Stressa 2019

Millen skrev:

Jeg lurer også på hva hennes leder tenker jeg om hen leser den artikkelen?

Det kom en oppfølgingsartikkel, hvor hun modererte seg og sa at hun som regel endte opp med hjemmekontor de dagene hun var "syk" og at lederen hennes selvsagt var inneforstått med det.

Det som det fortalte meg var at hun er i den heldige posisjonen hvor hun har ganske fri stilling og kan tilpasse arbeidstempoet etter det. Det er langt i fra alle som er det forunt, og det er sånn passe arrogant å gå ut og si at det bare er å ta det litt rolig noen dager så er alt bra igjen. På samfunnets bekostning, selvsagt. For alternativet (i følge henne) var at hun blir utbrent om noen år og det er mye dyrere.

For meg er det en utrolig sort-hvitt tankegang at jeg blir litt matt.

Det er travelt å være fulltidsarbeidende småbarnsforelder, og det blir ikke mindre travelt når man legger forventningene til seg selv skyhøyt. Huset skal være på stell til enhver tid, ungene skal være minst mulig i barnehage, man skal prestere som bare rakkern på jobb, man skal være supersosial og i tillegg være verdens beste kjæreste. Og det går jo ikke, man kan ikke være verdensmester på alle områder samtidig.

Kan man bli syk av det? Visst pokker. Er løsningen at man legger enda større forventninger på mor og morsrollen? Ikke faen. At gamle damer på over åtti skal få sitte der og synse om hvor ille hun tror det er at små barn går i barnehage (hentet fra artikkelen i Dagsavisen i HI) er jo helt galemattias.

Hun mener morsrollen systematisk er blitt nedvurdert og at Arbeiderpartiet og SV må ta sin del av ansvaret for at det er blitt sånn.

Hadde hun bare sagt foreldrerollen, så kunne jeg kanskje, kanskje vurdert å lytte til henne. Men at mor skal være så himla mye bedre for barnet enn far, det klarer jeg bare ikke å se. Jeg ble rett og slett hissig av å lese den artikkelen.

sindrome skrev:

Jeg er 44 år og jeg synes fremdeles det er kjempedeilig å dra hjem til foreldrene mine og være "barn", dvs jeg tar i mot oppvartning som de tilbyr. Er det feil? Jeg synes det er noe helt annet enn å ta en egenmelding og en fridag fra jobben.

Hva har det med saken å gjøre? Poenget var vel at en del som er vant med å bli dullet med og bare dyrke seg selv får lettere sjokk når de plutselig blir foreldre og blir nødt til å ta ansvar.

Det er vel ingen som sier at det er feil å la seg skjemme bort av foreldrene sine når de tilbyr seg, en gang i blant. Hvem synes vel ikke at det er deilig?

My skrev:

Hva har det med saken å gjøre? Poenget var vel at en del som er vant med å bli dullet med og bare dyrke seg selv får lettere sjokk når de plutselig blir foreldre og blir nødt til å ta ansvar.

Det er vel ingen som sier at det er feil å la seg skjemme bort av foreldrene sine når de tilbyr seg, en gang i blant. Hvem synes vel ikke at det er deilig?

Jeg håper jo å kunne være en positiv ressurs for ungene da de er voksne. Samtidig ser jeg at det lett kan bli veldig mye om vi om 15 års tid har både gamle foreldre som trenger hjelp og barn/barnebarn som kanskje forventer mye støtte. På toppen av jobb og heim.

Mhm, jeg tenker Bokormen kan være inne på noe. Ser det selv i kretsen rundt meg, noen klarer ikke å være hjemme aleine med to barn hvis mannen må på jobbreise, men må hente inn bestemor til hjelp. Mens andre takler fire småbarn på strak arm uten å innkalle noen, når hennes mann er på reise.

Skjemmer vi bort barna slik at de ikke takler voksenlivet?

