Spinn off - Dine gamle foreldre / svigers

Dette kommer vel om en ti års tid med svigers. Nå har det seg slik at de bor mye mer sentralt enn oss, og har kjellerleilighet, så dette ansvaret dyttter jeg over på mine barn som skal studere, og trenger bolig, og kan handle for sin gamle farmor.
(vi bor 20 min kjøring unna, litt må vi nok regne med å hjelpe til ja, og kjenner jeg mannen og foreldrene hans rett så blir det en del)

Noen venner av oss har akkurat flyttet foreldrene hans som er midt i åttiårene nærmere seg. Det er tre søsken bosatt forholdsvis nært hverandre i en stor by, og siden faren nå er helt dement, ble de enige med mor som er sprek og klar, om at de gamle flyttet på seg.
Utrolig nok fungerer det flott.
Mor trives og hygger seg med barn og svigerbarn og barnebarn på besøk opptil flere ganger i uken. Far som er dement får sine behov dekket via hjemmesykepleien og dagsenter.

Det er en vinn-vinn-siuasjon for alle, siden barna slipper dårlig samvittighet for å ikke kunne stille opp for sine foreldre. De gamle har fått en lettstelt leilighet og slipper å bry noen med snømåking, gressklipping og alt annet.

pøbelsara skrev:

Jeg tror forøvrig også at det ofte er mangel på innsikt i egen situasjon og ikke ønske om å drive rovdrift på egne barn som gjør an mange eldre er motvillige til å ta imot/søke om hjelp.

Helt enig. Jeg er i en situasjon der jeg selv har måttet be om hjelp fra kommunen, og at jeg har hatt dårlig selvinnsikt i en årrekke og heller har drevet rovdrift (på meg selv, i mitt tilfelle) er jo soleklart. Nå, lsm. Men det har jaggu tatt meg 2-3-10 år å lære også

Men den der "selvsagt skal jeg klare selv, hva tror de om meg egentlig"/"jeg er en dårlig person (TM) hvis jeg ikke klarer det selv"/"alle andre klarer det selv"/"jeg har da klart meg fint i alle år, jeg skal da ikke be om noe" er fort å gå i. Og den tror jeg faktisk er fort å gå i om du er 35 eller 80 altså.

Også blir det hvertfall til at man spør de rundt seg om hjelp en Kommunemonsteret, for det virker komplett uoverstigelig med alle sine skjemaer. Pluss at spør man om hjelp der blir det virkelig og ekte og eksisterende og endelig, det man "sliter med", alderdom f.eks. Det blir det ikke i like stor grad når det er familien man spør

Pluss at jeg tror at mange eldre sitter med en sterk forventning om å bli hjulpet av egne barn, og at til og med det kan skape en terskel for å be om annen hjelp. (jammen jeg har jo 3 barn, da blir det så flaut å be om hjelp...)

pøbelsara skrev:

Jeg tror forøvrig også at det ofte er mangel på innsikt i egen situasjon og ikke ønske om å drive rovdrift på egne barn som gjør an mange eldre er motvillige til å ta imot/søke om hjelp.

Nja, for noen så, men for noen handler dette om at det er familiens plikt å gjøre slikt. Farmor ville ikke ta imot hjelpen hun trengte utenfra for det var for henne en skam at familien hennes ikke gjorde dette. Det var hjemmesykepleien, som hun ikke hadde problemer med å ta imot, som overbeviste henne om at hun burde ta imot tilbudet om hjemmehjelp. Til slutt.

Hun ønsket ikke å drive rovdrift på noen, men hun hadde jo selv tatt seg av både foreldre og svigerforeldre og hun syntes nok at det nå var hennes tur til å bli tatt vare på av sine egne. Det var sånn det skulle være.