"Jeg er ikke ute etter noen, jeg er ute etter noe"

Neket skrev:

I lokalmiljøet:
http://www.dn.no/nyheter/politikkSamfunn/2006/11/06/uforetrygd-smitter

Mellom foreldre og barn:
http://www.aftenposten.no/okonomi/Trygdebruken-smitter-fra-generasjon-til-generasjon-94127b.html

Den om lokalmiljøet er frå 2006. Eg ser blant anna at Åmli står høgt på statistikken der og dei har jo gjort nokre veldig vellykka tiltak for å få ned sjukefråveret. Eg har litt problem med å sjå relevans for såpass gamle tal, all den tid heile sjukelønnsordninga blei endra sommaren 2011. Det er store endringar i krav til oppfølging, både for arbeidstakar og arbeidsgivar etter dette.

Den andre saken du lenker til, har fått tilsvar her:

Disse viste at familiær opphopning av uføretrygd best kunne forklares ved hjelp av genetiske faktorer. Det samme gjaldt sykefravær. Det var derimot ingen holdepunkter for at miljøeffekter, for eksempel sosial læring i familien, bidro til denne likheten.

http://www.aftenposten.no/meninger/debatt/Trygd-skyldes-ikke-sosial-laring-114597b.html

rine skrev:

Det mener jo jeg også. Men folk blir jo så forbanna når noen ymter frampå om at det bør være forskjell på "kreft i tykktarmen" og "stiv i hele kroppen om morgenen, trøtt og slapp og mangler motivasjon til noe som helst, vil bare ligge på sofaen når jeg kommer hjem.: Den siste der trenger ikke en lang sykmelding, altså.

Og det siste der er sikkert sjempevanlig. 😎

Enig med Røverdatter. Du får masse vettuge og saklige svar her (), så det er unødvendig å dra diskusjonen til et såpass usaklig nivå, som Røverdatter nevner. Svar heller på det jeg spør om: Tror du det er noe å hente i å satse på effektiv behandling for å få folk raskt i sving igjen, som er forpliktende både for behandler og pasient?

rine skrev:

Det mener jo jeg også. Men folk blir jo så forbanna når noen ymter frampå om at det bør være forskjell på "kreft i tykktarmen" og "stiv i hele kroppen om morgenen, trøtt og slapp og mangler motivasjon til noe som helst, vil bare ligge på sofaen når jeg kommer hjem.: Den siste der trenger ikke en lang sykmelding, altså.

Eg er heilt einig med deg i det, men eg synest det blir vanskeleg å halde tunga beint i munnen i forhold til det du etterlyser i HI når du kjem med slike eksempel: Du snakker om "noen" og ikkje "noe", når du formulerer deg på den måten.

Eg opplever det som vanskeleg å vere sakleg og upersonleg (noko personleg blir eg, uansett) når ein blander saman kroniske smertelidelser med å vere sliten etter jobb. Eg har prøvd begge deler og det er ikkje samanliknbart i det heile tatt.

Luftslottet skrev:

Og det siste der er sikkert sjempevanlig. 😎

Enig med Røverdatter. Du får masse vettuge og saklige svar her (), så det er unødvendig å dra diskusjonen til et såpass usaklig nivå, som Røverdatter nevner. Svar heller på det jeg spør om: Tror du det er noe å hente i å satse på effektiv behandling for å få folk raskt i sving igjen, som er forpliktende både for behandler og pasient?

Eg trur det er mykje å hente der.

Jeg mener at eksempelet mitt var relevant nok, Røverdatter, dessverre, men jeg tok et forbehold og skrev at jeg satte det på spissen. Jeg merker meg at du tror du har funnet svaret på hvorfor jeg ønsker å diskutere dette (jeg er sint på naboen, må vite ) men sannheten er at jeg synes dette er en kjempeviktig sak som fortjener å bli langt mer belyst enn den faktisk gjør. Ikke fordi jeg irriterer meg over folk, (den er altfor stor til at det bare handler om enkeltmennesker jeg kjenner) men fordi jeg har utrolig lyst til at mine barn og barnebarn også skal kunne være syke og borte fra jobb uten at det skal koste dem skjorta. En opprettelse av sykelønnsordningen slik den fungerer (eller ikke fungerer...) i dag, vil garantert føre til at det er veldig få goder igjen til de som kommer etter oss.
Jeg er enig med deg i at kutt i sykelønnsordningen vil føre til sosiale forskjeller, men jeg mener at vi må ta utgangspunkt i at "folk flest" er temmelig rike i dagens Norge, og heller finne løsninger (ikke kutt, f.eks) for de som ikke har økonomi til å tåle en liten reduksjon. Å behandle alle "rettferdig" er tross alt noe av det mest urettferdige -og i dette tilfellet, ulønnsomme- man kan gjøre.

