Ta seg nær av forespørsel om arvetøy

Jeg har gitt bort masse til både nære og fjerne venner, og jeg som er proklamert venstredame kommer alltid unna med at jeg så miljøbevisst at jeg synes alt skal gjenbrukes.


(At jeg ikke akkurat er Miss Grønn Lunge 2011 får stå sin prøve. )

Jeg sier også alltid noe med "gjenbruk!", "miljø!", "hater å se brukbare ting bli kastet!" og den slags.

Jeg føler meg riktig trendy når jeg gjenbruker eller bidrar til gjenbruk. 😛

Najade skrev:

Generelt vil jeg si at de som virkelig trenger arvetøy vil ha mest problemer med å bli tilbudt det. Det er en del av fattigdomsfella. De (noen av dem)som ikke har råd til all verden tror at alle andre har det helt annerledes (at det bare er fattigluser som tar imot arvetøy), og kjemper i mot med nebb og klør for å ikke fremstå som fattige.

Det tilsier at vi som har (mer eller mindre) god råd burde arve klær og si det høyt - jo fler som arver, jo mindre stigmatiserende vil det vel føles for de som har dårlig råd.

Elsker å få arvetøy vi også. Det er kun lillebror som arver, men han får til gjengjeld fra flere av mine venner. Mesteparten av hans garderobe er arvetøy, så supplerer jeg med det som trengs nytt. Så gir jeg videre etter han og eldste til andre venner, naboer og noe til UFF eller Ukraina. Jeg har grei råd, men liker tanken om gjenbruk.

Vet om flere som ikke liker å bruke arvetøy, deres barn skal bare ha nytt, men det får være deres problem.

Her har forresten bhg også fått litt ulike leker.

Jeg blir lykkelig over å arve. Ungene våre har omtrent bare arvetøy.

Jeg stiller meg i rekken blant de som hadde blitt kjempeglad! Med fem tette gutter sier det seg selv at klesbudsjettet er stort selv om alt arves. Jeg skulle gjerne hatt noen å arve av.

Jeg har faktisk opplevd at noen ble litt fornærmet. Dette ble fortalt til meg gjennom en tredjeperson og jeg tok det opp med vedkommende så fort jeg fant ut. Det hele ble forklart ut fra en kontekst der hun trodde jeg gikk ut fra at hun var fattig fordi hun var fra Somalia. Hun ble like lei seg som meg men fortalte at folk både sier og gjør veldig mye rart mot henne fordi hun er del av en gruppe mennesker (somaliere) som er veldig utsatt på så mange måter. Hun jobber og har det helt greit økonomisk og var nok bare litt lei det hun oppfattet som "stakkarsliggjøring", og det hadde nok jeg vært i hennes sko også. (Når jeg hører hva slike folk får servert i hverdagen fatter jeg ærlig talt ikke at de holder ut. 🙁 )

Så det kan nok være litt kulturbetinget hvordan man oppfatter et slikt spørsmål. Men så er det jo alltid lurt å ta av seg sine egen briller og se hvordan verden og livet generelt kan se ut for andre mennesker som muligens har helt andre erfaringer og opplevelser en det man selv har.

Vi har allerede arvet fra naboen, det vil si først og fremst tepper og gulpekluter enn så lenge, men gudene skal vite at det trengs. Jeg ble bare glad da de spurte, på samme måten som jeg blir det når andre spør om vi vil arve. Det er jo så koselig! Vesla har klær fra både fetter, kusine, venners barn og FP-barn, og jeg liker tanken på at vi gjenbruker og ikke kjøper absolutt alt nytt. Det sagt, jeg ser at folk kan være i situasjoner der spørsmålet oppfattes som sårende, men i det tilfellet du nevner, Tjorven, virker det absolutt ikke sånn. Du hadde nok merket det på reaksjonen også hvis de tok det ille opp.

Polyanna skrev:

Jeg hadde også tatt meg nær av det om en venninne kom til meg med sine nå for store klær og nærmest proklamerte at "nå som jeg har blitt tynn og du har blitt tjukk, så kan du få disse!", altså. Sånn til akkurat den historien. Hjelpes, det var ikke verdens mest taktfulle venninne!

