Sliter dere med å finne mat alle liker?

Vi er mest opptatt av å finne noe alle tåler. (jeg tåler ikke gluten, et barn tåler ikke laktose, et annet lever melkefritt).

Middag serveres etter sunn hverdagsmat-prinsippet i ukene, det betyr en blandings av kjøtt- og fiskeretter og mest mulig rene produkter. Vi setter opp ukeliste og handler inn, retten står på ukeplanen som henger på kjøkkenet. Da kan den som ikke er så glad i fisk være mentalt forberedt.

Høst skrev:

Enig. Min innlandsmann fikk beskjed om allerede da vi flyttet sammen at fisk fikk han bare like, ferdig med det. Det siste jeg vil ha er en voksen ved bordet som legitimerer ungenes "liiiker ikkeee".

Vesla elsker fisk, junior er ikke glad i fisk, og mannen er flink til å fake det - og alle må spise litt av maten. Jeg lager bare en middag, men de kan få en skive etter å ha smakt på maten dersom de ikke klarer det. Feks takler ikke Vesla veldig krydret mat, så da smaker hun litt, og er det for krydret lager hun en skive.

Litt av et krav å stille til et voksent menneske....

Cumulus skrev:

Takk! Jeg blir altså så sliten av at folk benytter enhver anledning til å starte en diskusjon.... som om jeg skriver her for å få masse mas om at jeg ikke har gjort nok for å ovetale mannen min om å spise fisk.... 😎

Men mener han virkelig at dere ikke skal ha fisk til middag noen gang?

Candy Darling skrev:

Neida, du har en helt normal 4-åring. Mine spiste alt mulig da de var 4. Oliven, soya, sushi, aioli, alt av grønnsaker.

Så ble de 5.

Ja, hva ER greia med det egentlig. Sånn var junior også. Spiste alt og så ble det slutt. Det har kommet seg igjen på en del, men langt ifra der han var som liten.


Mannen spiser alt bortsett fra risgrøt og er veldig lett i matveien. Ungene har et stykke å gå. De er langt fra superkresne, men kresne nok til at vi i vår har blitt litt for kjedelig i matveien etter min smak. Vi har bestemt oss for å legge et litt annet løp når vi har fått innstallert oss i nytt hus og ta tilbake mer variert mat. Blanding av veldig hektisk liv i vår og småkresne barn har gjort at det har blitt litt vel lettvinte løsninger. Alle må smake, men det er greit å ikke like. Jeg ser fort når de virkelig ikke liker ting og når de heller kunne tenkt seg noe annet. Vi jobber med det å skille "liker ikke" og "foretrekker noe annet". Ungene får gå sultne til kveldsmat om de ikke liker middagen .

Vi har god erfaring med familieråd der alle fikk skrive opp det de ønsker seg til middag. Det var krav til at minst halvparten måtte gå i kategorien sunn ( dvs ikke pølse og annen ferdigmat)

Vår høylytte sønn har siden blitt mye hyggeligere å spise middag sammen med. Vi tar ting fra hans liste 1 eller 2 ganger i uken.

Min datter forandret seg aldri, hun har spist ALT med veldig få unntak fra hun var liten. Oliven, avokado, sushi (uten fisk da), wakame osv. Min sønn spiste det meste som liten men han er en skikkelig kreseræv i dag.
Ettåringen er foreløpig en som spiser alt hun får servert, samme hva det er. Elsker all mat. Håper det varer.

De som ikke liker fisk kan komme og bo hos meg, her slipper de å spise fisk.

Vi spiser det jeg gidder å lage. Ingen må spise alt, men alle må spise grønnsakene/salaten, med mindre jeg har laget noe rart. Det er ikke alternativer, unntatt for gjester.

Jeg har litt motsatt problem enn HI. Middagen er mitt ansvar og hvis jeg ber om innspill så er det ingen som ønsker seg noe. Lillesøster klager ofte av prinsipp før vi skal spise, men gafler i seg likevel. De andre spiser det de får uten å klage verken før eller etter.

Vi kan ikke ha sjømat og en rekke andre ting, så det er hjernevridning hver uke for å finne nok variasjoner av middagsretter uten at vi skal fråtse i kjøtt. Det har hjulpet å lage middagsplaner og å kutte ned på kjøttmengden for alle sammen, har mer grønnsaker og tilbehør.

Vi slit med å finne mat alle likar, eller kan ete i det heile tatt. Mnnen er frykteleg allergisk mot alt av fisk og skalldyr, og ein haug med andre ting, såpass at han kan dø av det. Han kan ikkje ein gong vere i huset når fisk blir tilberedt, fordi os eller damp frå fisk er nok til at han blir dårleg. Så fisk er det svært, svært sjelden vi har her i huset. Dessverre, sidan eg er veldig glad i fisk. Eg er til gjengjeld ikkje så glad i kjøt, og det meste av reint kjøt klarar eg rett og slett ikkje å få i meg. Det veks og veks i munnen, og eg klarar ikkje å få det ned i det heile tatt. Eg ser at Minste har det på same vis på ein del ting, så her er det litt meir enn enn at helst vil ha noko anna.

