Hvis jeg skal snakke ut fra min offentlige (sykehus)-arbeidsplass, er det nok noe sutring. Som har sammenheng med brøkstillinger, forventninger om å stille på jobb på kort varsel, jobbing til alle døgnets tider og alle dager i året og stadige taler om "fleksibilitet". Den såkalte fleksibiliteten innebærer i realiteten arbeidsgivers mulighet til å beordre. Dårlig planlegging av ferier etc gjør ikke saken bedre, mange opplever å ikke få ferie samtidig med barna sine eller får omgjort ferien sin etter at de først har fått godkjent et tidsrom og bestilt utenlandstur med familien. Lønnsmessig ligger man bak de som jobber i det private, hvis man sammenligner med tilsvarende arbeid. (jeg kan evt spa opp noe statistikk, jeg er veldig klar over at ikke alle i det private tjener mye).
Mye av dette er ikke det spor bedre i det private. Man har som offentlig ansatt nytt godt av sikker jobb og endel sosiale goder man kan se langt etter i de fleste private bedrifter. Men sikkerheten er i stor grad blitt borte. De omgår loven ved utstrakt bruk av prosjektstillinger som varer akkurat for kort til at det gir krav på fast ansettelse. De krever at man jobber overtid uten betaling, man skal avspasere. Eneste problem er at det ikke finnes tid til å avspasere, man får rett og slett ikke innvilget avspasering på noe tidspunkt. Og hvis man ikke får brukt opp timene innen nyttår, blir de borte. Arbeidsgiver evner heller ikke å gi sine arbeidstagere det lille ekstra, følelsen av å være av betydning. Ingen julegaver, ingen gratis lunsjer, ingen kurs med mindre man har det hjemlet i tariffavtale, ingen reisegodtgjørelse, ikke noe klapp på skulderen etter en tøff periode. (og jeg er enig i at man skal være forsiktig med penger når det er skattepenger man forvalter, så jeg mener ikke det offentlige skal begynne med frynsegoder). Jeg tror mange private arbeidsgivere er flinkere enn offentlige til å gi medarbeiderne en følelse av å "eie" litt av prosjektene slik at man gjør det lille ekstra med glede.
Katta
36k innlegg