Hva tenker dere om "hønemor"?

Hva med å kalle en spade for en spade? En overbeskyttende forelder. Hvis det er snakk om førstegangsforeldre så er jo alltids førstegangsforelder en eufemisme som duger.

Esme skrev:

Jeg kaller overbeskyttende fedre for hønemor også.

Så lenge vi har mannlige jordmødre og kvinnelige formenn så går det selvsagt an. Det aner meg av en eller annen grunn at en mannlig hønemor blir mindre akseptert som begrep enn en kvinnelig formann.

Irma skrev:

Så lenge vi har mannlige jordmødre og kvinnelige formenn så går det selvsagt an. Det aner meg av en eller annen grunn at en mannlig hønemor blir mindre akseptert som begrep enn en kvinnelig formann.

Hehe, om jeg kaller en mann for hønemor så er det ikke helt meningen at han skal bli så happy for det.

Esme skrev:

Hehe, om jeg kaller en mann for hønemor så er det ikke helt meningen at han skal bli så happy for det.

Det ante meg. 😛

For meg er ikke ordet VELDIG negativt, men jeg har egentlig aldri lagt så mye vekt på det. Betydningen er klar, man er overbeskyttende og/eller lar ikke barnet gjøre noe som han sikkert mestrer.

Jeg kan finne på å si at jeg er litt hønete, da blir det mer tullete, evt se sånn ut 😱 og si at "han er jo bare en baby" (på 5,5 år), slik at f.eks min kjære kan be meg ta meg sammen.

For meg er det et mer positiv ord enn negativt. Har selv brukt ordet hønemor om meg selv, men jeg er ikke overbeskyttende. Poden får sykle alene til venner ( med hjelm da) og han overnatter hos kompiser osv. Jeg har ment jeg var hønemor da jeg ikke ville at ungene skulle i barnehage før 3 års alder. Har heller brukt åpen barnehage + vært dagmamma, så de fikk sosialisering selv om jeg var i nærheten. Jeg hadde ikke greid å vite at andre skulle passe mine når de var så små. Det har nok med kontroll å gjøre også, at jeg ikke hadde taklet å vite at JEG ikke hadde kontrollen over dem. Etter som årene går, og de blir eldre så har jeg slappet mer og mer av, så nå er jeg ikke noe spesielt hønete av meg.

Jeg henter frem igjen denne gamle tråden, for jeg synes hønemor-beskrivelsen florerer for tiden. Jeg opplever fremdeles at den som kaller seg hønemor ser på seg selv som fonuftig og ansvarsfull (det er de sikkert også), mens jeg fremdeles mener at hønemor er et negativt ladet ord og en slik mor jeg absolutt ikke vil være.

Hva mener andre?

"Hønemor" har ingen umiddelbar negativ klang for meg. Hønemødre er gjerne litt overbeskyttende, men ikke nødvendigvis mer enn at det bare er litt sjarmerende. Min "mor" (hun er ikke egentlig min mor, men mer enn noen annen) er litt hønemor, og om jeg kan bli litt oppgitt, så blir jeg mest av alt bare glad for den noe ekstravagante omsorgen.

Jeg ser på det som et positivt ord. Jeg tenker på ei som kan mye og er flink med alt .

Jeg er enig, 007, men vil tilføye at jeg ikke oppfatter de som kaller seg hønemor for å egentlig mene de er hønemor. De mener de er fornuftige og ansvarlige, men da innenfor det man bør være og ikke over i det man egentlig tenker på som hønemor.

For meg er hønemor et veldig negativt begrep, da tenker jeg på foreldre som er så overbeskyttende at det er til plage for barnet og i en slik grad at barnet blir mindre selvstendig enn hva det burde.

Jeg mener som du. For meg er ordet ladet med overbeskyttende klang og en selvtilfreds tone som sier litt at de som ikke er sånn er litt/mye uansvarlig og slepphendte.

Jeg bruker ordet om meg selv, alternativt kunne jeg sagt hysterisk mor, men hønemor høres litt bedre ut. Det er negativt ladet, og vitner om man er mer engstelig en man behøver, for min del.