Vi prøvar å finne noko som alle kan ete, og spesielt Minste og eg er flinke til å ete masse tilbehør. Vi blandar ikkje salatingrediensar eller så mykje anna, så alle kan finne noko dei likar og toler, og om middagen kun består av poteter og agurk ein dag, så går det fint det og.

Det med familieråd når det skal lages middagsplan er ikke så dumt. Som nevnt så er ett av premissene at det skal være fisk minst to ganger i uka og i tillegg så har vi det sånn at den som skal lage maten kan stemme ned forslag.

Jeg liker appen fra Rema og mange middager planlegger vi ut i fra den.
I dag skal vi ha laksewraps. Det var det eldstemann som foreslo. Alle liker laks her, men om noen ikke hadde likt det er det en sånn rett hvor det er greit å spise tilbehør.

Jeg har det litt som Røverdatter. Det er stort sett meg som lager middag og jeg går litt lei av å finne på. Det er heldigvis ingen som klager på maten og selv om lillesøster ikke er veldig glad i fisk, så spiser hun uten å klage, men bare akkurat så mye som vi krever.

Hos oss er det greit å bare spise tilbehør. Selv om jeg altså tvinger litt fisk i lillesøster. Og krever at hun spiser minst en grønnsak (jeg pleier som oftest å ha to grønnsaksalternativ). Men hun er veldig småspist og må gjetes litt for å huske å få i seg nok næring.

Jeg har prøvd middagsplaner der alle skulle fylle på. Men det ble bare meg som fylte det ut. Vi har nå Adams annenhver uke og jeg synes det er deilig at det av og til er noen andre som finner på mat.

Alle har vel noe de absolutt helst ikke vil spise. Jeg liker ikke sild, mannen liker ikke fiskeboller og lillesøster liker ikke reker. Med andre ord har vi aldri sild eller fiskeboller og bare reker dersom lillesøster ikke er der, eller det er et alternativ til henne.

apan skrev:

Men mener han virkelig at dere ikke skal ha fisk til middag noen gang?

Mannen min har fiskeaversjon. Det har blitt mye bedre med årene, men før kastet han opp bare av lukta. Vi gar fiskemiddager, og da spiser han enten fiskepinner eller noe på vei hjem fra jobb. Nå har jeg ett barn som bare liker rå laks og ett som bare liker torsk, men jeg er så lykkelig over at de spiser fisk i det hele tatt, så vpre fiskemiddager blir med tre forskjellige retter.

Vi har middagsplan etter en formel: 2 x fisk, 1 x vegetar, 1 x suppe og resten er diverse kjøttbasert. Jeg lurer på å øke opp med enten en fisk elelr en vegetar til, jeg synes ikke vi bør spise så mye kjøtt. Alle får komme med innspill til middagsplanen, men etter den er lagt, så er det ikke noe diskusjon.

Mine to minste er temmelig kresne og småspiste, og man kan bli aldeles gal over lokking, trassing og ikke minst alt man ender med å kaste. Det er aldeles skammelig. Jeg har heldigvis en stor som spiser absolutt alt og som gikk utenom 5-år-kresen-fasen. Etter noe forsking har jeg funnet ut at grønnsaker bør serveres hver for seg a'la taco, enten det er rått eller kokt. Mine mener blandet mat er gift, så alt må legges sirlig på tallerknen.

Og så må man forske på hva som gjør at mat blir likandes og spiselig. Hjemmelaget fiskegrateng, absolutt noe som gjør at mange får i seg fisk. Engelske fiskekaker og plukkfisk har vært en stor hit.

Ellers tenker jeg at det er middag når det er middag, man spiser det som serveres, man tilpasser minimalt den enkeltes nykker. Vi har vanligvis kveldsmat som siste måltid, så ingen dør om de ikke spiser middag. Men de gjør jo gjerne det, i hvertfall litt, og så er jeg temmelig hard på god bordskikk, inkludert å ikke gå fra før alle er ferdige.

Esme skrev:

Jeg vil ikke si at det hadde vært skilsmissegrunn hos meg, men jeg hadde ikke blitt sammen med en som ikke kunnet spise fisk av kresenhet. At han ikke likte det så godt er nå helt greit. En voksen mann med mathangups på den måten hadde vært ultimate turnoff for meg.

