Er gravidmagen allemannseie?

Å bli tatt på synes ikke jeg heller om. Men det var verre for venninna mi (vi jobbet sammen) når jeg var gravid og folk begynte å ta henne også på magen. Vi var jo venninner må skjønne, og folk måtte jo få kjenne om ikke det var en baby inni hennes mage også. 🙄

Jeg har ikke tall på alle kommentarene jeg fikk under mine svangerskap, spesiellt siste.

Magen var jo diiiiger og den kom jo så tidlig! (Men ut kom en baby på nesten 5 kg og, så det var vel jammen ikke rart jeg var diger.)

Og når man hører det for ørtende gang på kort tid blir man faktisk litt lei til slutt.

Jeg fikk også mange hyggelige kommentarer når jeg var gravid, jeg gikk bare opp 7 kg i siste svangerskap så det var bare magen som vokste. Kommentarer som at jeg strålte, så flott ut osv. ble mye mer satt pris på enn kommentarer om den diiiiigre magen.

Jeg syns man skal være forsiktig når man kommenterer kropp, gravid eller ikke. Har man ikke noe positivt/pent å si får man heller la være å si noe.
Gravide er vel kjent for å være litt mer hårsåre enn de fleste.

Jeg var ute og shoppet med en venninne da jeg var gravid. Vi møtte noen felles kjente og de kommenterte at det var så koselig at vi var gravide samtidig. Hun var ikke gravid...

Niobe skrev:

Jeg var ute og shoppet med en venninne da jeg var gravid. Vi møtte noen felles kjente og de kommenterte at det var så koselig at vi var gravide samtidig. Hun var ikke gravid...

Den er litt verre, ja ...

Niobe skrev:

Jeg var ute og shoppet med en venninne da jeg var gravid. Vi møtte noen felles kjente og de kommenterte at det var så koselig at vi var gravide samtidig. Hun var ikke gravid...

Ops.

Robyn skrev:

Har man ikke noe positivt/pent å si får man heller la være å si noe.
Gravide er vel kjent for å være litt mer hårsåre enn de fleste.

Men poenget er vel nettopp det at noen reagerer uansett og anser det meste som kritikk, når det egentlig er ment for å være hyggelige og velmenende bemerkninger. "Oi, så stor du er" anser jeg som positivt - [Dæsken, så flink du er til å gro baby og produsere fostervann.]

Jeg er superlat i dag, og sier meg enig i alt Skremmeren sier og mener i denne tråden.

Jeg har ikke vært gravid og kan ikke uttale meg annet enn at jeg simpelthen elsker gravide mager. Det er så flott, og jeg blir veldig misunnelig på en positiv måte.
Ville allikevel ikke falle meg inn å klappe på magen til en fremmed.
Men å spørre en venninne om å få kjenne er vel ikke så farlig?! Det kan jeg finne på å gjøre nemlig, og har aldri vært på vakt for negative vibber på grunn av det.

Apple skrev:

Å bli tatt på synes ikke jeg heller om. Men det var verre for venninna mi (vi jobbet sammen) når jeg var gravid og folk begynte å ta henne også på magen. Vi var jo venninner må skjønne, og folk måtte jo få kjenne om ikke det var en baby inni hennes mage også. 🙄

Høh! 😕
Hvorfor det?

Jeg, for min del, ble først og fremst så inn i hampen lei av alle dustete kommentarer. Nå var jeg stor begge gangene, jeg ser det; jeg bærer veldig langt ute og lavt, så åpenbart ser det ut som jeg skal føde fra sånn ca. 7 mnd. Nå har min søster akkurat født ( ), og hun så helt likedan ut, og jeg ser jo at det er litt ekstremt.

