Obligatorisk videregående skole. "Alle skal med"?

Darth skrev:

Jeg syns mange av dere tar for lite hensyn til de (mange) elevene på yrkesfag som fint klarer teorien som er der. Hva med dem? Skal de minste muligheten til å ta studiekompetanse, evt. at det blir et mye lengre løp? Hva skjer med rekrutteringen til yrkesfag hvis studieretningen kun gir kompetanse innenfor et (tross alt) smalt fagfelt (f.eks. interiør, blikkenslager, forskaling, etc.)? Man kan vel se for seg at en del ressurssterke elever vil velge studiespesialiserende i stedet? F.eks. min sønn, som tar yrkesfag med sikte på ingeniørstudier, og som er målbevisst og flink på skolen. Jeg ville aldri anbefalt han yrkesfag hvis han ble "stuck" med det. Det er jo viktig at vi ikke bare ivaretar de yrkesfagelevene som faller fra, eller? De som faller fra kommer jo med lav kompetanse fra ungdomsskolen, og har dårlige forutsetninger i utgangspunktet.

Jeg syns TAF-ordningen er en glimrende løsning for teoristerke elever som ønsker en praktisk utdannelse eller et solid fagbrev. TAF-studenter er særs ettertraktet ved universiteter og høyskoler med teknologifag, og jeg antar at de også er attraktive som lærlinger, i alle fall ikke mindre attraktive enn vanlige yrkesfagelever. Dette er en løsning som absolutt bør videreføres og gjerne utvides, men ellers er jeg enig med Blå.

Darth skrev:

Jeg syns mange av dere tar for lite hensyn til de (mange) elevene på yrkesfag som fint klarer teorien som er der. Hva med dem? Skal de minste muligheten til å ta studiekompetanse, evt. at det blir et mye lengre løp? Hva skjer med rekrutteringen til yrkesfag hvis studieretningen kun gir kompetanse innenfor et (tross alt) smalt fagfelt (f.eks. interiør, blikkenslager, forskaling, etc.)? Man kan vel se for seg at en del ressurssterke elever vil velge studiespesialiserende i stedet? F.eks. min sønn, som tar yrkesfag med sikte på ingeniørstudier, og som er målbevisst og flink på skolen. Jeg ville aldri anbefalt han yrkesfag hvis han ble "stuck" med det. Det er jo viktig at vi ikke bare ivaretar de yrkesfagelevene som faller fra, eller? De som faller fra kommer jo med lav kompetanse fra ungdomsskolen, og har dårlige forutsetninger i utgangspunktet.

TAF sier jeg bare da. Vi snuste på den sammen med 10-klassingen vår, men fordi hun vil ha språkfag også (og dem er man fritatt for i TAF-ordningen utenom engelsk) så var dette uaktuelt for henne.

Teofelia skrev:

Jeg syns TAF-ordningen er en glimrende løsning for teoristerke elever som ønsker en praktisk utdannelse eller et solid fagbrev. TAF-studenter er særs ettertraktet ved universiteter og høyskoler med teknologifag, og jeg antar at de også er attraktive som lærlinger, i alle fall ikke mindre attraktive enn vanlige yrkesfagelever. Dette er en løsning som absolutt bør videreføres og gjerne utvides, men ellers er jeg enig med Blå.

Ja, det er jeg helt enig med dere i. Men TAF finnes ikke over alt, og da står elevene igjen med to alternativer: studiespes eller yrkesfag. Min sønn, for å fortsette å være personlig, har valgt elektro, planlegger å ta fagbrev+ingeniørpakken, og fortsetter på ingeniørhøgskolen etter det. Hadde det vært TAF her, så hadde det vært et åpenbart valg. Det er også et bevisst valg fra hans side å ikke ta studiespes, nettopp fordi han ønsker seg fagbrev/høyskole-kombinasjonen.