Men rine, i 2011 blei det innført obligatoriske møter med arbeidsgivar, NAV, fastlege og pasient i sjukemeldingsperioden. Ein av årsakane til dette var å sikre kommunikasjon om tilrettelegging og dette har ført til at sjukefråveret har gått ned. Desse møtene handler jo nettopp om det du etterlyser.

Her fann eg og det eg etterlyste tidlegare, her er innføring av gradert sjukemelding tatt med. Det ser ut til at det og har gjort utslag i statistikken.

Ok, nå spammer eg her, men eg fann denne og:

Det ser ut som om innføringa av dialogmøte har ganske klar effekt på sjukefråveret.

Og det siste der er sikkert sjempevanlig. 😎
QUOTE]

Det er ganske mange som i alt for lang tid står sykmeldt med vage symptomdiagnoser altså. Det er et stoppunkt ved åtte uker, men om man er litt redusert sykmeldt akkurat den uka er det ikke stoppunkt før dialogmøtet ved 26 uker. Og et halvt år er ganske lenge.

Jeg synes sykelønnsordningen er bra som den er. Det er i mine øyne ikke regelverket som er problemet, men mye kunne vært gjort på systemnivå når det gjelder oppfølging. Det gjelder også fastlegenes måte å forholde seg til regelverket og samarbeidet med NAV. De blir helt sprø av dokumentasjonskravet til NAV og holder seg ikke for god til å melde fra om dette i selve sykmeldingen sånn at pasienten kan lese det. De har også et samfunnsoppdrag i dette systemet og det hadde vært bedre om vi kunne fått til et bedre samarbeid. Og NAV skulle fått til et enda tettere oppfølgingsløp tidligere i sykepengeperioden.

nokon skrev:

Ok, nå spammer eg her, men eg fann denne og:

Det ser ut som om innføringa av dialogmøte har ganske klar effekt på sjukefråveret.

Ja, men da snakker vi ikke om tykktarmskreft. Likevel, stadige dialogmøter og oppfølging på alle bauger og kanter koster også penger og ressurser. På samme måte som tiltak som å hente elevene hjemme, vekketelefoner etc, men jeg tror likevel det er øk. incentiver som hjelper best, og koster minst.

rine skrev:

Ja, men da snakker vi ikke om tykktarmskreft. Likevel, stadige dialogmøter og oppfølging på alle bauger og kanter koster også penger og ressurser. På samme måte som tiltak som å hente elevene hjemme, vekketelefoner etc, men jeg tror likevel det er øk. incentiver som hjelper best, og koster minst.

Tja, tror du det?
Hvis man for eksempel bytte ut en 100 % sykemelding for det du kaller "vondt i kroppen, lyst til å ligge på sofaen" med en 60 % sykemelding og brukte pengene man sparte på de 40 prosentene lønn til obligatorisk behandling med sikte på bedre livsmestring og innføring av et treningsopplegg? Så kan man heller skru igjen krana når man mener at vedkommende har fått gode nok verktøy til å klare seg selv.

En anelse preget av personlig erfaring her, selvsagt. Omtrent på dagen to år etter at jeg selv ble sykmeldt med typiske plager som Rine mener man skal "ta seg sammen" av, er jeg fortsatt ikke frisk, men i full jobb pga. mye egeninnsats og en lege som lot seg overtale til å prøve ting som forskning viser at er riktig.

rine skrev:

Ja, men da snakker vi ikke om tykktarmskreft. Likevel, stadige dialogmøter og oppfølging på alle bauger og kanter koster også penger og ressurser. På samme måte som tiltak som å hente elevene hjemme, vekketelefoner etc, men jeg tror likevel det er øk. incentiver som hjelper best, og koster minst.

