Dette innlegget av tidligere Bergen AUF-leder og nå AP-medlem (tidligere byråd, kommunalråd etc...) Pål Hafstad Thorsen på facebook syntes jeg var veldig bra. (jeg har bare klipt og limt teksten, håper det er ok. Det ligger helt vidt åpent på veggen hans)
Det er en gang sånn, at hvis folk ikke vet sitt eget beste så bør vi være reale nok til å hjelpe dem på vei og justere virkelighetsoppfatningen. Trond Giske virker til å ikke forstå hverken omfanget av sine tidligere handlinger eller konsekvensene det har hatt for dem som har hatt uønskede og negative opplevelser med ham. I mitt parti, Arbeiderpartiet, virker man til å tro at det er tatt et fullstendig og endelig oppgjør med Metoo. Det er det ikke.
Ja, Giske har beklaget. Men nei, det er ikke godt nok fordi beklagelsene også kommer akkompagnert av hukommelsessvikt, bestridelser eller ufarliggjøring av hendelser. Giske har ikke «sonet noen straff». Det pågår en febrilsk nedtoning av tidligere hendelser i et forsøk på å blåse nytt liv i en politiker som per definisjon ikke lenger er en tillitsmann.
Jeg mener hele diskusjonen om det er for tidlig eller ei med et Giske-comeback er en avsporing. Det burde aldri vært snakk om et comeback. Han burde hatt selvinnsikt nok til å legge partiboken på hyllen, takke for seg og finne noe nytt å vie livet og engasjementet sitt til. Han ville sågar hatt et ørlite snev av ære i behold. Hvis den selvinnsikten ikke eksisterer, burde partiledelsen stoppet comebacket umiddelbart.
Arbeiderpartiet (og for den saks skyld de andre politiske partiene) har kun skrapt overflaten av Metoo. En hver tillitsvalgt med en viss fartstid i et politisk parti kan fortelle om hendelser som er fullstendig uakseptable og som identifiserer ukultur langt utover det som vi kan leve med i en organisasjon.
I årenes løp har jeg hatt tillitsverv på nesten alle nivåer i AUF og Arbeiderpartiet. Fra leder i Bergen AUF, nestleder i Hordaland AUF og fylkessekretær i AUF til en rekke tillitsverv i Arbeiderpartiet og som folkevalgt i Bergen.
Med min opprinnelige organisasjonsbakgrunn fra barne- og ungdomsidretten, fikk jeg fullstendig bakoversveis da jeg ble kjent med tingenes tilstand i politiske organisasjoner. Flatfylla og rusing, seksuell trakassering, mobbing og null tillit mellom tillitsvalgte. Dyp, dyp ukultur. AUF var et organisatorisk konkursbo blottet for gode forbilder i egen organisasjon eller i moderpartiet. Det er vanskelig å sette ord på hvor ille det var; Jeg ville aldri sendt barna og ungdommene mine på politiske møter hverken i AUF eller Arbeiderpartiet. På den tiden.
I mine 25 år som medlem i Arbeiderpartiet har jeg sett og hørt statsråder, statssekretærer, byråder, politiske rådgivere, sentrale og lokale tillitsvalgte og journalister grovt utnytte tilliten til unge jenter og gutter.
Journalister? -spør du gjerne. Ja journalister.
Jeg mener faktisk at en av årsakene til at de politiske partiene i Norge ikke har blitt skvist godt nok i Metoo-debatten, er fordi mediehusene og journalister (med en viss fartstid) vet utmerket selv at de ikke har ryddet i eget bol.
I Arbeiderpartiet så jeg en organisasjon tuftet på ukultur og voksne mennesker som ikke evnet å ta tak i problemene.
Vi var en gjeng unge AUFere som i årene som fulgte kjempet for en ungdomsorganisasjon som var ribbet for tillitsvalgte og som samtidig lå i dyp konflikt med moderpartiet.
Vi kunne velge å snu ryggen til alt og la skuten seile, eller vi kunne ta grep. Vi valgte det siste og tok på oss tillitsverv på alle nivåer og jobbet knallhardt for å skape en organisasjon med bedre kultur og fokus på politikk.
Når det ikke fantes systemer for varsling og det ikke var noen voksne hjemme, valgte vi følgende taktikk: Alltid passe på hverandre, aldri la noen stå igjen alene. Alltid utfordre dem som ikke hadde grenser, markere tydelig hva som ikke var akseptabelt adferd mot unge jenter og gutter. Uformelle, knallharde krav, for å bedre organisasjonskulturen.
De som ikke oppførte seg sørget vi for å vingeklippe for politiske tillitsverv og makt. Og la meg si det sånn: Det har aldri, noensinne, vært aktuelt for noen av dem med et politisk comeback. De vet selv utmerket godt hvem de er.
Steg for steg, trakk vi oss alle rolig ut av AUF etter hvert som årene gikk. Tok tillitsverv i moderpartiet. Men holdt alltid ungdomsorganisasjonen under oppsyn og ga klar beskjed når man så tegn til uryddighet, utnyttelse eller ukultur mot ungdommene våre. Vi tok på oss den helt nødvendige oppgaven med å være unge, men gamle AUFere, – som lojalt støttet ungdomsorganisasjonen og prøvde å gå i front som gode forbilder. Som tillitsvalgte og som organisasjonsbyggere. Tillitsbyggere. Forbilder som vi selv var foruten.
Så. Hvorfor forteller jeg dette nå? Jo fordi jeg synes det er feigt av meg å la være og fordi jeg bærer på en viktig arv. Nemlig hukommelsen min. Jeg har over tid slitt med samvittigheten, at jeg ikke har brukt mer utestemme i Metoo-debatten og fortalt denne historien tidligere. I likhet med mange andre har jeg vært redd for konsekvensene det ville ha for partiet mitt som jeg alltid har hatt så kjært. Og jeg har rett og slett vært usikker på om helsen min har godt av belastningen det er å fortelle.
Nå har jeg partiorganisasjonen mer på avstand. Og jeg tenker at det er en skam at vi ikke har backet varslerne bedre. De betaler en høy pris. Jeg ser også det, at det at vi ikke har vært flere som har fortalt i tydelige ordelag tidligere, gjør at Metoo sakte, men sikkert drar Arbeiderpartiet ned igjen i gjørmen nå. Det fremstår nesten umulig for partiledelsen å håndtere situasjonen.
Trond Giske og Trøndelag Ap er bare toppen av isfjellet. Metoo er anledningen til å ta et skikkelig oppgjør. Nå må vi sette standarden. En gang for alle.
Jeg eier ikke historiene til dem som har opplevd ubehagelige og uakseptable hendelser i Arbeiderpartiet og som har lettet sitt hjerte til meg. Men jeg vil alltid støtte dem og være der for dem hvis de noen gang vil fortelle offentlig eller bare trenger en venn å snakke med. 
