Reiser du hjem når du drar til dine foreldre?

trøtt skrev:

Noe annet.

Jeg drar ikke dit.

Samme her.

Jeg drar ikke lenger hjem nei. De bor i mitt barndomshjem. Det er ikke lenger hjemme for meg. Det var det en stund, så lenge jeg studerte i alle fall.

Jeg har mange venner som har et nostalgisk forhold til barndomshjemmet, og andre venner som opplever en sorg over at barndomshjemmet er borte. Jeg er ikke der i det hele tatt. For meg er menneskene viktig, ikke huset eller stedet. Selv om det er et fint sted med gode minner, og selv om jeg bodde i huset i 19 år.
Hjemme er det som er mitt og vårt, der vi bor. Og det endrer seg i det vi flytter.

Jeg dro hjem ja, så lenge mine foreldre bodde i barndomshjemmet mitt. Det var hjem for meg, på nesten lik linje som mitt eget hus var hjem.

Nå bor de ikke der lengre, så da skal jeg ikke hjem, men på besøk til dem.

Foreldrene mine bor i barndomshjemmet mitt enda, men med åra kjenner jeg mer og mer på at hjemme er her jeg bor og ikke der jeg bodde. Det er nok både fordi jeg gror nye røtter og fordi jeg nå bor såpass nærme barndomsbygda (30-40 minutter) og derfor ikke drar dit på samme måte som før.

Nei, det tror jeg muligens ikke jeg sa siste årene før jeg flyttet ut en gang. De bor snaue 20 minutter unna, og i samme huset som alltid.

Mine foreldre bor noen minutt ifra oss, i mitt barndomshjem. Å når jeg skal på besøk så sier jeg litt av begge deler, type "eg går en tur te mor å far" og "eg reise heim te mor og far en tur".
Har nok blitt mindre av "heim te" de siste årene, men sier det av og til enda.

Jeg sier at jeg skal hjem til mamma og pappa når jeg skal hjem til dem. De bor i huset de bor i som de bygde da jeg var tenåring. Men hjemme er der jeg bor.

Nei, jeg sier heller at jeg skal hjem til mamma. Hun bor i barndomshjemmet et par kilometer fra oss. Sluttet å kalle det hjem etter jeg flyttet derfra.

Litt interessant at det er så mange varianter (og sjebner). Helten og jeg var ganske bevisste på at vi skapte oss et hjem sammen og brukte ikke "hjem" som betegnelse for besøk til barndomshjemmet, i følge ham var begrepsbruken noe vi snakket med en gang vi sov første gang i leiligheten vår.

For meg ville det uansett blitt forvirrende, siden øya 3/4-deler av slekta mi kommer fra, trigger hjemfølelsen og "reise-hjem"-uttrykket for meg mer enn noe annet. Det hjalp sikkert oss også at ingen av oss flyttet med enn fire kilometer, altså helt grei gå- og sykkelavstand.

Nå bor vi i hans barndomshjem, slik at han nå har hatt dette som "hjem" i over tretti år totalt.

Jeg reiser (reiste, begge foreldrene mine er døde) hjem når jeg besøker foreldrene mine. Har aldri tenkt spesielt over det, og tror det er vanlig der jeg kommer fra. Når jeg treffer på kjente vil de typisk si: "Ja, så du er hjemme en tur?"

Hjem-begrepet er for meg knyttet til stedet mer enn huset. Jeg opplever ikke huset i seg selv som "hjem", men stedet - absolutt.

Jeg har jo alltid syntes at "hjem" er der jeg bor, altså. Jeg sa "hjem til Tromsø" når jeg reiste på besøk dit, og "hjem til Trondheim/Oslo" når jeg dro tilbake igjen.

Faren min sier forresten at han skal "heim" når han reiser dit han kommer fra (der de nå har barndomshjemmet hans som fritidshus, og der dialekten er litt annerledes enn der han bor å) og "hjem" når han skal til Tromsø, så da merker man jo at han egentlig har to forskjellige betydninger av ordet. 🙂

Jeg sier "hjem te Bergen".
Mamma og pappa er skilt, pappa bor i huset han alltid har bodd i, mamma har flyttet fra mitt barndomshjem. Dog er jeg litt usikker på hva som kan defineres som barndomshjem, ettersom jeg har bodd på 4 ulike steder før fylte 18.

Jeg gjorde det da mamma levde, men nå er det søsteren min som bor der, og da er det ikke "hjem" lenger.

Nå er det ingen av dem som bor i barndomshjemmet (som for så vidt var et vidt spekter, all den tid vi flytta hvertfall 5 om ikke 6 ganger mens jeg fremdeles bodde hjemme. Men jeg sier hjem til Sverige når jeg reiser hjem til mamma, rett og slett fordi Sverige fremdeles føles som hjem, det var der jeg vokste opp.

Nei. Jeg stemte at ingen alternativ passer - de bor ikke i barndomshjemmet mitt, men det har ikke noe med det å gjøre. Jeg sluttet å si at jeg skulle hjem lenge før de flyttet. Har jo mitt eget hjem. :-)

For meg er det som darth beskriver. Det er ikke knyttet til huset i seg selv, men til stedet.
Det er ulike nyanser av samme ord rett og slett.

Det er ganske vanlig at nordmenn bosatt i utlandet sier at de skal hjem til Norge på ferie.
Det sa også en jeg kjente som hadde vært bosatt i utlandet i 70 år og hvor barndomshjemmet for lengst var borte.

Han mente selvsagt ikke at han bodde i Norge, men Norge representerte "hjem" likevel.

Jeg kan ikke huske at jeg har omtalt barndomshjemmet mitt som "hjem" etter at jeg flytta derfra. Jeg har stort sett bodd i samme by, så jeg har ikke reist "hjem på ferie" dit. Kanskje det hadde vært annerledes om jeg f.eks hadde bodd på studenthybel i en annen by.

Ingen av mine foreldre lever lenger, så det var ikke noe alternativ som stemte helt. Men nei, jeg reiste ikke hjem da jeg fremdeles besøkte dem, da de solgte barndomshjemmet mitt rett etter at jeg flyttet for meg sjøl, og så flyttet de til en liten leilghet i sentrum av Drammen.

Ernie sine foreldre er heller ikke "hjem" for ham, da de har flytta så mange ganger at han ikke har noe som min er om barndomshjem sånn egentlig, og han har absolutt ingen røtter der de bor nå.

Hjem, for oss begge, er derfor her hvor vi bor sammen.

Jeg skiller også mellom sted og hus. Huset jeg bor i er selvsagt hjemme, men jeg føler (foreløpig) ikke noen stor tilknytning til stedet. Når jeg reiser til byen jeg kommer fra, sier jeg vel at jeg skal hjem, men ikke på samme måte som når jeg er ferdig på jobb, liksom.