Men jeg gikk altså med den magen 24/7. Når alle mennesker i verden skal sperre opp øynene, oie og akke seg, flire og dulte og komme med presumptivt morsomme kommentarer, så er det rett og slett for mye. Særlig på slutten, når jeg var ganske lei; jeg er ikke spes fan av å være gravid i utgangspunktet. - Oi, når tror du den eksploderer, hvor stor har du tenkt å bli, egentlig, du er myyye større enn jeg var da jeg fødte - 3 mnd igjen, virkelig? Hver dag, gjerne de samme menneskene. Hele føkkings tiden.

Selv sier jeg kun "Oi, så fin du er, for en flott mage, du bærer den så fint" og lignende ting. Bortsett fra med søsteren min, da, for hun var så utrolig irriterende mot meg. :Paybacktime:

"Åj, så SVÆR du har blitt!"

"No shit, Sherlock?"

Jeg dobla vekta mi. Kommentarer på størrelse ble etterhvert rimelig irriterende.

Jeg er enig med Skremmern i det meste her.

Selv har jeg vært like gravid i puppene og rumpa som i magen, og har vel heller sett feit enn gravid ut. Jeg elsket uansett kommentarer om gravidmagen min, mens jeg ikke kunne fordra feit og fin-kommentarene som enkelte kunne lire av seg. Frekke folk!

På en og samme dag opplevde jeg forresten først vantro kommentarer over at jeg i det hele tatt var gravid, og så fra noen andre, imponert beundring over hvor svær magen var, og at den enda skulle strekke seg i 7-8 uker til. Jeg satte absolutt mest pris på sistnevnte.

Esme skrev:

Jeg synes faktisk at det er en uting å kommentere andres kropper helt fritt og skjønner ikke at det skal plutselig være generelt amnesti når man har blitt gravid.

Da jeg var gravid med sønnen min så kommenterte en røntgenlege og sa "oi, så stor magen har blitt" og jeg blir faktisk ikke såret over det, fordi gravidmager er jo store. Men jeg sa til ham at jeg ikke visste at vi hadde blitt så gode venner at det var fritt frem å kommentere kroppen til hverandre. Jeg synes at på jobb for eksempel så er det ekstremt upassende å komme med kommentarer på utseende og det gjelder når jeg er gravid også. Jeg gir fullstendig blanke i hva meningen bak var, jeg liker ikke at i en jobbehverdag at jeg skal plutselig måtte forholde meg til utseendet mitt.

Jeg synes det er fint at man sier ifra hvis man mener man blir galt snakket til. Men jeg er jammen meg glad for at jeg aldri har fått et slikt svar fra kolleger jeg har sagt ting til i beste mening, for å vise interesse og glede meg på deres vegne. Jeg haddde blir skikkelig paff av en slik tilbakemelding. Men som sagt; er det slik man føler, så er det jo kjekt å si ifra, så hadde ihvertfall jeg definitivt holdt meg unna temaet fremover.

Før jeg selv var gravid har jeg sagt ting som "Oj, nå nå ser man plutselig at du er gravid, den magen kom over natta" og "Har du så kort tid igjen, magen din er jo ikke særlig stor". Begge deler var ment hyggelig og for å vise interesse.

Da jeg selv var gravid, så leste jeg på div forumer at man helst ikke skal si noe som helst, så nå passer jeg meg så godt jeg kan, og håper ikke de jeg har snakket med tidligere har tatt det veldig ille opp.

Selv slapp jeg unna ekla kommentarer, og tolket det meste annet som ting som ble sagt for å være hyggelig. Å bli tatt på magen ble jeg bare en gang, og da av en mannlig kollega jeg ikke likte. Men tilogmed han hadde vennlig smil i øynene da han gjorde det, så jeg skrev også den av på "omsorgskontoen".

I svangerskap nr 1 skulle det mye til for at magen og størrelsen min ikke ble et tema, for å si det mildt. Da husker jeg at jeg kunne bli litt sliten av å måtte forholde meg til det hvor jeg enn gikk og traff kjente. Koselig kommentarer og noen som ville klappe og kjenne synes jeg derimot var veldig hyggelig. I svangerskap nr 2 ble ikke magen gravidestor før helt på slutten, i sum synes jeg det var et finere svangerskap, men på en litt trist måte. For da ble forskjellen så tydelig på det med fleipete kroppskommentarer og utelukkende hyggelig gravidekommentarer så klar for meg.

