Tankevekkende om lekser?

Vi er også to lærere her i huset. Jeg synes likevel mye av leksene til ungene er det rene tull. Og vi har et barn som ikke har krefter til sånt når skoledagen er over. Jeg synes de sksl få klatre i trær og leke med venner på fritiden. Jeg setter også pris på å slippe å jobbe med egne bArn hjemme etter en lang arbeidsdag. Jeg har like fullt nesten fullstendig oversikt over hvor de er i forhold til kompetdnsemål. Det synes jeg overhodet ikke er vanskelig å ha oversikt over. Og hvis jeg lurer, tar jeg bare en kjapp muntlig test på sparket.

Dere som synes at ungene har mye lekser, hvor gamle er de? Jeg har aldr opplevd at vår 4. klassing har veldig mye lekser. Må vel også legge til at han til nå ikke har slitt noe med fag. Han vil helst ikke gjøre lekser, men det er en annen sak.

Hyacinth skrev:

Vi er også to lærere her i huset. Jeg synes likevel mye av leksene til ungene er det rene tull. Og vi har et barn som ikke har krefter til sånt når skoledagen er over. Jeg synes de sksl få klatre i trær og leke med venner på fritiden. Jeg setter også pris på å slippe å jobbe med egne bArn hjemme etter en lang arbeidsdag. Jeg har like fullt nesten fullstendig oversikt over hvor de er i forhold til kompetdnsemål. Det synes jeg overhodet ikke er vanskelig å ha oversikt over. Og hvis jeg lurer, tar jeg bare en kjapp muntlig test på sparket.

Enig!

Jeg synes de har hatt mye lekser fra dag 1. Vi snakker om ca 1 time daglig i snitt fra første klasse. Det er sikkert mulig å bruke kortere tid hvis man er mer effektiv, men det er jo ganske mange småskoleelever som ikke er på sitt mest effektive når de kommer hjem etter en 9 timers arbeidsdag med skole og sfo.

Jeg ser poenget med leselekser for å øve. Jeg ser også poenget med at de etterhvert skal få noe lekser for å øve studieteknikk, men jeg tenker at det godt kan vente til SFO-tiden er over og de er blitt litt større. Men klart, da er det også mer som skjer på fritiden. Nå er jo fritidsaktiviteter selvvalgt heldigvis, men de tilfører noe som skolen ikke gjør. Kulturskolen har også lekser, idretten har treninger og det burde være rom for å leke og sløve litt i tillegg. Jeg synes ikke lekser er overgrep eller noe dumt i seg selv, men det har skjedd noe med skolehverdagen siden vi var små. Det er blitt veldig mye mer skoletid for de minste (Jeg regner da med sfo), og det er minst like mye hjemmearbeid. Det synes jeg blir litt feil.

Jeg synes det er litt rart at det ikke fokuseres mer på hvilket utbytte barna selv får av leksene, jeg. Har det ikke vært noe forskning som viste at lekser hadde ganske lite for seg i så måte? Er det da riktig å beholde dem for at foreldrene skal føle at de har oversikt?

kie skrev:

Jeg synes det er litt rart at det ikke fokuseres mer på hvilket utbytte barna selv får av leksene, jeg. Har det ikke vært noe forskning som viste at lekser hadde ganske lite for seg i så måte? Er det da riktig å beholde dem for at foreldrene skal føle at de har oversikt?

Det er jo nettopp noe av mitt poeng.

Jeg har en som gjør lekser uten problemer og en som det er en daglig kamp med når det gjelder det samme. Mellomste sliter med lekser, han har ikke fått innarbeidet noen god rutine. Før når han var yngre nyttet det ikke å gjøre lekser når han kom hjem, han var rett og slett sliten av å sitte stille og hadde fortsatt mye energi som måtte ut. Han satt nærmest en halvmeter over stolen og hadde ikke nubbsjangs til å klare å konsentrere seg om det han skulle gjøre. Ikke at konsentrasjonen var så mye bedre litt senere, men han satt i allefall på stolen....
Han var 11,5 år når han fikk diagnosen ADHD. Siste året på barneskolen hadde han ikke lekser, de ble gjort på skolen med assistent.
På ungdomsskolen som han går nå merker jeg godt det med manglende rutiner. Han klarer ikke å sette seg å gjøre lekser når han kommer fra skolen, innen jeg er hjemme virker ikke medisiner lengre og kampen er i gang.
Trusler er det eneste som hjelper for å få han til å gjøre lekser, ikke kult.

