Spinn off - Dine gamle foreldre / svigers

Våre tre foreldrepar er i 50-60 årene, og for unge og spreke til at dette er noe vi har snakket om i særlig grad. Og det er jo en viss sannsynlighet for at de alle vil leve lenger enn og være sprekere enn meg, i alle tilfeller.

pøbelsara skrev:

Hvilken teknologi ser du for deg skal minske behovet for sykehjemsplasser, Jinx? :sporer av:

GPS, fallalarm, dørsensor som ber de gå inn igjen, skjermer i hjemmet som gir pasienter info om om når på døgnet det er og hva som snart skjer osv. Jeg skal på to-dagers kurs på Værnes til uka så kan svare mer utfyllende da.Min erfaring er at det er de med demens som er vanskeligst å holde hjemme. Der jeg jobber er det bygget nytt bo-og servicesenter som er et smart hus. Lagt inn masse muligheter mtp trygghet. I Sverige er det i følge min svenske kollega ikke mer sykehjem, men særskilt boende som de kaller det. Små tilrettelagte leiligheter med masse hjemmesykepleie. Er det trygt i hjemmet og de får det de vil ha er det ingen grunn til å komme på sykehjem. Men det må bygges opp veldig bra hjemmetjenester før det kan legges ned sykehjemsplasser.

Jinx skrev:

GPS, fallalarm, dørsensor som ber de gå inn igjen, skjermer i hjemmet som gir pasienter info om om når på døgnet det er og hva som snart skjer osv. Jeg skal på to-dagers kurs på Værnes til uka så kan svare mer utfyllende da.Min erfaring er at det er de med demens som er vanskeligst å holde hjemme. Der jeg jobber er det bygget nytt bo-og servicesenter som er et smart hus. Lagt inn masse muligheter mtp trygghet. I Sverige er det i følge min svenske kollega ikke mer sykehjem, men særskilt boende som de kaller det. Små tilrettelagte leiligheter med masse hjemmesykepleie. Er det trygt i hjemmet og de får det de vil ha er det ingen grunn til å komme på sykehjem. Men det må bygges opp veldig bra hjemmetjenester før det kan legges ned sykehjemsplasser.

Jeg gleder meg til å høre mer etter du har vært på kurs 🙂

Slik jeg ser det er det ingenting av det du nevner oppe her som kunne holdt noen av de som i dag kommer på sykehjem lengre hjemme enn de er i dag.
Min erfaring er at de som kommer dit er enten så forvirrede at de ikke vil skjønne døgnorienterende skjermer, stemmer som forteller de hva de skal gjøre osv, eller så pleietrengende at det må personell til for å avhjelpe situasjonen.
Sånn eksempelvis så skal de ikke være så veldig langt inni demensen sin før de ikke skjønner eller misforstår stemmen som skal hjelpe de når de trykker på trygghetsalarmen, og det er tross alt et operativt menneske som sitter der og veileder, ikke noe som er programmert.

Syrin skrev:

Men det er mange her som er ganske kategoriske på å ikkje gje hjelp, f.eks til svigers - og har sikkert gode grunnar til det. Eg ser ikkje på det som så galt. Men kva gjer de når dei ikkje får hjelp hos nokon? Kva gjer de når svigermor ringer og seier det er 15 grader inne, og ho greier ikkje bere inn ved? (ein greier ikkje hoste opp offentlig finansiert ved-bæring sånn på timen). Skal gamla fryse? Sjølv om du har 3 timar å kjøre dit?

Kva GJER de da, de som seier at de kjem til å gjere ingenting? Ingenting altså?
(her vil de vel svare at partnar sine foreldre er hans ansvar eine og aleine, og hans prosjekt, isolert).

Heldigvis bor svigermor så langt unna at det er fysisk umulig å gjøre noe som ikke planlegges med flytur osv. Jeg kunne hjulpet ganske så ufyselige svigerforeldre, hvis jeg måtte. Men ikke min nåværende svigermor. Psykotiske, alkoholiserte og slemme folk få andre ta seg av. Heldigvis er min svoger ganske gal han og, og han bor i samme by. Han kan få henne :gavmild:

Dette har jeg tenkt på tidvis, ja. Både jeg og søstra bor langt unna, og det er uaktuelt å flytte dit. Bror bor i nærheten, men av forskjellige grunner tror jeg det vil være begrenset hvor mye de vil bidra. Så det må nok baseres på profesjonell hjelp. De er rasjonelle i forhold til hjelpebehov tror jeg, når den tid kommer.

De har hus og stor hage, men foreløbig er det positivt pga. mosjon. Boligen kan også gjøres mer eldrevennlig, ganske lett. Og mamma er i ferd med å forenkle hagen.

Syrin skrev:

No gjorde eg rett og slett eit raskt google-søk, og fann eit privat heimehjelpsbyrå i heimbygda. Under over alle under! Veldig hyggelig samtale med dei. Utfordringa er jo å få to gamle krokar til å ta imot hjelp, utan at dei ser på det som synd og skam -at dei no er klare for kista, eller at forfallet har nådd så langt at folk på bygda snakkar om det.