Det er i alle fall eit sjekkpunkt kor folk kjem saman for å vurdere om det er andre tiltak som kan settast inn eller ikkje. Og ting tyder jo på at det har effekt.

rine skrev:

Ja, men da snakker vi ikke om tykktarmskreft. Likevel, stadige dialogmøter og oppfølging på alle bauger og kanter koster også penger og ressurser. På samme måte som tiltak som å hente elevene hjemme, vekketelefoner etc, men jeg tror likevel det er øk. incentiver som hjelper best, og koster minst.

Men utgjer denne gruppa som du kaller ikke tykktarmskreft verkeleg majoriteten av dei sjukemelde?

Luftslottet skrev:

En anelse preget av personlig erfaring her, selvsagt. Omtrent på dagen to år etter at jeg selv ble sykmeldt med typiske plager som Rine mener man skal "ta seg sammen" av, er jeg fortsatt ikke frisk, men i full jobb pga. mye egeninnsats og en lege som lot seg overtale til å prøve ting som forskning viser at er riktig.

Jeg rødprikket deg før du endret innlegget. Jeg liker ikke at folk legger ord jeg aldri har sagt i munnen min.
Samtidig tror jeg generelt at langt flere enn de som faktisk gjør det kan ta seg sammen, det har jeg ingen problemer med å stå for.


Vel, det at du er i jobb med den type plager understreker vel nettopp poenget mitt?

rine skrev:

Jeg rødprikket deg før du endret innlegget. Jeg liker ikke at folk legger ord jeg aldri har sagt i munnen min.
Samtidig tror jeg generelt at langt flere enn de som faktisk gjør det kan ta seg sammen, det har jeg ingen problemer med å stå for.


Vel, det at du er i jobb med den type plager understreker vel nettopp poenget mitt?

Ikke jeg heller, og det var derfor jeg endret. 😉
Joa, men jeg hadde ikke kommet meg hit uten behandling. Det er mitt poeng.

Jeg tenker egentlig at dersom man skulle fått roet ned sykemeldingsbruken så må man se på muskel og skjelettplager som sykemeldingsårsaker.

Det er veldig mange som har litt uspesifikke smertebilder, men greia er ikke å sykemelde dem, de bør stå i jobb og få hjelp til å greie å være i jobb i stedet. Som lege som får en drøss av disse så er det jo helt enormt stort spenn på hva folk takler. Jeg har folk som har vært sykemeldt i 10 måneder pga vond pekefinger feks. Eller frozen shoulder eller plantar fasciitt etc etc.

Det finnes folk som er sykemeldt for slike diagnoser og jobber som lærer eller dataprogrammerer. Mens andre jobber fullt med de samme eller mer plagsomme diagnoser og er sjømann eller frisør eller forskalingssnekker.

Så det kommer ned til dette: Skal lav smertetoleranse være gyldig sykemeldingsgrunn? Folk har jo forskjellige ressurser? Kan man forvente at folk skal tåle det samme?

Luftslottet skrev:

Joa, men jeg hadde ikke kommet meg hit uten behandling. Det er mitt poeng.

Hva hadde skjedd om du fikk mindre lønn? : oppriktig nysgjerrig:

Men jeg fikk jo aldri noen rødprikk!

:skuffa:

rine skrev:

Hva hadde skjedd om du fikk mindre lønn? : oppriktig nysgjerrig:

I akkurat mitt tilfelle hadde jeg jo mindre lønn, som tidligere nevnt. Om jeg hadde fått ytterligere reduksjon, ville det betydd at jeg ikke hadde råd til alle de private tiltakene jeg satte i gang for å komme meg i arbeid igjen, så det hadde vært veldig dumt både for meg og samfunnet, ettersom jeg alltid har betalt min skatt med glede og jobbet så mye jeg kan.

Jeg var ikke frisk nok til å jobbe. Det sa sjefen min, legen min og mannen min. Selv hadde jeg nok pint meg på jobb og vært en elendig arbeidstaker, mor, kone og samfunnsborger i stedet for å bli frisk. Sjempelurt. 🙄