Som sagt har jeg en som ikke sliter med leksene, men ofte er det lekser som krever at jeg er nær, og det sluker av fritiden vår. Han gjør noe lekser på leksehjelp ( ikke så mye på vinteren, for da får de ikke buss hjem......), og noen lekser gjøres før jeg kommer hjem.

Men ofte går det 2 timer hver dag for min del for å få unna lekser.

Det har selvsagt alt å si at leksene er meningsfulle og ikke bare lekser for å "plage" elevene. Så langt har alle leksene Storebror har fått vært både meningsfulle og "passelige" med hensyn til tidsbruk (hvis han bruker tida skikkelig såklart- han kan fint bruke 2 timer en dag på lekser, men da er det fordi han surrer 80% av tida) - og da er det klart at jeg som mor og han som elev synes lekser er mer ok en om det bare var tull han drev med.

Lekser er for Storebror helt essensielt fordi han virkelig har trengt å øve på å være effektiv og å jobbe selvstendig. Han har trengt at jeg har satt tydelige rammer for leksene, f.eks. nå har du 5 minutter på denne mattesiden. Da har han klart det fint innen den tidsrammen - om jeg ikke sier noe kan han helt fint bruke en halv time på samme siden.

Siden jeg har mulighet til å følge opp tett og sette slike rammer, har han nå faktisk klart å mestre å være effektiv selv. Det er helt klart et resultat av øving på hjemmebane, og nå melder læreren at han også klarer det på skolen. For andre barn kan det være andre ting de trenger å øve ekstra på og hvor det er lettere å øve spesifikt på akkurat det barnet trenger hjemme hvor det ikke er en voksen på 30 barn.

At barn ikke lærer noe av lekser, tror jeg rett og slett ikke noe på. Man blir bedre til å lese av å lese mye. Man må øve på gloser for at de skal "sitte spikret". Man må regne et visst antall oppgaver for å få automatisert pluss og minus opp til 20 - for eksempel. Å skrive historier/fagtekster utvikler både språk og fantasi/evne til resonnement - hvorfor skulle det utvikle dette mindre bare fordi det gjøres ved kjøkkenbordet og ikke på skolen? Det som er utviklende på skolen er som regel også utviklende som lekser.

Fargelegging og tegning i utstrakt grad er jeg helt enig i at ikke er spesielt lærerikt som lekser, og siden det også er tidkrevende bør det etter min mening ikke gis ofte som lekser.

Jeg tror vi får bli enige om å være uenige :-) Dog har jeg som prinsipp (som lærer) at jeg ALDRI gir en lekse bare for å fylle opp ukeplanen, jeg spør alltid meg selv om hva elevene lærer av nettopp denne leksa.

Jeg er nok ikke helt enig med dere - og knapt nok meg selv - i dette spørsmålet. Jeg er veldig ambivalent i forhold til lekser.

For det første - bare for å ha sagt det med en gang - det å ha tegnelekser er jeg veldig FOR. Etter at min seksåring har strevet seg gjennom leseleksa og skriveleksa så gjenstår tegninga, og tegning liker han - da får han vist hva han kan. Han er flink til å tegne. Det feiler ikke minstemann noe - han er helt i rute og trenger ikke spesielle opplegg, men han liker ikke å lese - han liker å bli lest for, noe han uttrykker hver gang det skal leses (altså hver dag). For han er det å tegne en fargerik og flott tegning ved siden av skriveleksa en god ting - kanskje det som gjør at han føler at hele leksa ikke bare er fylt med vanskelige ting som han ikke syns han får godt nok til.

Men lekser ja. Lekser. Lekser er best for de barna som har noen hjemme som kan hjelpe dem. Ergo favoriserer hjemmelekser barn med foreldre som kan og vil følge opp. Det betyr at en del elever faller gjennom her - de får ingen hjelp, ingen spør om de har lekser, foreldrene kan kanskje ikke hjelpe til. Mine unger har jo en kjemperessurs hjemme - først når de når videregående vil det kunne komme for kort med fagkunnskap i enkelte fag - men til og med da vil ungene kunne få veiledning av foreldre som jobber i skolen og som vet hva som kreves. En innvandrerungdom er sjelden like heldig. Lekser gjør med andre ord forskjellen mellom barn større. Det er jo en av grunnene til at skolene har leksehjelp - og også Røde kors etc. Jeg jobber på videregående, og vi har også leksehjelp. En gang i uka fra 14-18 har vi leksehjelp med lærere - nåværende og pensjonerte. Alle elevene får servert middag. For de elevene som dukker opp her så er det en kjempemulighet. Man får ikke bedre hjelp med leksene enn her - men det er mange som ikke går, mange av de som burde gått. Av de som faktisk går på leksehjelpa så er det elever fra hele spekteret. De som jakter på høye karakterer, og de som jakter på en ståkarakter. Et godt tiltak - som akkurat som andre gode tiltak ikke blir tatt i bruk av mange av de som virkelig hadde trengt det.

