Stompa skrev:
Jeg er alltid i kommunikasjon med elevene enten muntlig eller på melding hvis de gir beskjed om at de ikke møter. Da får de beskjed om at de kommer til å få varsel, men at det er ute av verden når de møter på oppsamling, så elevene mine er fullstendig klar over at et varsel i seg sjøl er "ufarlig" og en formalitet. De eneste som får varsel ut av det blå, er de som ikke møter/ikke leverer uten å gi beskjed.
Ja, det høres veldig lurt ut, å informere på forhånd. Det er mulig de gjør det her også, men det første brevet kom mens han fortsatt var hjemme, og hadde ikke snakket med læreren. I alle fall greit å få beskjed når det virkelig er fare på ferde, for det kan lett bli til at man bagatelliserer og overser det, og bare tenker på det som en formalitet da også.
Stompa skrev:
Vi er jo akkurat like lei og oppgitt. Vi drukner i meningsløse, administrative oppgaver og har ikke noe valg, det er det jeg prøver å formidle. Og det nytter ikke å si fra; vi blir aldri hørt, og det blir bare verre og verre. Det spiser av overskuddet til å følge opp elevene og det som er kjernevirksomheta vår.
Ja, det må være greit å kjenne på det av og til, man må ikke stå knallhardt på og forsvare alt som brukerne opplever ikke fungerer bra. Og ikke minst være litt ydmyk for at det kan oppleves litt annerledes for mottakeren enn det som er intensjonen. Noen ganger holder det bare å si at "jeg forstår at det kan oppleves slik, men dette er noe vi er pålagt, vi får ikke gjort noe med det, så inntil videre må vi bare fortsette med praksisen". Alle skjønner jo det, slik er det jo med så mye annet.
Og jeg skjønner utmerket godt hva du mener, det er det samme i min jobb. Veldig mye av det jeg må bruke tid på har ingen praktisk betydning, det er juridisk flisespikkeri, og elles mye administrative, omfattende rutiner. Arkivering, dokumentasjon og KS. Og KS av KS. Skjønner at det er viktig, og hvorfor det må gjøres, men ting var litt enklere og mer effektive "i gamle dager", da man hadde en litt mer pragmatisk tilnærming til verden.