Det er noe lett fordomsfullt over at man a) snakker om at man må framsnakke yrkesfagene, samtidig som man b) mener at yrkesfagelevene (som gruppe) ikke takler teori i det hele tatt. Jeg tror yrkesfagene hadde tjent på å få mer sammensatte elevgrupper. Og man burde kanskje ha kjørt en todeling allerede fra vg1. En yrkesfagutdanning for de som går for fagbrev/studiekompetanse, og en yrkefagutdanning for de som ikke ønsker seg studiekompetanse. De som ikke ønsker studiekompetanse kan (bør) da selvsagt ha en annen læreplan i fellesfagene. Teorien i elektro kommer de dog ikke utenom uansett... En yrkesfaglærer jeg kjenner sa at strykprosenten på fagprøven i rørleggerfaget var 50% (ta tallet med ei klype salt, jeg har ikke statistikk på det.) Da kan man i alle fall ikke skylde på norsklæreren eller Gudmund Hernes...
http://www.nrk.no/ho/lette-prover-for-a-unnga-stryk-1.6895032

For mange elever faller fra i grunnskolen, og de går inn i videregående med svært dårlige forutsetninger for å klare seg. Det er det som er problemet. Ikke norskpensumet på yrkesfag, som strengt tatt ikke er spesielt krevende. Mattepensumet på 1P er stort sett bare repetisjon av ungdomsskolen. Det er, etter min mening, en myte at yrkesfag er teoritunge i fellesfagene. Yrkesfagene kjenner jeg ikke godt nok til, så der har jeg ingen mening.

Jeg blir litt i stuss når det snakkes om at man burde ha flere "manuelle" yrker. Er det bare det som gjenstår, altså, for de som ikke er gode i engelsk og matte og får neller av å se en bok? Det virker så .. gammeldags.

Kan man ikke tenke seg en del yrker der engelsk og matte og samfunnsfag og historie og religion er helt irrelevant, som ikke bare er gatefeiing eller kassa på Rimi, liksom?

Finnes det ikke oppgaver innen koding, testing, enkel programmering, etc., som man kan brukes til uten de ovenfornevnte fagene, men med for eksempel 1 år målrettet opplæring? Og hadde det ikke vært lettere å motivere ungdom for å karre seg gjennom ungdomsskolen dersom de visste at på den andre siden fantest det et 1-årig ekstremt spesialisert skoleløp som kunne gi dem en jobb med AKKURAT det?

Jeg er jo en av de som falt av så det sang på videregående.

Jeg startet på almennfag, etter 1 år på folkehøgskole. Til jul hadde jeg 4-5-6 i karakterer, untatt matte, der hadde jeg 3 tror jeg.
Men når påska kom var jeg så syk at jeg måtte slutte, for å legges inn.
Til høsten det året maktet jeg ikke tanken på å starte almenn igjen, så jeg startet helse og sosialfag GK. Jeg var innlagt, og gikk på skolen samtidig. Jeg var fortsatt veldig syk. Jeg hadde 5 og 6 i alle fag, også det som ikke var linjefag. Jeg gikk ut med nesten bare 6ere til sommeren. Hadde vel 5 i matte, engelsk og naturfag tror jeg. Mulig i norsk.

Så vettet tror jeg ikke det var noe galt med.

Men jeg var syk, veldig syk. Å være i en klasseromssituasjon var for meg som å være i konstant terrorberedskap. Å gå på kantina var umulig. Gymtimer var helt forjævlige. Men det var ikke fritak i noe.
Så startet jeg VK1 barne og ungdomsarbeider, men etter noen uker var hodet og kroppen så sliten, at jeg ikke greide mer. Samme hvor mye jeg ville, jeg hadde ikke nubbsjans i havet til å greie å fullføre.

Så jeg flyttet, begynte å jobbe, også gikk årene.

Jeg tok opp fag som privatist, jeg mangler vel kun norsk muntlig nå, tror jeg. Jeg tok hjelpepleier på kveldstid. Der mangler jeg "bare" å jobbe x antall år, så får jeg godkjenning, eller hvordan det nå var.

