Har du opplevd å bli mobbet?

Ja, har du det?

Være seg på barneskolen, fritidsaktiviteter (inkl. idrett), ungdomsskolen, videregående, høyere utdanning, i arbeidslivet osv?

Selv opplevde jeg noe jeg vel vil kalle "mild mobbing" på barneskolen. Mye gikk på utseende, jeg har rødt hår og fregner. 😉 Det ble en del regler knyttet til det. I tillegg opplevde jeg i (korte) perioder "utestengelse" av et par klassevenninner, men da var det alltid noen andre å være sammen med. Og andre ganger var jeg en av dem som var med på å stenge ute. Jentemiljøet i klassen gikk litt i bølger hvor man en periode var bestis med en eller to, for så å ikke være venner med dem, men noen helt andre for deretter å være bestiser igjen. Og da lusket vi på de vi ikke var bestiser med. Jo, også var det ei eldre jente som hadde en periode da jeg gikk i andre klasse som lugget meg inntil andre jenter i nabolaget sa i fra.

I barnehagen husker jeg en gutt som mobbet, men han var generelt slem mot alle. Dersom jeg ikke husker helt feil var han barnehjemsbarn, og hadde neppe hatt det så godt som liten. Jeg husker den dag i dag en episode hvor vi alle hadde badet nakne, løpt gjennom sprederen osv , men mens de andre gikk inn og begynte å kle på seg, badet jeg og ei til litt lenger. Da vi også ble sendt inn for å kle på oss måtte jeg på toalettet. Dermed var alle påkledd da jeg kom naken ut fra toalettet og jeg ble fryktelig flau og lei meg da "den slemme gutten" pekte på meg og sa noe ala: "Vi kan se tissen og rumpa di".

Det lille som var av mobbing for min del var altså ikke spesielt alvorlig, men det var jo selvfølgelig sårt da det skjedde.

Hvordan er det med dere andre?

Jeg kjenner jeg er mer opptatt av dette nå. Jeg lurer jo så på hvordan det vil gå med storebror når han begynner på skolen.

Jeg må forresten tilføye at det i klassen var ei som ble mobbet mye. Jeg vil ikke tro at det var like alvorlig som tilfeller man kan lese om i avisen, men det var nok alvorlig nok for henne uansett.

Jeg skammer meg over å si at jeg var med på å mobbe henne. Det foregikk primært på barneskolen, men også noe på ungdomsskolen.

Jeg har heldigvis aldri blitt mobbet. Jeg har hatt noen episoder som ligner det du beskriver. Har blitt døpt i snøen av flere som har gått sammen, blitt holdt utenfor av de andre og sånn. Men slike enkelthendelser ser jeg ikke på som mobbing. Jeg ser på mobbing som regelmessig psykisk eller fysisk plaging og utestenging over tid.

Ja jeg har blitt mobbet - på barneskolen, i og utenfor skoletiden.

Kasia skrev:

Jeg har heldigvis aldri blitt mobbet. Jeg har hatt noen episoder som ligner det du beskriver. Har blitt døpt i snøen av flere som har gått sammen, blitt holdt utenfor av de andre og sånn. Men slike enkelthendelser ser jeg ikke på som mobbing. Jeg ser på mobbing som regelmessig psykisk eller fysisk plaging og utestenging over tid.

Jeg ser hva du sier, men vil ikke mobbing være mobbing om "offeret" opplever det som det?

Ja jeg ble vel mobbet ganske masse på barneskolen. Det var litt anderledes å ha rødlig hår i den tiden, og så hadde jeg et etternavn de klarte å lage mye rart utav.
Det var veldig mye mobbing den klasse jeg gikk i på barneskolen, og vi ble delt da vi kom på ungdomsskolen. Og da fikk iallefall jeg et nytt liv.

Mobbet og utestengt fra 6. til 9. klasse. Fikk nytt liv på videregående.
Jeg er såpass slem at det fryder meg langt inn i sjelen når jeg får høre at de som mobbet meg ikke er blandt de som per i dag har de mest møblerte hjemmene.

Nei, jeg har aldri mobbet eller blitt mobbet. Heldigvis.

