Overbeskytter dere?

Skilpadda skrev:

Jeg tror, som sagt, ikke man blir en trygg voksen hvis man generelt har vært utrygg og redd som liten, men jeg tror heller ikke man nødvendigvis blir en trygg voksen av å aldri ha vært engstelig som liten, av å aldri ha jobbet seg gjennom noe som virket litt skummelt og oppdaget at det ikke var så farlig likevel.

Akkurat som med tilrettelagt undervisning på skolen. Barna bør utfordres på det nivået de er, både faglig, motorisk, sosialt og emosjonelt.

Kanne skrev:

Akkurat som med tilrettelagt undervisning på skolen. Barna bør utfordres på det nivået de er, både faglig, motorisk, sosialt og emosjonelt.

Jupp. Og både "de må utfordres" og "de må møtes på det nivået de er" er viktig - man kan ikke gjøre bare én av delene.

Skilpadda skrev:

Jupp. Og både "de må utfordres" og "de må møtes på det nivået de er" er viktig - man kan ikke gjøre bare én av delene.

Definitivt.

Esme skrev:

Men man har jo ikke noe valg, siden man ikke greier å tilrettelegge hele verden etter barnet, så må man prøve å gi barnet de verktøyene og den treningen det trenger for å klare seg i verden senere.

Der ligger litt av definisjonen på "Curling-foreldre" for meg. De prøver alt de kan å få verden tilrettelagt for sitt barn. Mens det riktige jo er å oppdra barnet til å fungere best mulig i verden slik den er, med de evner de har.

Skilpadda skrev:

Jeg spinner litt generelt videre på denne, Dronningen, dette handler altså ikke spesielt om dine barn. 🙂 Noen andre nevnte tidligere i tråden at om man har et uselvstendig barn, eller et "sutrete" eller engstelig barn, så har man kanskje lett for å bekrefte deres engstelse ved å trøste dem litt mer enn "nødvendig" - men det som jo egentlig er viktigst, er å hjelpe dem til å bli mer selvstendige og trygge.

Det er jeg helt enig i.

Det som er interessant hos oss er dog at den selvstendige og kjappe storesøstra, ikke nødvendigvis er den som våger alt bestandig. Hun er bare eldst og tar ting raskt, og for oss blir det en utfordring mer å ikke forvente for mye eller nødvendigvis det samme av han på 4,5. Vi må faktisk stadig korrigere oss selv litt der. Men han på 4,5 er den som har overnattet borte (hun på 6,5 ville hjem utpå kvelden), og han er den som nok tilpasser seg lettest her og der. Han er derimot litt mer "sosete", interessert i andre ting enn hun var/er, og kjeder seg raskere. Vi har dog tro på at begge hver på sin måte vil utvikle seg og klare ting, bare vi gir dem mulighet for det i trygge omgivelser i sitt tempo. Eks. er det med vann og svømming noe vi må ta tak i mer og mer, da de begge er ganske forsiktige, MEN særdeles motiverte for.

Nå var jeg særdeles innadvent og utrygg som barn, og søkte hele tiden trygge og forutsigbare relasjoner. Hadde nok snev av angst allerede fra barneskolen. Det som likevel ga meg mot til å utvikle meg og få selvtillit, var støtte hjemmefra. Om alt annet var som det var, så var mamma der og motet meg opp. Så fikk jeg ta noen ting i mitt tempo. Hadde derimot foreldrene begynt å tvinge igjennom ting og presse meg til ting, så tror jeg faktisk at det fullstendig hadde slått bena vekk under meg. Sosialt sett er jeg nok ganske lik som jeg var før, og har ikke oppnådd noe av å utfordre meg mer sosialt, men jeg har fått det bedre ved å forstå og akseptere at det er sånn jeg er. 😉

"... mother's gonna build all of her fears into you..."

Mauser skrev:

"... mother's gonna build all of her fears into you..."

Joda, men både ord og handling kan trigge redsel. Jeg så ei mor tvangsbære sin datter ut i vannet i sommer. "Det er så sååååååå gøy"... Skrekkslagen var hun og hylskreik, og jeg antar hun bare var enda mer motivert for vann etter dette. 🙄

Dronningen skrev:

Joda, men både ord og handling kan trigge redsel. Jeg så ei mor tvangsbære sin datter ut i vannet i sommer. "Det er så sååååååå gøy"... Skrekkslagen var hun og hylskreik, og jeg antar hun bare var enda mer motivert for vann etter dette. 🙄

Jeg kjenner at jeg er veldig på linje med deg. Jeg er sterkt i mot tvang. Noen snakker om curling-foreldre, og det å løpe foran å tilrettelegge. Det er jeg i mot. Men jeg er også i mot å bære ungene ut i ting de ikke selv vil. Skal vi snakke i bilder vil jeg heller som forelder være havna, og så kan ungene være båter, som tar de turene de føler at de har lyst til, når det passer dem, så langt eller kort som de ønsker, og i en vanskelighetsgrad de selv velger - og så er jeg bare der. De kan komme tilbake når de vil. Jeg vil ikke verken seile foran, seile bak, jage dem ut eller holde dem igjen. Bare være der.

Dronningen skrev:

Joda, men både ord og handling kan trigge redsel. Jeg så ei mor tvangsbære sin datter ut i vannet i sommer. "Det er så sååååååå gøy"... Skrekkslagen var hun og hylskreik, og jeg antar hun bare var enda mer motivert for vann etter dette. 🙄

Å gjøre sånn er jo bare dumt, om man skal få ungen til å tørre å prøve ting som er litt skummelt så må de være helt og fullt, 100 % sikker på at når de når grensen så dytter ikke forelderen mer. Ellers begynner de å bremse lenge før den egentlige grensen for å være sikker på at de ikke blir tvunget for langt, og så har man det i gang.

Esme skrev:

Å gjøre sånn er jo bare dumt, om man skal få ungen til å tørre å prøve ting som er litt skummelt så må de være helt og fullt, 100 % sikker på at når de når grensen så dytter ikke forelderen mer. Ellers begynner de å bremse lenge før den egentlige grensen for å være sikker på at de ikke blir tvunget for langt, og så har man det i gang.

Det virket som om moren mente barnet sitt bare var dum som ikke ville ut i vannet. Barn skal da ikke være sånn. Jeg har møtt flere slike foreldre. Disse som har en slags fasitt på hvordan barn skal være. Andre eksempler er litt beskjedne barn i bursdag, og foreldre som presser dem ned ved barnebordet sammen med mange fremmede. Juhu. 🙄 Her skal du sitte. Dumme deg som gråter altså. Så forsøker man å komme med kommentarer som kan hjelpe til i situasjonen, og innni seg blir man så fortvilet over at de kan tillate seg å ikke lytte og se den unike ungen de har. At foreldre til og med skal le det bort og snakke nedsettende om eget barn med barnet til stede. "Han er så pysete". Nei å lage barn er så enkelt at selv idioter klarer det.