi velge mtp mat og sevice har lekerom bortsett fra kinaen og big horn.
Så det har ikke noe med om ungene kan sitte ordentlig eller ikke.

Hattifnatten skrev:

Sånt har jeg sett på McD, Dolly Dimples og delvis på Egon, som er familiesteder, men det er vel ikke vanlig på "vanlige" restauranter?

På litt finere spisesteder har jeg aldri observert lekerom.

Da er vel ikke vi så fine på det da...

Autofil skrev:

Da burde hun vel strengt tatt ikke reist på ferie med dere i det hele tatt...
Det kan neppe ha kommet som en overraskelse på henne at dere faktisk har barn?

Nei jeg skjønner ikke at hun vil dette. Men det er faktisk hun som har vært mest opptatt av at vi skal dra sammen. Men som hun sa når jeg spurte om hvorfor hun ville dra: Det er for at ungene skal få være sammen.

Elin: Bare sånn for å ha det sagt, det er ikke slik at alle barna i barnehagen sitter pent på plassen sin til enhver tid under måltidet. I alle barnehager jeg har jobbet så er det heller ikke slik at alle må sitte på plassen til alle er ferdige slik man kanskje må på en restaurant. En annen ting er at barna i barnehagen stort sett oppfører seg noe annerledes en sammen med foreldrene sine.

ming skrev:

Våre to store fungerer faktisk greit på restaurant. Ellers er de snare med å ty til småkjekling og terging som tidtrøyte, men jeg kan ikke huske at restaurantbesøk har gått skeis av den grunn. Nå er de jo såpass store at man burde forvente såpass, men også oppigjennom verste trass-perioder osv har de oppført seg ute blant folk. (En periode måtte vi ut hver eneste fridag, for hjemme var frøkna ikke bestandig så trivelig selskap. ) De koser seg med å studere menyen selv, prater med hverandre og med oss og koser seg.

Skal vi på "fin" restaurant må vi nok repetere litt forventninger og regler, men jeg vil tro det går bra. De har tålmodig overvært timeslangt bryllupsmiddager, 50-årslag og denslags uten problem.

Triks hvis det mot formodning skulle røyne på? Lokke med is til eldste, og stikke til mellomste en DS. Oppigjennom åra har jeg hatt tegnesaker i veska, en liten legodings, et blad e.l.

Nå har mannen realitetsorientert meg litt. "Noen" har visst litt selektiv hukommelse. Det var en periode da det stormet som verst, at vi unngikk å besøke restauranter med begge ungene.

Denne tråden var blitt så lang at den sikkert har sklidd ut, men jeg har ikke tid til å lese hele (har ferie fra Internettet, må vite!), så here we go:

1) Kan du ta med barnet ditt (barna dine) på restaurant uten skandale?
Jepp. En på 5 og en på 10.

2) Hvor formell kan restauranten være?
Ganske formell. Her forleden var vi på en liten og intim, uten barnemeny, og vi måtte sitte i "baren" på barkrakker, og det gikk storveis.

3) Hva er ditt beste triks for å holde ungene rolige ved bordet så lenge at du får spist din egen mat?
De har med seg litt småleker og gjerne en iTouch så de får spille litt.

Men det har tatt øvelse, altså, da minstemann var mindre forlot vi åstedet et par ganger fordi han ikke klarte å oppføre seg. Og jeg vet ikke om jeg hadde gått på formell restaurant i Norge med dem. For de snakker jo og er barn tross alt, og jeg tror kanskje ikke de er like tolerante i Norge som de er her? Her opplever vi at selv veldig formelle restauranter har barnemeny med tilhørende fargestifter. Som er et tegn på at unger er velkomne. Vi bruker mye Zagat og unngår de som sier "ikke egnet for barn" 😉