Eg ønsker så gjerne å hjelpe dei, sjølv om dei ikkje har nådd ein tilstand der dei ikkje greier noko som helst sjølv, og har krav på hjelp frå det offentlege. Heimehjelpa kunne t.d. luke litt i hagen (inngangsparti og terrasse betyr all verden for mor mi, men ho får det ikkje til), dei kunne bere inn ved, og ta det tunge reingjeringsarbeidet på bad, kjøkken og golv. Utfordringa er å presentere denne mugligheten til foreldre, og få dei til å gå med på det. Heimehjelpa foreslo gavekort som ein start. Ho sa at for mange var dette å få hjelp i huset ein barriere, og ein starta gjerne med ein gong i månaden. Når ein så fekk erfaring med at dette var trygt og positivt, så ønskte dei eldre svært ofte at hjelpa blei utvida.

Som gammal skal eg ta imot tenester utan fnugg av skam og skuld. Gjerne takknemlig, men aldri med skam.

Du skriv så morsomt, Syrin. Eg har ei mor som er fornuften sjølv. Ho hanka inn hagehjelp (asvo -genialt) i vår då pappa døydde. Då sa me at me kunne hjelpe ho litt med betalinga, så me betalte halvparten av gongar dei var der. Me vil så gjerne hjelpe, men har meir enn nok med vår eigen hage pga helsa. Så dett var ein grei måte å gjere det på. Håpar det går seg til for foreldre dine!

Syrin skrev:

Hondacry: Korleis har dei ordna med å slå plenen? Er det naboar / ungdom som blir betalt for å slå?

Nei, det er asvo. Sånn verna bedrift med arbeidslleiar som er med rundt. Dei håpar på seg mange typar arbeid, trur eg.

Svigers er døde for 20 år siden.
Foreldrene mine er i begynnelsen av 70-årene. Mamma har vært alvorlig kronisk syk siden 1985, men er "sprek" når hun orker. Pappa er sprek og veldig frisk, trener tre-fire ganger i uken, og er aktivt med på det som skjer. De flyttet i leilighet, riktignok i 3.etasje uten heis, men det er muligheter for trappeheis helt opp, for mer enn tjue år siden.
Det de kommer til å trenge hjelp til etter hvert ordner vi med kjøpt hjelp.
Jeg har to yngre brødre, men de er begge to bosatt veldig tett med sine svigerforeldre og får nok hendene fulle der(alle foreldrene er jevngamle) sånn av det faller mye på meg, men det har det gjort i alle de årene som mamma har vært syk, så det er greit.
Den dagen pappa er igjen alene kan han flytte inn i leilighet i garasjen vår, men bare han.

Vi har snakket om dette, og foreldrene mine er inneforstått med at det er vi ungene som tar avgjørelsene den dagen det er nødvendig. Det mangler fremdeles en underskrift på et papir, men den skal på plass.

Svigermor bor 15 min gange fra oss, i samme bydel, 100 meter fra barnehagen og skolen til barnebarna. Hun er nylig blitt pensjonist og er relativt sprek. Men hun finnes ikke interessert i oss, og vi ser henne ikke annet enn i familieselskaper hvor vi eller andre - ikke hun - inviterer. Og som man reder, ligger man: Når hun ikke klarer seg selv lenger, får det offentlige ta seg av henne.

(Hørtes jeg bitter ut nå?)

Mamma og pappa tuller med at dei har bestilt rom på sjukeheimen når dei blir gamle, med den beste utsikta.

Elles trur eg dei kjem til å flytta til eit enklare husvære, evt bokollektiv med privat innleid hjelp.

Både mine foreldre og svigers er i 50-årene, så det er ikke noe vi har snakket så veldig mye om akkurat. Både broren min og jeg bor i samme by som foreldrene våre, så jeg regner med vi blir å dele på det om/når den dagen kommer. Vi bor 60 mil unna svigers, mens mannens søster bor 6 mil unna, så der er det vel naturlig at det er hun som må trø til.

Bor langt unna alle sammen, antar vi må ty til betalt hjelp og statlige når den tid kommer.

Mannen er enebarn. Jeg har en bror som har flyttet til en annen by. Vi ser nok for oss at vi etterhvert må ta ansvaret for våre foreldre. Heldigvis har vi allerede så store barn at vi ikke havner i generasjonsklemmen (ansvar for små barn og syke foreldre samtidig).

Svigers bor langt unna. Svigermor bor alene, svigerfar har funnet seg ny dame på alder med oss, så hun kan få lov til å ta seg av ham.

Svigermor... jeg håper at ikke begge døtrene flytter langt bort, i så fall får vi prøve å importere henne hit. Hun kommer da egentlig herfra og har søsken og barndomshjem på andre siden av ferga.

Vi bor nært mine foreldre.

