Bare jeg som ikke kan fordra å snakke i telefon?

Jeg er også en klar toer. Jeg KAN havne i 1-ern til tider, men ligger for det meste på 2.

Der blir jeg nok en toer jeg også. Selv på jobb kan jeg be de andre ansatte om å svare telefonen om vi er flere tilstede. Ja, og jeg er sjef der... Jeg svarer om jeg er alene altså, men liker det virkelig ikke om jeg ikke kjenner nummeret. De ringer jo fra så mange rare plasser innimellom.

Jeg er på 2,5. Jeg kan godt ringe og jeg vegrer meg ikke i dagesvis. Jeg bare liker ikke å jabbe i telefonen, og jeg liker ikke å ringe til fremmede. Har null problemer med å snakke med de samme fremmede ansikt til ansikt.

Har ei god venninne som er nærmere 1 enn 2. Hun tar ikke telefonen når det ringer, kun om det er ektemannen (og til og med han ignoreres av og til). Hun synes selv det er ganske slitsomt, naturligvis.

Sånt er ganske slitsomt ja, og det verste er jo nesten at man er så redd folk vil synes man er helt latterlig pga. dette.

Bluen skrev:

Jeg er også omtrent på dette planet, skjønt hater er nok et for sterkt ord for min del. Telefoner til offentlige etater og sånt er ikke noe problem, så jeg har nok snarere en sosial utviklingshemming enn telefonskrekk. Tekstmeldinger og e-post er en gave for sånne som meg.

Meg og! (Bombe )

Jeg prater i tlf, og jeg har ingen skrekk. MEn jeg foretrekker definitivt sms og mail.

Jeg synes det er kjedelig. Jeg har ikke noe problemer med å ringe eller bli ringt til, jeg bare blir så ukonsentrert når det bare er pjatt og begynner med andre ting samtidig. Familien min kjenner meg godt da, så de skjønner når jeg detter ut.

I jobbsammenheng eller å ringe til butikker/bhg er helt greit, da har det jo et mål.

I jobbsammengeng er det overhode ikke noe problem, men jeg snakker minst mulig allikevel, og privat kan jeg ikke fordra det.

Å f.eks skulle ringe/snakke med fremmede pr. telefon i forbindelse med kjøp/salg privat, det er helt grusomt. Jeg foretrekker virkelig mail og sms. Å snakke face to face er derimot en helt annen ting og funker veldig greit.

Jeg er en typisk 2-er med innslag av særlig 1 og litt 3 alt ettersom. Det er noen unntak; et par-tre stykker jeg kan snakke mye og lenge med, men utover det er det sms og mail som gjelder!

Avatar skrev:

Jeg hater det også, selv med mannen. Likevel skal han ringe meg hver eneste kveld hjem fra jobb, mens jeg står opptatt med lekser, middag på ovnen, hunder som krever sitt etc.

Har vi samme mann? Husets Herre syns det er så romantisk å ringes hver kveld. Vi har sånne samtaler;

Han: Hei jenta mi, er'e du gjør æ?
Jeg: Hei. Vent litt. *ordner med unger* Hæ?
Han: Savner deg, jeg.
Jeg: Savner deg og, men du? Kan'ke vi prekæs når du kommer hjem æ?
Han: *snurten stillhet*
Jeg: Nei faen, nå må jeg gå - ok-elsker-deg-prekæs-hadet!

Han hadde mistet meg på "jenta mi".

Min kjære ble dypt sjokkert da jeg i sommer ba ham ta en telefon til noen ukjente mennesker fordi jeg egentlig hater å ringe slike telefoner. Det hadde han aldri gjettet, og sikkert ikke noen andre heller.

Jeg tilbringer svært mye tid i telefonen, men foretrekker å snakke med fullstendig ukjente som jeg ikke trenger å ha noen relasjon til, familie, eller jobbrelatert. Å ringe til andre foreldre i klassen kvier jeg meg fryktelig for.

Jeg kan snakke i den, men jeg HATER å ringe ut! Jeg gjør det aldri og kan bruke timesvis på å grue meg til å gjøre det de gangene jeg må.

Maverick skrev:

Min kjære ble dypt sjokkert da jeg i sommer ba ham ta en telefon til noen ukjente mennesker fordi jeg egentlig hater å ringe slike telefoner. Det hadde han aldri gjettet, og sikkert ikke noen andre heller.

Jeg tilbringer svært mye tid i telefonen, men foretrekker å snakke med fullstendig ukjente som jeg ikke trenger å ha noen relasjon til, familie, eller jobbrelatert. Å ringe til andre foreldre i klassen kvier jeg meg fryktelig for.

Dixie Diner skrev:

Jeg er også en klar toer. Jeg KAN havne i 1-ern til tider, men ligger for det meste på 2.

Jeg har så lyst å signere deg Dixie, men hjernen min ramla rett i koffertmodus når jeg leste dette