Skremmern skrev:

Men poenget er vel nettopp det at noen reagerer uansett og anser det meste som kritikk, når det egentlig er ment for å være hyggelige og velmenende bemerkninger. "Oi, så stor du er" anser jeg som positivt - [Dæsken, så flink du er til å gro baby og produsere fostervann.]

Jeg skjønner at du finner en slik kommentar uproblematisk, og til og med positiv - for du er en liten og nett dame til vanlig, er du ikke?

Jeg var overvektig da jeg ble gravid med andremann, og det føltes helt annerledes enn å bli gravid da jeg var normalvektig, som tilfellet var med førstemann. Jeg følte meg allerede stor og ukomfortabel i min egen kropp, og det eneste jeg ønsket, var å ikke legge på meg mer enn jeg trengte. Min mage så allerede gravid ut før jeg ble gravid den gangen, så om noen hadde sagt at jeg var "stor" så hadde jeg helt sikkert ikke blitt glad. Det var det heldigvis ikke noen som gjorde - og det kom nok av en høflig varhet for at jeg var stor i utgangspunktet.

Jeg har vært i alle vektklasser - og man må nok ha kjent oververvekt på kroppen for å skjønne hvordan det virker inn på selvfølelsen. Jeg er ikke en dramaqueen og lettsåret person i utgangspunktet - men den overveldende negative/såre følesen man får av å være ukomfortabel i egen kropp skal ikke undervurderes

Skremmern skrev:

Men poenget er vel nettopp det at noen reagerer uansett og anser det meste som kritikk, når det egentlig er ment for å være hyggelige og velmenende bemerkninger. "Oi, så stor du er" anser jeg som positivt - [Dæsken, så flink du er til å gro baby og produsere fostervann.]

Altså, de fleste har vel antenner til å plukke opp det som er ment som en hyggelig kommentar og ta det pent.

Jeg ble ikke såra eller vonbråten over alle kommentarene, men litt irritert og lei.

En kommentar som 'oi, her har det skjedd ting' eller andre ting sagt med latter og smil på en hyggelig måte er noe helt annet enn 'guri så diger magen din er, hvor skal dette ende???' Og gjerne med en kommentar at 'så stor var ikke jeg under noen av mine svangerskap'.
Da forsvinner det positive uansett hvor velvillig man prøver å være.

Før jeg selv ble gravid var jeg litt på linje med HI, men siden jeg visste at dette er sensitivt for mange, lot jeg være å kommentere så mye. Jeg anser imidlertid kommentarer av typen "så fin mage du har fått" som rimelig safe.

Nå er jeg selv høygravid, og i løpet av svangerskapet har min paranoide beredskap dessverre steget jevnt og trutt. 😮 I begynnelsen var det bare hyggelig å få mage-kommentarer, men nå som ingen pene klær passer lenger, og jeg sjelden føler meg spesielt flott, setter jeg lite pris på "oi, så diiiger du har blitt!" eller "si meg, hva har du spist for noe?". 🙄 Som gravid er man jo forberedt på å legge på seg, men man vet samtidig at det beste for både en selv og barnet er en moderat vektøkning (alt ettersom hva slags utgangspunkt en har, selvfølgelig). For min egen del vet jeg at jeg ideelt sett burde lagt på meg litt mindre, spist litt sunnere og bevegd meg litt mer gjennom svangerskapet. Da er det lett for at kommentarer på utseendet treffer samvittighetsnerven min, og ergo sårer meg.