Min far er den eldste av disse, han ble 60 i år. Min mor er nok den sykeste, ikke sterkt pleietrengende, men klar på at hun ikke kunne bodd i huset alene. Men OGSÅ klar på at da hadde hun villet skaffe seg en leilighet.

Jeg regner nok med at det kan falle en del på meg og min bror (vi bor like nært) om 10-20 år, men enn så lenge er det de som hjelper oss, i stor grad. De er aktive barnevakter.

Jeg har hittil ikke tenkt så mye på dette, men tankene begynner å komme snikende.

Svigers bor i England, og de har sagt at de virkelig ikke ønsker at oss barna skal ha noe ansvar for dem (og jeg er overbevist om at de mener det). Mannens søster bor i nabobyen deres, og hun er av den typen som nok kommer til å være litt martyraktig og pleie dem mye likevel.

Mamma er ung, bare 65, men hun begynner å få en slitsom omsorgsrolle overfor stefaren min, som er snart 80. Jeg føler null forpliktelse eller vilje til å ta meg av han, men jeg føler alltid at hadde det vært mamma som hadde trengt hjelp, så hadde jeg stilt opp på dagen. Men det er jo lett å si. Jeg bor tross alt 50 mil unna og har ingen planer om å flytte nærmere mamma. Lillesøsteren min bor i nærheten av dem, men jeg tror ikke hun kan være til så veldig mye hjelp.

Uff, jeg håper mamma holder seg sprek i mange år ennå, for dette er ikke noe jeg ønsker å forholde meg til nå.

Eg seier jo at eg ikkje kjem til å ta meg av mine foreldre, men dersom vi skulle komme i ein situasjon kor ingen av dei tre andre barna deira tar seg av dei, vil eg jo måtte tenke gjennom korleis eg skal håndtere 60 mils avstand i bustad likevel, altså. Men eg tenker litt den tid, den sorg. Eg trur ikkje det blir eit aktuelt problem.

Svigermor flyttet inn i sokkelen hos mannens søster da hun begynte å føle at det ble tungt å ordne alt praktisk på egen hånd.

Både mamma og stefar, og pappa og stemor, bor alt for langt unna til at vi kan bidra med hjelp i det daglige når den tid kommer. Jeg tror heldigvis det ligger langt fram i tid - de jobber og trener og er nok sprekere enn meg alle fire. To av brødrene mine bor i samme by som mamma, og min stesøster bor på samme sted som pappa, så det er vel de som får "støyten" en gang i framtida. Mamma har forresten nylig byttet bolig. De flyttet fra en eldre, stor enebolig til en nyere, mindre enebolig med mye mindre vedlikeholdsbehov, og har allerede planen klar om at de skal kjøpe seg en lettstelt leilighet med heis, parkeringsgarasje og det som trengs, når tiden er moden for det. Vaskehjelp har de hatt i perioder - ikke pga alder, men pga tid, så det er nok ikke fjernt for dem å kjøpe hjelp når de trenger det. Hva pappa tenker rundt dette, vet jeg i grunnen ikke. Han involverer oss så lite i livet sitt nå, så jeg tviler på at han baserer alderdommen sin på at vi plutselig skal involvere oss...

Jeg har tenkt en del på dette i det siste. Ikke fordi det ligger nært foran meg, men fordi min bestefar er gammel (90), og jeg ser hvor mye mamma og onkel har å gjøre i den forbindelse - og det på tross av at bestefar er relativt sprek, klar i toppen og bor i omsorgsbolig. Hverdagsgjøremål som handling, middagslaging og denslags gjør han fortsatt selv, men ting som klesinnkjøp, legebesøk, hårklipp og sånt trenger han hjelp med. Jeg tror det vil føles vondt å bo så langt fra mamma når hun kommer dit, og litt "urettferdig" at de to av oss fem søsken som bor i hjembyen skal få merbelastning.

Jeg har tenkt at vi søsken som bor i nærheten, vi snakker alt fra en halvtime til to timer i bil, må stille opp og følge til legetimer o.l. Slike ting som må gjøres hver dag, eller relativt ofte, type snømåking (når det er snø!) og hjemmehjelp må de betale for, tenker jeg. Det lar seg vanskelig løse praktisk når man er i full jobb og bor relativt langt borte. Før jeg svarte her, gikk jeg inn og så på skattelistene til mine foreldre. Selv om de gir inntrykk av at de ikke har så mye penger, ser jeg at de nok har råd til å betale noen for snømåking eller vask når den tid kommer.

Foreldrene mine har ikke penger eller verdier, de bor i et falleferdig gammelt hus utenfor allfarvei, de liker ikke endringer, ser aldri løsninger og har stelt seg slik at det eneste barnet deres ikke er særlig interessert i å hjelpe. De er gamle og syke allerede nå. Jeg kan eventuelt bidra med å betale for tjenester eller betale avdrag på en mer lettstelt bolig til moren min.

Mine foreldre er 50 og 52 år gamle, så jeg har ret og slett ikke reflekter over det i det heletatt enda.