Men skal det at noen foreldre ikke kan eller vil hjelpe barna med lekser bety at alle ungene skal lære mindre fordi da skal ingen ha lekser? Er det riktig? Skal mine unger lære mindre fordi det blir urettferdig at andre ikke har foreldre hjemme som følger opp?

Det var de voksne - altså hvilke elever som faller gjennom fordi de ikke får hjelp hjemme. Men så har man en annen gruppe også. Og det er den skumle gruppa, og her kommer jeg til å si noe som mange vanligvis ikke liker. Man har rett på individuelt tilpasset opplæring - kanskje de elevene som opplever lekser som et mareritt, der ettermiddagene blir en evig kamp og gråt og tenners gnissel - kanskje de bør få slippe lekser? Ikke alle elevene, men bare de som ikke takler dem. Akkurat som når man tar elever ut til spesialundervisning - da mister eleven en del av progresjonen til resten av klassen. På samme måte blir det med de elevene som ikke gjør lekser - de mister en del av progresjonen. Men hvis ståa er slik at de uansett ikke greier å henge med - gjør det så mye da? Jeg gir oppgaver til enkelte av elevene mine som de maks kan få karakteren 3 på - og det er veldig vellykket. En del av elevene som ikke skjønner bæret av oppgavene med full måloppnåelse (karakteren 6) - de skjønner de enkle oppgavene jeg gir dem og løser dem mye bedre enn de løser den vanskelige. Plutselig klarer de å få 3 - de som vanligvis ligger mellom 1 og 2 og som egentlig har sluttet å prøve å få det til i utganspunktet. Kanskje vi må se at det å sette en lavere måloppnåelse for en elev kan være en positiv ting. Det pleier sjelden foreldre å syns (jo, på videregående gjør de ofte det, men det er nok en tung pille å svelge i løpet av grunnskolen). Kanskje kan det å slippe å gjøre lekser for denne eleven gjør at eleven presterer bedre? Jeg tror det. Men jeg er likevel ikke helt villig til å gi slipp på den muligheten jeg har til å presse mine barn til å skrive en disposisjon før de skriver teksten år de har innleveringer f.eks. Jeg ser at jeg har en del å bidra med for ungene mine, og jeg ville syns det var synd om alt dette ble overlatt til tilfeldige lærere, sånn for å være litt personlig og litt egoistisk.

Og helt til slutt. Fritid ja. Oh, man har da vært på foreldremøter der foreldrene snakker om at det er alt for mange lekser og at ungen knapt nok har tid til annet. Det viser seg gjerne at ungen trener turn tre ganger i uka, er på fotballcup hver helg og pendler til Oslo for å øve på fiolinen flere ganger i uka. Det er ikke alle foreldre som prioriterer skole høyt nok - det blir definitivt et problem for flinke elever med overambisiøse foreldre som vil at de (altså barna) skal lykkes på alle fronter - da er det skolen som taper for fiolinen.

Olympia skrev:

Jeg mener at hovedansvar for læring hos barn hører hjemme hos foreldrene.

Jeg har tenkt mye på denne formuleringen, men ser at ingen andre har kommentert dette. Er det virkelig slik at det er vi foresatte som skal ha hovedansvar for læring? Jeg har i min villfarelse trodd at hovedansvaret lå hos skolen? Jeg ser så mange negative konsekvenser av at ansvaret skal ligge hos foresatte, at jeg nesten ikke vet hvor jeg skal starte.

Jeg finner det rart at denne typen ansvar skal pålegges mennesker som i utgangspunktet er lekmenn. Men vi skal da altså ha ansvaret uten å samtidig kunne pålegge "de proffe" (dvs skolen og lærere) å arbeide på måter som fremmer bedre læring hos ungene våre? Finner dere dette riktig?

Og nå har jeg ikke engang nevnt unger som har foreldre som ikke evner å ta dette hovedansvaret.

Jeg syns det å lære opp og ta vare på ungene våre er et kollektivt ansvar, og jeg syns påstander om at det er foreldrene som skal ha hovedansvaret for læring framstår som ansvarsfraskrivelse fra skolens side.