Tja, -ea-, jeg lurer litt på det noen ganger. Veldig mange foreldre har skyhøyt servicenivå. Hyggelig å kunne stille opp for barna, men jeg tenker at det er endel ting man bør klare på egen hånd. Hos oss klarer de voksne seg ganske bra på egen hånd, men noen av dem har ganske høye forventninger til oppvartning nå de er sammen med oss.

jeg husker med gru han fødselslegen som skrev en kronikk om hvordan besteforeldrene til hans fire barn, valgte det gode liv fremfor å hjelpe han og konen i hverdagen.
https://www.tv2.no/v/888414/

Jeg får ikke TV2-linken til å funke hos meg. Prøver å legge inn kronikken istedet for.
https://www.aftenposten.no/familieogoppvekst/i/EWl78l/Besteforeldre-er-den-nye-festgenerasjonen

Jeg tror vel og mange idag forventer at alle andre skal stole opp slik at JEG får gjøre det jeg vil, i tillegg til alle som er så sliiiiitne og ikke orker/ klarer/ vil gjøre selv.

Vi får hjelp vi og av besteforeldre, men vi prøver få alltid å fikse det selv før vi roper om hjelp...
Og bare det at noen må ha hjelp fordi den partneren er borte.
Og da lurer jeg på, hvem er mest hjelpeløs der av kvinner og menn?

Millen skrev:

Jeg tror vel og mange idag forventer at alle andre skal stole opp slik at JEG får gjøre det jeg vil, i tillegg til alle som er så sliiiiitne og ikke orker/ klarer/ vil gjøre selv.

Vi får hjelp vi og av besteforeldre, men vi prøver få alltid å fikse det selv før vi roper om hjelp...
Og bare det at noen må ha hjelp fordi den partneren er borte.
Og da lurer jeg på, hvem er mest hjelpeløs der av kvinner og menn?

Der tror jeg ikke man kan generalisere, gitt. Selv om naboen 84 år gamle mor kommer og hjelper sin stakkars 53 år gamle sønn med å vakse huset innimellom, så er det ikke alltid sønner/menn som ikke takler - eller alltid kvinner som må ha hjelp.

Millen skrev:

Jeg tror vel og mange idag forventer at alle andre skal stole opp slik at JEG får gjøre det jeg vil, i tillegg til alle som er så sliiiiitne og ikke orker/ klarer/ vil gjøre selv.

Vi får hjelp vi og av besteforeldre, men vi prøver få alltid å fikse det selv før vi roper om hjelp...
Og bare det at noen må ha hjelp fordi den partneren er borte.
Og da lurer jeg på, hvem er mest hjelpeløs der av kvinner og menn?

Det går nok begge veier.

Vi kjenner et sånt par. Der er det mor som ikke klarer å være alene med ungene. Han klarer det helt fint.

Jeg tenker hun skal være glad for at far i huset ikke har sånn jobb som min mann har. Da hadde vi ikke overlevd her i huset tror jeg.

Jeg er uenig med røkla og synes at det først og fremst er mor og barn permisjonsordningen burde handle om. Mor som har vært gjennom et svangerskap, som kanskje fortsatt ammer mer eller mindre fullt når barnet er sju måneder (BTDT) og som skrangler i bekkenet på grunn av ammehormoner, som kanskje ikke har sovet sammenhengende mer enn fire timer siden før fødselen. Og det er når alt har gått bra.

Fars rett bør ses i sammenheng med hva som er best for familien og det er for det første å få hele barseltida hjemme sammen med mor og barnet/barna til å bli kjent, til støtte og hjelp og til sjalusiforebygging hos storesøsken, og dernest er det en sak for familien finne ut av sammen, hva man gjør med resten. Mors helse og barnets tilgang på morsmelk må gå foran fars rett til å være i permisjon. Synes jeg.

Når det er sagt synes jeg alke dommedagsproferiene om tidlig barnehagestart er snodige, dette er jo ikke noe nytt, men tempoet i arbeidslivet er nok noe høyere nå enn da vi var små og det er ikke et reellt valg å være hjemme om noen skulle ønske seg det, ikke med dagens huspriser.

Jeg synes småbarnstida var veldig slitsom til tider, men å kalle det stress synes jeg er rart og snodig.

