Polyanna skrev:
I går hadde jeg en interessant prat med en lærerstudent. Hun er halvveis i studiet nå, og er en både meget smart og meget sympatisk person som jeg tror kommer til å bli en veldig god lærer med tiden. Men hun hadde brukt lang tid på å lande på læreryrket og at det var det hun ville. Hun hadde følt på at studiet og yrket hadde lav prestisje, og siden hun hadde karakterer til å komme inn på absolutt alt hun ville av studier så fikk hun mange signaler på at hun "sløste bort" snittet sitt på et studie som alt mulig rask kunne komme inn på. Det var ganske tankevekkende. Hun syns ellers også at studiet var ekstremt enkelt og lite arbeidskrevende og at det lett fikk sisteprioritet fordi det var sånn plankekjøring (og hun har A i alle fag).
Det er jo skrekkelig trist, og en veldig dårlig sirkel. Man får aldri opp hverken kvaliteten i skolen eller statusen til læreryrket så lenge det er et studie for de som såvidt klarte seg gjennom videregående, men uten status, heller ikke flere søkere til studiet...
Jeg antar dette er lærerhøgskolen? Det er flere veier til å bli lærer. Man kan ta mastergrad ved både NTNU og UiO. Når det er sagt så er jeg enig med deg. Status er ikke bare lønn, det er også prestisjen av å komme inn en plass. I Morgenbladet for noen uker siden hadde de en artikkel som sa at i 1970 så hadde man opptaksprøver for å komme inn. En ble testet for egnethet via intervju. En måtte ha gode kunnskaper i allmennfag og gode karakterer for å komme inn. I Finland er det fortsatt sånn, mens vi gikk en annen vei. Jeg tror vi må tilbake dit at det må være vanskelig å komme inn. Nå må en ha 3 i basisfagene, mens de andre fagene ikke krever at en har et spesielt nivå. En må kunne det en skal undervise, ellers går det ikke. Det blir i alle fall ikke godt nok. Selvsagt kreves det mer enn fagkunnskapen for å undervise, og har en da ikke de egenskapene som trengs får en gjøre noe annet. Da har en jo uansett fagkunnskaper som kan brukes en annen plass, tenker nå jeg.