Lille meg: den viktigste (statistiske) forutsetningen for å lykkes på skolen, er at man har foreldre som selv lyktes på skolen/følger opp skolegangen/tar ansvar for sine barns læring. Det er blodig urettferdig, men slik er det. Jeg klarer heller ikke å se for meg hvordan man skal kunne snu denne statistikken uten å både legge om skolesystemet totalt eller sette inn uforholdsmessige ressurser i skolen. (Og fortsatt ville man ikke få bukt med statistikken; man ville i beste fall heve elevenes kompetansenivå generelt, men det ville fortsatt være de med best forutsetninger som kom best fra det. (Ikke at jeg hevder at en generell kompetanseheveing ikke ville være en god ting altså.))

Jeg er veldig enig med Darth ser jeg, på det aller meste.

Lille meg skrev:

Jeg har tenkt mye på denne formuleringen, men ser at ingen andre har kommentert dette. Er det virkelig slik at det er vi foresatte som skal ha hovedansvar for læring? Jeg har i min villfarelse trodd at hovedansvaret lå hos skolen? Jeg ser så mange negative konsekvenser av at ansvaret skal ligge hos foresatte, at jeg nesten ikke vet hvor jeg skal starte.

Jeg finner det rart at denne typen ansvar skal pålegges mennesker som i utgangspunktet er lekmenn. Men vi skal da altså ha ansvaret uten å samtidig kunne pålegge "de proffe" (dvs skolen og lærere) å arbeide på måter som fremmer bedre læring hos ungene våre? Finner dere dette riktig?

Og nå har jeg ikke engang nevnt unger som har foreldre som ikke evner å ta dette hovedansvaret.

Jeg syns det å lære opp og ta vare på ungene våre er et kollektivt ansvar, og jeg syns påstander om at det er foreldrene som skal ha hovedansvaret for læring framstår som ansvarsfraskrivelse fra skolens side.

Så vidt jeg har forstått er det skolen som skal tilrettelegge for at foreldrene har mulighet å ivareta dette ansvaret.

Jeg tror ikke at man utjevner forskjeller ved at man har leksefrie skoler. Det er ikke slik at de foreldrene som nå engasjerer seg i barnas skolegang og lekser plutselig blir helt fraværende fordi barna kommer hjem uten lekser. Disse foreldrene vil fortsatt være engasjerte og dermed vil deres barn fremdeles har større sjanser for å lykkes enn de barna som ikke får oppfølging hjemmefra men nå får slippe lekser.

... og nå ser jeg at jeg kunne likegodt signert Teofelia

Olympia skrev:

Jeg tror ikke at man utjevner forskjeller ved at man har leksefrie skoler. Det er ikke slik at de foreldrene som nå engasjerer seg i barnas skolegang og lekser plutselig er helt fraværende fordi barna kommer hjem uten lekser. Disse foreldrene vil fortsatt være engasjerte og dermed vil deres barn fremdeles har større sjanser for å lykkes enn de barna som ikke får oppfølging hjemmefra men nå får slippe lekser.

det er en ting. En annen faktor er holdninger til skole og utdanning. Foreldre som selv har høy utdanning og har investert mye i sin egen skolegang, vil ofte fokusere mer på at skolegang er viktig, prioritere tid og krefter på barnas skolegang og fortelle ungene at skole skal ha stort fokus. Foreldre som selv slet på skolen, eller har klart seg utmerket uten mye skolegang, vil gjerne ikke legge like mye vekt på viktigheten av skole og utdannelse. *

I tilleg er de gjerne slik at de smarteste foreldrene får de smarteste ungene. Urettferdig nok.

* Dette er på statistikknivå. På individnivå finnes det en rekke eksempler på foreldre med liten eller ingen skolegang som gjør en formidabel innsats for sine barn og der ungene gjør det veldig bra på skolen.

Teofelia skrev:

det er en ting. En annen faktor er holdninger til skole og utdanning. Foreldre som selv har høy utdanning og har investert mye i sin egen skolegang, vil ofte fokusere mer på at skolegang er viktig, prioritere tid og krefter på barnas skolegang og fortelle ungene at skole skal ha stort fokus. Foreldre som selv slet på skolen, eller har klart seg utmerket uten mye skolegang, vil gjerne ikke legge like mye vekt på viktigheten av skole og utdannelse. *

I tilleg er de gjerne slik at de smarteste foreldrene får de smarteste ungene. Urettferdig nok.

* Dette er på statistikknivå. På individnivå finnes det en rekke eksempler på foreldre med liten eller ingen skolegang som gjør en formidabel innsats for sine barn og der ungene gjør det veldig bra på skolen.