Hvilken Røkla, Nenne? Jeg har ikke skrevet noe om permisjonen og delingen her, men jeg etterlyste far i ett av innleggene jeg hadde sitert. (Det med hun som hevdet at posekaker ikke er svaret) fordi hun ikke nevnte barnas far med et ord i sin rant over småbarnslivets utfordringer. Jeg synes vi har en veldig raus permisjonsordning her til lands. Det ser ut til at ordningen med tredelingen vil bli debattert videre og kanskje endret. Jeg er delt på den saken, og tenker at siste ord ikke er sagt i den forbindelse heller. Og skulle ordningen endres slik at familiene kan velge selv/mor kan ta mer av permisjonen, er det jo likevel slik at de fleste familier har to voksne. Og det er rart at denne debatten derfor bare handler om mødre og kvinner.
Deltakende fedre er heller ikke noe nytt fenomen her i landet.

Jordmorforbundet foreslår at foreldre skal kunne ha permisjon sammen i barseltiden. Jeg synes det er et veldig godt forslag for både mor, barn og familiedannelsen hvis begge foreldrene kunne være tilstede på fulltid de første ukene i barnets liv.

Adrienne skrev:

Det er travelt å være fulltidsarbeidende småbarnsforelder, og det blir ikke mindre travelt når man legger forventningene til seg selv skyhøyt. Huset skal være på stell til enhver tid, ungene skal være minst mulig i barnehage, man skal prestere som bare rakkern på jobb, man skal være supersosial og i tillegg være verdens beste kjæreste. Og det går jo ikke, man kan ikke være verdensmester på alle områder samtidig.

.

Hvem sier at man skal ditt og datt? Kan ikke bare folk slutte med å være så tjukke i pappen, da? : oppgitt:

Det handler bare om hva du velger å prioritere, og alle har noe som kan prioriteres bort. Av og til skulle jeg hatt lyst til å se på mobiltelefonene til alle som klager over stress og mas, og sett hvor mye tid de bruker på SoMe i løpet av uken, eller Netflix etc. Og alle som har tid og overskudd til å skrive dumme kronikker, vi trenger da for pokker ikke flere som oppfordrer damer til å sykmelde seg, har tid til overs. Det sier seg selv.

Veldig enig med deg Pøblis. Og dypt skuffet over den tidligere kvinnesakskvinnen Torild Skard som nå bare kjemper for kvinners rett til å ikke delta i samfunnet.


Arbeidsdagene er kortere og kravene til hvordan vi skal ha det hjemme er mye mindre, egentlig, med mindre vi legger krav på oss selv. Ja, småbarnstiden er hektisk. Jeg har vært der, med to tette og en mann som arbeidet hver ettermiddag. Når morgendagens middag ble laget kvelden før og jeg gledet meg syk til barnetv fordi det var en liten halvtime med ro.

Vi er veldig priviligerte i Norge med gode permisjonsordninger og et arbeidsliv som, for de fleste, anerkjenner at man må få balanse mellom arbeid og familie. Og å lage krisevarsler av at ettåringer går i barnehage og at foreldre er trette om kvelden og ikke har perfekt ryddete hjem og middag fra grunnen hver dag er å gjøre oss svakere enn vi er.

Jeg er åpenbart ikke helt i målgruppa for jeg skjønner ikke helt hva de stresser med heller jeg så. Sannsynligvis har jeg lavere forventninger til meg selv/familien og jeg får tid til det jeg vil. Ja, kanskje jeg har oversikt over alt som MÅ gjøres i en hverdag (eks kjøpe bursdagsgave, hente medisiner, fikse et liggeunderlag) - men jeg har null problemer med å delegere det til husets andre medlemmer (mann, store barn) + at vi har aldri hatt noe særlig utsvevende barnefritt liv så det er utrolig hva man kan få til etter barna har lagt seg. Hvile f.eks. Ikke stresse i alle fall. Men vi har ikke noe familie som kan avlaste oss heller, hverken ved «klarer ikke ha barna alene» (noe merkelig tanke), eller ved reelle behov for barnevakt. Nå som ungene er større så kan de eldste passe den yngste, men når vi kun hadde de to eldste så var vi på en måte stuck, noe som jo er helt greit.

https://play.acast.com/s/giaever-og-joffen/5dada2de-ef8e-473e-ae37-6dbbf2007d6e

Hør på poddden fra 26. juni. Der snakker damene i gjengen om dette stresset. De har funnet frem statistikk på hva vi bruker tiden vår til - og det var interessant å høre på. Vi har mer fritid enn før, ikke mindre. Ungdommene som forteller om karakterstress og generasjon prestasjon, bruker heller ikke mer tid enn tidligere tiders ungdom på lekser.