Eller "Siden jeg er høygravid, så kan jeg kanskje få låne bunaden din?" :true story: Ikke at det ikke er taktfullt. Men dog en anelse furtent.

Jeg blir selv veldig takknemlig over å få arve noe til mine; de er gutt/jente og for like i størrelse til at de kan arve noe særlig av hverandre. Kan faktisk ikke skjønne at man kan bli fornærma over å bli spurt, tenker det er bare hyggelig og veldig fint.

Nå skal jeg snart gå gjennom en del etter mine; har allerede mange som kan og ønsker å arve. 🙂

Agent Scully skrev:

Eller "Siden jeg er høygravid, så kan jeg kanskje få låne bunaden din?" :true story: Ikke at det ikke er taktfullt. Men dog en anelse furtent.

Er du i slekt med kusina mi? Hun spurte nemlig om å få låne et skjørt av meg når hun var høygravid for hun hadde ikke noe som passet lenger selv. Jada, jeg VET at jeg er større enn henne, og kaaanskje hun ikke mente noe vondt med det, men det svei allikevel!

Jeg hadde blitt kjempeglad for å arve barnetøy, men har dessverre ingen å arve fra. Klærne til minsten gis videre til en fire år yngre fetter, som er veldig fornøyd med det og alltid forteller i barnehagen at dette er *fornavn etternavn*-klær. Så de voksne i barnehagen trodde faktisk en stund at navnet til sønnen min var et eget klesmerke. Hvis det er noe igjen av klærne etter at han har brukt dem, går de faktisk videre til en litt mindre kamerat. Så de blir godt oppbrukt, og det syns jeg er fint. Ellers føles det litt bortkastet med en minstemann med masse fine nye klær.

Hadde noen kommet med klær til meg, fire størrelser over det jeg noen gang hadde brukt, hadde jeg blitt furten. Det hadde ikke trengt å være fire størrelser engang.

Man kan også bli litt småfurten når noen prakker på en noe som bare er en størrelse større enn det man bruker. Har jeg hørt. Og litt lattermild, siden det var svigermor, og hun prøvde å prakke på meg en uformelig, flettet strikkejakke med store "gull"-knapper.

rine skrev:

Man kan også bli litt småfurten når noen prakker på en noe som bare er en størrelse større enn det man bruker. Har jeg hørt. Og litt lattermild, siden det var svigermor, og hun prøvde å prakke på meg en uformelig, flettet strikkejakke med store "gull"-knapper.

Hun syntes vel stilen passet.

Jeg ville ikke blitt lei meg, og de jeg kjenner som jeg har spurt har tatt i mot med åpne armer.

Jeg er tilhenger av brukt barnetøy. Selv har jeg flere arvere - samt at jeg nok kommer til å selge noe også. Ingen av de som har arvet av oss har tatt seg nær av det altså - nå skal det sies at jeg ikke gir fra meg klær som er flekkete etc.

Selv arver jeg lite, men kjøper veldig mye brukt. Om noen spør om vi vil angre, takker jeg ja til det jeg liker:) - det er en hyggelig gest, tross alt.

Jeg har arvet bort klær jeg har krympet ut av. En dame i nabolaget her grøt gledestårer over to store søppelsekker med store klær siden hun ikke hadde råd til så mye selv. Men jeg skal nok kjenne noen godt før jeg spør om de vil arve klær etter meg selv altså.

Når sant skal sies så kvier jeg meg strengt tatt for å legge ut mammatøyet mitt for salg til g med jeg. Jeg ser for meg hele fps gravide skare rasende spørre om jeg tror de er så store.

Jeg hadde blitt kjempeglad om noen hadde spurt meg. Jeg skulle virkelig ønske jeg hadde noen ungene kunne arvet klær fra. Kanskje spesielt storebror, lillebror har jo storebror å arve etter 🙂

Nei, å arve barneklær er så vanlig og noe "alle" gjør, så det tviler jeg sterkt på noen kan ta seg nær av. Hadde derimot en voksen som jeg ikke kjente så godt, spurt om JEG ville arve klær etter henne, f.eks vinterjakke osv, så hadde jeg kanskje blitt litt satt ut.
Altså, ei venninne kan jo spørre om jeg ville hatt en jakke f.eks som hun ikke kunne bruke pga feil størrelse, men det hadde vært litt annerledes.