En kresen mann kunne jeg aldri blitt sammen med, uansett hva han var kresen på.

apan skrev:

Jeg hadde forøvrig nektet at mannen ikke spiste fisk. Det fikk han bare starte med.

Virkelig?

Hadde mannen min, eller noen som helst annet forlangt ne slikt av meg hadde et vært på hue og ræva ut.
Ingen andre enn jeg selv definerer hva jeg skal like.

Til HI; Nei vi sliter ikke med å finne mat alle liker. Nå er det bare meg og mannen som bor hjemme, men også da ungene bodde hjemme var dette uproblematisk.
Det skal dog sies at jeg er en skikkelig curler når det gjelder mat, alle har fått mat de liker, og å lage ekstra til den som evt ikke liker det som bliir servert har jeg gjort massevis og funnet uproblematisk.
Jeg har alltid skrytt av at mine barn har vært veldig greie i matveien, men begge to sier nå i voksen alder at det er jo fordi jeg mer eller mindre har praktisert ønskekost.

Hadde min partner forlangt att jeg bare hadde og like noe jeg virkelig ikke likte tror jeg jeg hadde vurdert sterkt om forholdet var noe og satse på i lengden, hva kommer seinere hadde jeg vel tenkt. Men jeg selv likte ikke kjøtt når jeg var liten men jeg spiste tilbehøret den dagene det ble servert, men jeg elsket fisk da og det hadde vi 3 dager i uka. Barna mine er stort sett alt spisende finnes enkelte ting dem ikke vill ha, ene liker ikke mat som er blandet så det tar jeg hensyn til.

Jeg forventer jo at ungene smaker på ting de ikke liker, så det hadde jeg forventet at mannen min gjorde også. Og jeg gjør det selv, fra tid til annen. Det er ikke all maten som serveres hjemme som alle elsker, men vi øver på at man skal kunne spise mat som bare er "grei nok" uten å sutre.

Knerten er forskrekkelig kresen, men det er jo noe vi forsøker å avlære ham. Tidligere brakk hans seg når han spiste enhver form for grønnsak. Nå er den perioden heldigvis over, slik at han må spise "dagens grønnsak" hver eneste dag. Det er bare en bitteliten bit, men vi håper og tror at dette er første skritt på veien til at han spiser det helt frivillig. Han har til og med funnet ut at det er visse grønnsaker som er mer enn "greit nok". Han hadde ikke kommet dit uten en form for mild tvang.

Jeg overraskes mest i tråden her over hvor vanlig det ser ut til å være å kaste opp/brekke seg av lukter og mat. Mye sære folk jeg heldigvis sjelden spiser med rundt om, skjønner jeg!

Snippa: Ja, jeg ble også veldig overrasket da jeg så hvor mye knerten reagerte på å få mat i munnen som han ikke likte. Det var veldig fremmed for meg. Jeg var også ganske kresen som barn, men det var mer i kategori "liker ikke" heller enn "bli dårlig av".

Sakte, men sikkert har jeg blitt ganske så altetende. Jeg kan fremdeles styre min begeistring for sild, men det går ned hvis jeg får det servert. Siden det er jeg som bestemmer middag, så lager jeg det aldri.

Jeg er helt enig med Guava og Nextlife. Man forlanger da virkelig ikke at folk skal spise ting de ikke liker. Å skulle kreve av sin partner at vedkommende skjerpet seg og spiste det vedkommende fikk på tallerkenen, er uendelig fjernt for meg. Dealbreaker.

Mannen min har noen ting han ikke liker. Da får han slippe å spise det. Det samme gjelder pøbelprinsessen. Hun har alltid vært sær i matveien, så jeg prøver etter beste evne å lage noe hun liker og som er OK sånn ernæringsmessig. Hun har blitt bedre med årene, men strever fortsatt med en del ting.

Hos oss oppmuntres det til smaking. Og det curles også i noen grad. Jeg har vært ganske fortvilet over å ha ansvaret for å finne på noe å spise hver eneste j*vla dag, men å kreve av folk at de skjerper seg, det gjør jeg ikke altså. Selv om jeg av og til har lyst.

Jeg var også sånn som brakk meg av ting som barn. Det tok mange år før jeg spiste tilnærmet normalt. Fortsatt er det ting jeg helst ikke spiser, feks ketsjup, brunost og makrell i tomat. Og masse annet. Jeg kan også styre min begeistring for mye innen sjømat, men jeg spiser det når jeg får det servert.

At mat skal være så viktig at det er forholdsdealbreaker er veldig fremmed for meg, men så vet jeg jo også veldig godt hvor jævlig det er å spise og svelge av tvang eller høflighet når det snører seg sammen i halsen og man må svelge og svelge for å ikke brekke seg. Jeg tror jo at jeg har andre kvaliteter som gjør at jeg er ganske grei å være gift med.