Og det er som Rine sier: Felles for oss alle er at vi bruker mer tid på sosiale medier. Ikke veldig overraskende for meg i hvertfall - jeg bruker tid jeg før brukte til å se på TV eller lese bøker/blader/surre rundt, til å henge på FP pg diskutere med dere, og surre rundt på nett.

Jeg er ikke helt enig i at alle bare kan prioritere, og så går hverdagen magisk opp. Det stemmer kanskje om man har en A4-familie med mor, far og 2,1 velfungerende barn. Not so much om man er 100% aleneforeldre med barn med utfordringer. Selv om man kobler ut SoMe og FP så har fremdeles ikke døgnet nok timer.

Da handler det ikke lengre om å prioritere, men å sannere.

Jeg tenker et av de største problemene er fasaden og det å ha alt på G. Der ga jeg opp. Bedre med litt skit her og der, enn et rent helvete. Og jeg får spader av naboen, som jobber deltid «fordi hun vil bruke tid på å ha der fint rundt seg». Jeg tenker at det viktigste jeg lærer ungene er at man må være i stand til å klare deg selv, og at selv om det er fint å ha noen i livet sitt, skal man ikke basere seg på det. Og at det ikke er verdens undergang om huset ikke er striglet og støvfritt til en hver tid.

Jeg har lært meg at det som skal til for å overleve en stresset hverdag, er evnen til å sette seg ned og gjøre ingenting, når man egentlig burde gjort en hel haug med andre ting. Man trenger ikke ha huset på G, all mat laget fra bunnen og klatre fjelltopper og få med seg alt som går på teateret for å leve lykkelig.

Og man burde aldri få barn med noen som ikke har barn fra før, sånn at man kan se hvordan vedkommende tar seg av dem.

Milfrid skrev:

Jeg er ikke helt enig i at alle bare kan prioritere, og så går hverdagen magisk opp. Det stemmer kanskje om man har en A4-familie med mor, far og 2,1 velfungerende barn. Not so much om man er 100% aleneforeldre med barn med utfordringer. Selv om man kobler ut SoMe og FP så har fremdeles ikke døgnet nok timer.

Da handler det ikke lengre om å prioritere, men å sannere.

Jeg tenker et av de største problemene er fasaden og det å ha alt på G. Der ga jeg opp. Bedre med litt skit her og der, enn et rent helvete. Og jeg får spader av naboen, som jobber deltid «fordi hun vil bruke tid på å ha der fint rundt seg». Jeg tenker at det viktigste jeg lærer ungene er at man må være i stand til å klare deg selv, og at selv om det er fint å ha noen i livet sitt, skal man ikke basere seg på det. Og at det ikke er verdens undergang om huset ikke er striglet og støvfritt til en hver tid.

Jeg har lært meg at det som skal til for å overleve en stresset hverdag, er evnen til å sette seg ned og gjøre ingenting, når man egentlig burde gjort en hel haug med andre ting. Man trenger ikke ha huset på G, all mat laget fra bunnen og klatre fjelltopper og få med seg alt som går på teateret for å leve lykkelig.

Og man burde aldri få barn med noen som ikke har barn fra før, sånn at man kan se hvordan vedkommende tar seg av dem.

Det er jo det som gjør innlegget i en av linkene over her, om hun som skulket jobb, litt ekstra absurd. En tilsynelatende vanlig familie med mor, far og kun to barn, spesielle utfordringer var ikke nevnt, utfordringen bestod faktisk i at man må handle etter jobb, og huske på å bake til bursdagsfeiring og avslutning.

Enkelte trenger jo faktisk hjelp, helt reelt, enten fordi de selv har problemer som gjør at de ikke greier det de fleste andre greier, eller fordi det er spesielle utfordringer med barn eller andre ting, som gjør at det rett og slett ikke går opp. Og da er det viktig at disse tar imot den hjelpen de kan få. Men det var jo ikke engang tatt med som faktorer her, det var snakk om vanlig hverdagslogistikk for en tobarnsfamilie, der mor ble så sliten av alle pliktene (som handling og bursdagsfeiring) at hun tok en sykedag. Og det er jo slike ting som gjør at de som virkelig trenger hjelp føler seg uglesett og mistenkeliggjort.