Ja! Dette har jeg hatt som uklare formuleringer inni hodet, og så slapp jeg å skrive det selv. Men det med holdninger til skole har visst enormt mye å si viser forskningen.

Lille meg skrev:

Jeg syns det å lære opp og ta vare på ungene våre er et kollektivt ansvar, og jeg syns påstander om at det er foreldrene som skal ha hovedansvaret for læring framstår som ansvarsfraskrivelse fra skolens side.

Også må jeg bare kommentere dette også:

Jeg føler at de som fraskriver seg mest ansvar, er foreldrene. Er barna for inaktive? Da må skolen rydde opp, ekstra gymtimer til alle barn! Flesteparten av tredjeklassinger kan ikke svømme? Ikke rart det, de har jo bare svømmetime annenhver uke! Skandale! Respekterer ikke barna den nye vikarlæreren i klassen? Selvsagt skolens feil, sånn uvettig vikarbruk gjør at barna mister respekt for lærerstanden! Har barna ikke tid til alle tre aktivitetene per uke? Helt klart at skolen må skjerpe seg og ikke dele ut lekser de dagene "alle" i kommunen har fotballtrening. HVA?! *skingrestemme* ber skolen meg revurdere 2 ukers ferie utenom fellesferien fordi barnet mitt ligger etter i noen fag? Det er jo skolen som har ansvaret for at barnet mitt ikke har greid å henge med, da skal vel ikke vi straffes for det?

Det er sikkert ansvarsfraskrivelse fra skolen til foreldrene også, men jeg nekter å tro at det er like mye som omvendt.

Olympia skrev:

Også må jeg bare kommentere dette også:

Jeg føler at de som fraskriver seg mest ansvar, er foreldrene. Er barna for inaktive? Da må skolen rydde opp, ekstra gymtimer til alle barn! Flesteparten av tredjeklassinger kan ikke svømme? Ikke rart det, de har jo bare svømmetime annenhver uke! Skandale! Respekterer ikke barna den nye vikarlæreren i klassen? Selvsagt skolens feil, sånn uvettig vikarbruk gjør at barna mister respekt for lærerstanden! Har barna ikke tid til alle tre aktivitetene per uke? Helt klart at skolen må skjerpe seg og ikke dele ut lekser de dagene "alle" i kommunen har fotballtrening. HVA?! *skingrestemme* ber skolen meg revurdere 2 ukers ferie utenom fellesferien fordi barnet mitt ligger etter i noen fag? Det er jo skolen som har ansvaret for at barnet mitt ikke har greid å henge med, da skal vel ikke vi straffes for det?

Det er sikkert ansvarsfraskrivelse fra skolen til foreldrene også, men jeg nekter å tro at det er like mye som omvendt.

Hehe! Så fornøyd med at det ikke var meg som skrev dette. Siden jeg ikke ønsker å være en heks, signerer jeg ikke heller. Men jeg ler, ja.

oslo78 skrev:

Hehe! Så fornøyd med at det ikke var meg som skrev dette. Siden jeg ikke ønsker å være en heks, signerer jeg ikke heller. Men jeg ler, ja.

Og jeg er ikke lærer og får derfor lov å skrive det med god samvittighet!

Teofelia skrev:

Lille meg: den viktigste (statistiske) forutsetningen for å lykkes på skolen, er at man har foreldre som selv lyktes på skolen/følger opp skolegangen/tar ansvar for sine barns læring. Det er blodig urettferdig, men slik er det.

Men hva har dette med hvor ansvaret for opplæringen skal ligge? Så fordi vi rett og slett ikke klarer å utjevne alle forskjeller, så kan vi ikke la ansvaret ligge hos skolen?

Olympia skrev:

Så vidt jeg har forstått er det skolen som skal tilrettelegge for at foreldrene har mulighet å ivareta dette ansvaret.

Så skolen - den som tross alt får overført penger hvert eneste år - har ikke annet ansvar enn å skulle "tilrettelegge for at foreldrene skal ivareta sitt ansvar om at ungene skal lære"? Jeg trodde (tydeligvis i min naivitet) at det var den parten som tross alt fikk betalt for å utføre et arbeid, som var den som til slutt satt igjen med ansvaret.

Et ansvar innebærer også en forpliktelse til å stå til rette om dette ansvaret ikke følges opp. Det finnes ganske mange eksempler på at foreldre står på som bare rakker'n for sine unger, men hvor ungen likevel ikke får den opplæringen han/hun burde fått.