Men jeg var 28 år før jeg hadde fullført det løpet.

Og fortsatt så syk at det sa stopp.

Jeg kan ikke se hva som kunne løst dette, den gangen jeg var i VGS alder. Eneste jeg kan se for meg kunne fått meg gjennom 3 år på videregående almenn den gangen, var privatlærer i alle fag.

Men det hadde da stoppet når vi kom til høyskole, for mange av de retningene som passer meg, har praksis i utdanningen. Jeg hadde vært en skjelvende angstklump etter 2 timer. (Men å jobbe med folk, som hjelpepleier - DET går mystisk nok bra for angsten sin del. Men det tåler ikke kroppen igjen. )

Det jeg prøver å si er vel at det er ikke alltid evnen eller viljen det står på.

Jeg kommer til å ta den siste norsk delen, en eller annen gang. Pokker heller, jeg satt og hadde skriftlig norsk 3 uker før termin med storebror, med bekkenløsning. Ikke pokker om jeg lar DET ikke være verdt noe.


Dette ble veldig persolig, og kommer ikke til å stå for alltid, men ville bare gi et bilde av at det er sammensatte grunner.

Polyanna skrev:

Jeg blir litt i stuss når det snakkes om at man burde ha flere "manuelle" yrker. Er det bare det som gjenstår, altså, for de som ikke er gode i engelsk og matte og får neller av å se en bok? Det virker så .. gammeldags.

Kan man ikke tenke seg en del yrker der engelsk og matte og samfunnsfag og historie og religion er helt irrelevant, som ikke bare er gatefeiing eller kassa på Rimi, liksom?

Finnes det ikke oppgaver innen koding, testing, enkel programmering, etc., som man kan brukes til uten de ovenfornevnte fagene, men med for eksempel 1 år målrettet opplæring? Og hadde det ikke vært lettere å motivere ungdom for å karre seg gjennom ungdomsskolen dersom de visste at på den andre siden fantest det et 1-årig ekstremt spesialisert skoleløp som kunne gi dem en jobb med AKKURAT det?

Men i Norge er jo yrkeslivet ekstremt gammeldags i forhold til krav om formell utdanning. I mange andre land kan erfaring gjøre opp for utdanning men her til lands må det formelle fortsatt ligge til grunn, både i yrker som krever det og som fint kunne blitt gjort uten.

Takk for at du deler Serafin. Du har selvfølgelig rett, det kan være så mange ulike og sammensatte årsaker til at mange ikke kan fullføre videregående.

Jeg blir mer og mer overbevist om at jeg ikke er for forslaget om at det skal bli obligatorisk.

Det er ei gruppe som har det slik som du hadde det, serafin, som er så sjuk at det å sette foten inn på skulen betyr fullt angstanfall. Det er så trist, og det er ikkje alltid vilje og motivasjon det står på.

(Og om du nokon gong får tatt muntlig norsk skal eg sende deg alle førelesingane eg har).

Nei, den gruppen har ofte vilje og motivasjon så det holder. Men det må være en gruppe det er nærmest umulig å tilrettelegge for, kan jeg tenke meg.

Serafin skrev:

Nei, den gruppen har ofte vilje og motivasjon så det holder. Men det må være en gruppe det er nærmest umulig å tilrettelegge for, kan jeg tenke meg.

Det er vanskelig å tilrettelegge fullt ut for denne gruppa, ofte svært motiverte elever, men som ikke klarer skolen likevel. Mye kan gjøres ved hjelp av digital kommunikasjon og foreldresamarbeid der det lar seg gjøre, og jeg har fått elever gjennom i f.eks. samfunnsfag uten at de har vært spesielt mye på skolen. Det samme med norsk skriftlig. Norsk muntlig er verre, rett og slett. Noe kan gjøres digitalt her også, men det forutsetter at man klarer å få den rette relasjonen til eleven. Noen ganger klarer man det, andre ganger går det ikke.