Jeg har vært veldig stolt av den svære magen min med alle tre ungene. Kommentarer tok jeg aldri ille opp.
Ble en smule lei når enkelte kolleger hver eneste dag skulle kommentere hvor diiiiger jeg var med minstemor, og at ei i barnehagen skulle rope :"nå kommer bolla!" hver gang jeg kom inn døra. Ellers syntes jeg det var vedlig koselig når noen sa noe om magen. 🙂
Ta på magen er en annen sak. Jeg er absolutt ingen "ta på person" og folk jeg ikke kjenner veldig godt har virkelig ikke noe med å ta på meg, gravid eller ikke.

Kommentarer som går på størrelsen på magen kan sies på så mange måter. Det er ikke alle måtene som er like hyggelige. Jeg har hatt stor mage i alle mine tre svangerskap, og i alle mine tre svangerskap har dette blitt kommentert. Første gang jeg fikk høre "Håhå, du har vel ikke lenge igjen vel?" i dette svangerskapet var jeg ikke halvveis engang. Forsåvidt greit nok det, men når jeg da sier at "joda, det er lenge igjen, jeg får bare veldig stor mage tidlig, jeg", så er det litt unødvendig når samtalen fortsetter i retning "Åj, ja da blir det en 6-kilos! Jeg kjenner ei som var så svær som deg, og hun fødte en rekordfeit unge", eller "fytti katta, det kommer til å bli lettere å hoppe over deg, enn å gå rundt". Jeg har ingen problemer med å takle kommentarer jeg får når det kommer til min gravide mage, men som med det meste annet så går grensa mi ved hånlatter og "mobbing". Jeg foretrekker også at folk spør før de tafser på kroppen min, selv om det er en baby der inne så er det først og fremst MEG som ufrivillig blir offer for skitne, fremmede hender. Jeg føler meg utilpass selv når folk jeg kjenner plutselig begynner ta på magen min uten videre, men jeg er ikke noen utpreget ta-på-person og liker holde folk litt på avstand såfremt jeg ikke selv inviterer dem, eller får muligheten til å bestemme selv om jeg ønsker å bli strøket på.

Zoë skrev:

Jeg skjønner at du finner en slik kommentar uproblematisk, og til og med positiv - for du er en liten og nett dame til vanlig, er du ikke?

Ja, jeg er det, men det behøver ikke å ha så mye å si. Jeg legger veldig på meg i graviditeten, og når jeg sier til [den det måtte være] at jeg har lagt på meg 8 kilo i uke 16, får jeg som regel "jammen du er jo så tynn og liten at det ser man jo ikke" til svar. Det at jeg går mye opp og raskt, avfeies som regel alltid med at jeg er tynn og liten og sånn i utgangspunktet. Men i bunn og grunn bør jeg med min vektstigning også reagere på at jeg ser ut som jeg bærer trillinger, bør jeg ikke? Men jeg velger altså å tolke det i beste mening, at ingen er stygge med meg, eller vil meg vondt. De er fascinerte, oppglødde og i litt sånn "næh, et menneske inni et annet menneske"-modus. Mye er unnskyldt.

Men jeg skjønner selvfølgelig at folk som sliter med selvbilde, med kropp og vekt kan reagere på en annen måte. Jeg gjør det.

Jeg ga blaffen i de fleste kommentarer da jeg var gravid, men innser at jeg var vel med kroppen min og jeg la veldig lite på meg i det hele tatt fordi jeg var så dårlig alltid.

Riktignok begynte jeg å bli litt bekymret etterhvert, da jeg stadig fikk kommentert at magen var så liten, blant annet spurte ei om jeg hadde født, da jeg var i 37. uke 🙄
- men jeg tok meg ikke nær av det (bekymret for om LilleHvit i det hele tatt vokste der inne).

Dersom man ikke trives med kroppslige forandringer i svangerskapet, eller føler seg "blubbete", forstår jeg godt at kommentarer blir dumme uansett om de er velmente eller tankeløse eller, ja, hva som helst.

Men jeg liker ikke å bli tatt på, nesten ikke av noen. Da må jeg virkelig invitere til det selv. Likte ikke at mamma gikk og klasket på meg, for eksempel, og vi har et veldig godt og fint forhold.