Ruinert av begravelse?

Polyanna skrev:

Hvordan er det med ikke-kirkelig begravelse, egentlig?

Jeg er ikke medlem i statskirken, og for tiden heller ikke medlem i HEF. Blir det dyrere og mer kronglete da?

Ja, og hvor havner man egentlig?? Kirkegården uansett religiøst ståsted??

Det heter ikke kirkegård, det heter gravlund, selv om den ofte, særlig på mindre steder, ligger ved kirken. I Oslo er vel nesten alle gravlundene plassert helt uavhengig av kirker. Og der får alle plass, ja.

I Oslo har man jo også veldig godt egnede lokaler for borgerlig gravferd, på Vestre gravlund, for eksempel. Men på småsteder er det ofte vanskeligere.

Polyanna skrev:

Hvordan er det med ikke-kirkelig begravelse, egentlig?

Jeg er ikke medlem i statskirken, og for tiden heller ikke medlem i HEF. Blir det dyrere og mer kronglete da?

Jeg har vært i to ikke-religøse begravelser i nær familie. Den ene var i kirken, så jeg regner med at kostnadene var sammenllign-bare med en vanlig begravelse, med unntak av at all musikk var av venner av den avdøde, så det betalte de ikke for. Det var uten prest, familie og venner sto for sermonien, og jeg tror det var noen fra HEF der.

Den andre var i rådhuset i en veldig liten bygd (de betalte ikke for lokalene), jeg husker det var mye om og men om hvor det skulle være, siden bygda har et kristent miljø, og en begravelse som ikke var i kirken hadde de ikke hørt om før. Jeg tror sermonien ble holdt av en fra HEF, det var en prest som talte også, men i egenskap av venn av avdøde, ikke som prest, så det kostet ingenting. De fant også sin egen stein i skogen, så den kostet ingenting - men de måtte jo betale for inskripsjonen.

Begge var medlem i HEF, så jeg tror ikke de tok betalt, her er en oversikt over priser: http://www.human.no/Seremonier/Humanistisk-gravferd/Planlegge-gravferd-som-parorende/?index=2

Ja, og begge ble begravet i gravlund/kirkegård.

Men hvem bestemmer over en gravferd?
Kan jeg regne med at jeg bestemmer over min mors begravelse selvom jeg ikke har snakket med henne på årevis?
Må jeg betale for å få begravet henne hvis jeg ikke vil?

smilefjes skrev:

Men hvem bestemmer over en gravferd?
Kan jeg regne med at jeg bestemmer over min mors begravelse selvom jeg ikke har snakket med henne på årevis?
Må jeg betale for å få begravet henne hvis jeg ikke vil?

Ja. Hvis du vil ha arven, må du betale fordi begravelsen skal dekkes av boet. Dersom det ikke er noen arv, eller du uansett ikke vil ha den, frasier du deg arveretten og hun får en begravelse på statens regning. Det betyr i det fleste tilfeller veldig anonym, men alle har rett på "en verdig gravferd".

Dersom det er noe å arve så ønsker jeg å arve dette. Dersom det ikke er noe å arve så ønsker jeg ikke å betale begravelsen. Funker det?

Det blir nok noe sånt. Må man ha noen seremoni, eller kan man bare grave kista ned og betale regningen også er det ferdig?

Polyanna skrev:

Hvordan er det med ikke-kirkelig begravelse, egentlig?

Jeg er ikke medlem i statskirken, og for tiden heller ikke medlem i HEF. Blir det dyrere og mer kronglete da?

Dersom du er medlem av eit anna trus- eller livssynssamfunn, er det eigne ordningar. Dersom eit medlem av HEF skal ha organist, vil ein måtte betale ekstra for dette (og andre kyrkjeleg ansette som deltek), medan folk frå HEF stiller opp. Eg veit ikkje korleis dette verkar viss ein ikkje er medlem av noko trus- eller livssynsamfunn.

-ea- skrev:

Men blomster - kjøper man virkelig blomster selv til en begravelse? Kirka flommer jo over av kranser og buketter fra slekt og venner, så det må da være en total unødvendig utgift.

Jeg regner med at neste gang det skjer - bank i bordet - så ordner vi det meste selv da også. Det er faktisk greit å ha oppgaver å gjøre i en sørgetid.

Blomster i kirken er vel ofte krans fra barna og bårebukett, dyrt nok det.

smilefjes skrev:

Det blir nok noe sånt. Må man ha noen seremoni, eller kan man bare grave kista ned og betale regningen også er det ferdig?

Det må være en seremoni, men du trenger ikke å være til stede.

Og i seremonien trenger man vel hverken blomster, musikk eller program om man ikke vil det?

Jeg husker forresten at det ble mye rabaler da en etterlatt for en tid tilbake valgte å bare skrive "<navn> døde <dato>" i annonsen i avisen, og ikke "vår kjære", som jo er det vanlige. Denne moren var slett ikke "kjær", og fortjente slett ikke å kalles det i annonsen heller. Jeg tror hun skrev en kronikk eller noe om det i etterkant, om det tabuet dette var, å nekte å forsones selv i døden, liksom.

FarOutFishing skrev:

Det må være en seremoni, men du trenger ikke å være til stede.

Polyanna skrev:

Og i seremonien trenger man vel hverken blomster, musikk eller program om man ikke vil det?

Christopher Schou har skrive ei veldig fin bok som heiter På vegne av venner, om gravferder kor det er få pårørande. Han fann ut at det i dødsannonsa til folk som ikkje har pårørande stod "På vegne av venner", der familienamna vanlegvis står. Han gjekk i fleire gravferder kor han var einaste som møtte opp, overvar seremonien og skreiv ei veldig sterk bok om dette. Så ja, det er seremoni uansett, men der pårørande ikkje finnst/ikkje har kontakt og ønske om å delta, blir seremonien eventuelt utan folk.

Det er noe rart/anakronistisk/vemodig/vakkert over dette: At vi som samfunn insisterer på at alle skal ha en begravelse, med seremoni og høytdelighet. Vi finner oss i en del uverdig behandling av mennesker ellers, men dette består.

Polyanna skrev:

Det er noe rart/anakronistisk/vemodig/vakkert over dette: At vi som samfunn insisterer på at alle skal ha en begravelse, med seremoni og høytdelighet. Vi finner oss i en del uverdig behandling av mennesker ellers, men dette består.

Akkurat dette kjem veldig klart fram i boka til Schou. Eg tenkte mykje på dette, då eg las boka og det er veldig spesielt. Seremonien er jo gjerne for dei etterlatte, og når desse ikkje er, kven er det for då?

For at vi skal vite, tenker jeg, at uansett hvordan livet kræsjlander, så skal vi ikke dumpes i en navnløs grav, som et annet dyr?

For mange betyr det jo en del.