007 skrev:

Jeg henter frem igjen denne gamle tråden, for jeg synes hønemor-beskrivelsen florerer for tiden. Jeg opplever fremdeles at den som kaller seg hønemor ser på seg selv som fonuftig og ansvarsfull (det er de sikkert også), mens jeg fremdeles mener at hønemor er et negativt ladet ord og en slik mor jeg absolutt ikke vil være.

Hva mener andre?

Jeg ser på det som negativt, men bruker det om meg sjøl. Grunnen til det er at jeg innser at jeg hadde hønemor sjøl og nok levde litt for beskytta, jeg skulle vært pusha litt mer i noen situasjoner, og jeg må jobbe med meg sjøl for ikke å overbeskytte egne unger. Samtidig vil jeg jo ikke se helt bort fra magefølelsen min og den bakgrunnen jeg har, så jeg lever greit med å ikke gi like mye slipp som mange i den typen tråder du nevner. Når jeg bruker hønemor om meg sjøl, er det likevel ikke noe selvforherligende ved det, snarere tvert imot.

Jeg har brukt ordet om meg selv senest i dag, og mener med det at jeg er fullt klar over at jeg er et stykke over på den overbeskyttende siden av foreldrespekteret, men godt innenfor normalen. Det er negativt ladet, men ikke ille. Litt som å kalle seg selv dårlig husmoremne, uten at man dermed er kandidat til Syke samlere.

Og Kattas tillagte mening om at den som kaller seg selv hønemor, mener andre er Dårlig Mor, er iallfall feil på meg. Også Esmes tanker om psykisk hemmende adferd. Jeg brukte det for å indikere at jeg var klar over at min mening kom fra en person som liker å være godt på den sikre siden.

... egentlig kunne jeg bare venta noen minutter og signert Luftslottet.

Og jeg oppfatter ikke det ordet som så innmari dramatisk å si om seg selv, men hersketeknikkete å bruke på andre, og kaller meg selv heller det enn "guttejente".

Opplysende tråd - jeg levde i den villfarelsen at alle opplever at ordet "hønemor" har en negativ klang, også de som kaller seg det selv.

Jeg vil for alt i verden ikke være en hønemor, men jeg er det innimellom likevel. Om jeg skulle kalle meg det selv, er det med en fortsemmende selvsinnsikt og slett ikke selvtilfredshet.

Jeg inviterer stadig ikke-hønemødre til å tenke høyt sammen med meg, for jeg er oppvokst med en erkehønemor og jeg vet rett og slett ikke alltid når jeg er overdrevent bekymret og når jeg har en fornuftig bekymring. Både mannen og svigermor er gode sparringspartnere. Når svigermor mener at noe er farlig, da er det farlig.

Jeg mener også at om man er hønemor støtt og stadig så står man i veien for en sunn utvikling av trygghet og selvstendighet hos sine barn. Jeg synes rett og slett ikke det er noe å kokettere med og jeg tenker at om noen bruker uttrykket med litt stolthet i stemmen, så kan det være en idé å ta en runde i tenkeboksen.

Jeg synes det er negativt. For meg er en hønemor en som er for beskyttende, som gjør ting for barna sin alt for lenge (slik som å vaske klær ig smøre matpakke til barn som går på videregående og sånn ). Vedkomnende rister misbilligende og ørlitegrann sjokkert på hodet av meg som lar 12-åringen dra alene både på stranden og til storsenteret.

Nei, jeg mener ikke at de som kaller seg hønemor nødvendigvis mener andre er dårlige mødre altså, mer at de innser at de selv er på den overbeskyttende siden av skalaen og harsellerer litt med det ved å bruke et litt negativt uttrykk om seg selv samtidig som man mener man er godt innenfor det som er helt greit og egentlig kanskje til og med passe.

Litt i samme kategori som sjuske. De som kaller seg selv for sjuske mener nok neppe at de er veldig urenslige, men mer at de harsellerer med at de befinner seg på den litt mer rotete enden av skalaen, og gjerne bevisst på den måten at de synes det er fornuftig.