Sånn stil og sånn, så vokste jeg opp i et stilsikkert og vakkert hjem. Blekrosa perlemorsstrie på åttitallet, messingnips, gult og tapetborder på nittitallet. Alt var alltid ryddig og skinnende rent, og alt av pynt og tekstiler og farger passet sammen i alle rom - alltid. Stilen bar preg at at det ikke bodde noen mann i huset, ja. Og det bar nok ikke noe særlig preg av at det bodde barn der heller

i alle fall ikke noen eplekart. Det var ikke rom for noe som ikke var safe i henhold til gjeldende stil. Altså var det hjemmet til moren min, og så var liksom jeg bare en som bodde der.
Så jeg må innrømme at jeg får litt makk av interiør-geek-damer som kjører stiiiiiil og ikke gir rom for at andre også bor i samme huset. Det er ikke noe kult å bo i et vakkert hus så lenge man ikke er hjemme

klart at mange interiørinteresserte makter å gjøre huset sitt til et hjem for hele familien - det er jo det som er utfordringen med interiør, men jeg er helt sikker på at det er en del som blir overkjørt i egne hjem også.
... ikke at dette hadde så mye med veggord å gjøre, men typiske veggord blir ofte noe som lett glir inn i veldig feminine miljøer - og kanskje ikke fullt så lett inn i mer blandede hjem som bærer preg av at livet går sin gang mens det bor folk der.