Milford - litt av poenget er jo at to burde klare å prioritere for å få hverdagen til å gå opp. Når det er en voksenperson i en familie er jeg helt enig i at det er en helt annen hverdag og helt andre utfordringer.

Jeg hadde også fått helt spader av den naboen din. Jeg blir helt sprø av voksne damer med voksne barn som velger bort deler av yrkeslivet av rene bekvemmelighetshensyn. I hvert fall hvis de i tillegg mener å vite noe om hva andre også burde bruke mer av tiden sin på - som feks å ha det pent og ryddig.

Jeg mener at det er et samfunnsproblem at det er kvinner som velger bort jobben når summen av livet blir for mye. For hvis dette hadde vært en måte alle hadde taklet opplevd overload på, ville vi vel sett en mer utjevnet sykefraværsstatistikk?

Jeg synes det er ille at folk er stressa og ikke har det bra i hverdagen. Men når hun Kamille-damen sier at hun alltid vil føle seg mislykket når hun slenger en frossenpizza i ovnen, tenker jeg at hun faktisk må eie det problemet selv. Det er ingen som dør av en frossenpizza i ny og ne. Ja, det er et samfunnsproblem at folk opplever at de må levere på absolutt alle områder hele tiden. Men vi er jo alle en del av dette samfunnet, så da må vi vel alle kunne skjerpe oss bittelitt, da? Når hun, som redaktør og journalist skriver at hun vil føle seg mislykket fordi hun serverer frossenpizza, så er jo hun en del av problemet. Hun sier vi må snakke om det. Og det er jeg enig i. Men vi kan vel ikke bare si at vi ikke tenker å løse problemene på den mest åpenbare måten, nemlig å senke kravene til oss selv?

Jeg griner da ikke på nesa av at folk ikke rekker å lage middag fra bunnen hver eneste bidige dag?
For mange handler det faktisk om å prioritere. Hvis man blir stressa av alt man har å gjøre, så må man heller velge bort noe, da. Selv om man ønsker å gjøre alt, så MÅ man ikke gjøre alt.

Disclaimer - dette gjelder altså A4-familien - ikke alenevoksen-familiene.

Milfrid skrev:

Og man burde aldri få barn med noen som ikke har barn fra før, sånn at man kan se hvordan vedkommende tar seg av dem.

Enig i dette! Alternativt ha et barn selv fra før og se hvordan den potensielle partneren tar seg av det.

Jeg har bare lest det som er skrevet at hun som skulket jobben, og ble provosert nok til at jeg ikke orket å lese mer.

Input skrev:

Enig i dette! Alternativt ha et barn selv fra før og se hvordan den potensielle partneren tar seg av det.

Jeg har bare lest det som er skrevet at hun som skulket jobben, og ble provosert nok til at jeg ikke orket å lese mer.

Jeg tror du skal være glad for at du ikke leste Torhild Skards kommentar.

My skrev:

Det er jo det som gjør innlegget i en av linkene over her, om hun som skulket jobb, litt ekstra absurd. En tilsynelatende vanlig familie med mor, far og kun to barn, spesielle utfordringer var ikke nevnt, utfordringen bestod faktisk i at man må handle etter jobb, og huske på å bake til bursdagsfeiring og avslutning.

Enkelte trenger faktisk hjelp, enten fordi de selv har problemer som gjør at de ikke greier det de fleste andre greier, eller fordi det er spesielle utfordringer med barn eller andre ting, som gjør at det rett og slett ikke går opp. Men det var jo ikke engang tatt med som faktorer her, det var snakk om vanlig hverdagslogistikk for en tobarnsfamilie, der mor ble så sliten av alle pliktene (som handling og bursdagsfeiring) at hun tok en sykedag.

Ja, og da blir det latterlig! Men jeg vet om flere sånne, som rett og slett ikke fikser en vanlig hverdag, og må ha hjelp til alt. Og så kjenner jeg en haug med sånne i motsatt ende også, som fikser alt og litt til. Jeg tenker at noe kan henges på knaggen «folk er ulike», men noe skyldes nok også dårlige holdninger og «moral». Tror jeg.