Det var en gutt i klassen vår som ble litt mobbet, han hadde dysleksi. Lærerne var de som mobbet han mest... Jeg husker han satt ved siden av meg på ungdomskolen, og når han MÅTTE lese høyt, så leste jeg alle ordene for han inni øret hans. I håp om at de andre skulle le litt mindre. Spesielt ille var det i engelsk. Når han måtte lese høyt der.

Men han ble ikke så mye mobbet av medelevene. Han var heldigvis stor og sterk. Så de fleste turte ikke å være slemme.

Jeg tenker litt på dette med mobbing når det gjelder E. Har på følelsen av at det ikke skal så mye til for å bli mobbet på skolen i dag.

Jeg har vært heldig, og sluppet å oppleve mobbing. Jeg er skrekkelig bekymret for at min sønn ikke skal være like heldig.

Jeg stemte "nei, jeg har aldri blitt mobbet". Men hva vet jeg - kanskje jeg har mobbet andre? Jeg føler meg imidlertid relativt sikker på at det må ha vært engangstilfeller, og ikke gjentatt plaging av samme person. Trist å tenke på, uansett. 🙁

~TM~ skrev:

Jeg ser hva du sier, men vil ikke mobbing være mobbing om "offeret" opplever det som det?

Jeg vet ærlig talt ikke hvordan mobbing defineres. I mitt hode er mobbing mer alvorlig enn erting og krangling. Det er sikkert mange nyanser her. Jeg har iallefall aldri hatt opplevelse av å bli mobbet selv om jeg ble utsatt for litt røff behandling av andre barn ved noen anledninger. Disse episodene var selvsagt kjipe, men jeg klarte fint å håndtere dem selv for eksempel. Jeg vil velge å snakke om mobbing der det er snakk om handlinger som virkelig har konsekvenser for den som blir mobbet, og der den som blir mobbet ikke har sjans til å komme seg ut av rollen som mobbet på egenhånd. Er det ikke litt skummelt å vanne ut mobbebegrepet ved å inkludere erting og krangling som alle barn opplever til tider? Jeg vet ikke jeg altså. Hvis du mener du har blitt mobbet så har du antakelig opplevd slike episoder som mer krenkende enn jeg opplevde mine episoder når jeg mener det ikke var mobbing. Dessuten er det jo fullt mulig at du opplevde slikt verre og hyppigere enn meg, og derfor følte deg mobbet.

Jålebeinet skrev:

Jeg er såpass slem at det fryder meg langt inn i sjelen når jeg får høre at de som mobbet meg ikke er blandt de som per i dag har de mest møblerte hjemmene.

Den følelsen kjenner jeg veldig godt igjen. Selv om jeg ser at det nok var dem det var mest synd på, at de "bare var barn" de også, så klarer jeg ikke helt å tilgi.

Jeg ble mobbet på barne- og ungdomsskolen - fordi jeg var mye yngre og skoleflink (og lite flink i f.eks. gym). Mobbinga har satt dype spor som fortsatt preger livet mitt. Som Jålebeinet sier, opplever jeg også i ussel form for glede når jeg hører om at de verste mobberne ikke har hatt særlig suksess i livet.

Ble mobbet i hele barneskolen, speideren, turn og håndballen.
Det startet siste året i barnehagen.
Jeg stammer, hadde rødt hår og har fregner. Håret er ikke så rødt nå..

Det var psykisk og fysisk mobbing.
Dette gjorde at jeg gjorde det dårlig på skolen og dårlig med videre utdanning.
Jeg mistet det helt grunnleggende.
Jeg brukte mer energi på redsel og på å planlegge hvor jeg skulle gjemme meg i friminuttet enn hva læreren sa.

Gjorde og at jeg er veldig sjenert og har dårlig selvbildet i forhold til jobb, snakke i store forsamlinger.

Der har jeg blitt mye bedre, men det har satt dype spor.

Jeg tør påstå at mobbingen ødela min sjanse til å få en god utdannelse.
Jeg har med andre ord ikke utdannelse, klarte ikke å fullføre pga ettervirkninger av mobbingen.
Jeg mistet jo det helt grunnleggende på barneskolen.
I tillegg sliter jeg med konsentrasjonsvansker som voksen..

Men jeg er lykkelig den dag i dag til tross.

Jeg begynte på en kristen privat ungdomskole i en annen by og tok 2 busser for å komme dit.

Jeg var skråsikker på at jeg kom til å bli mobbet der og.
For det var jo meg det var noe galt med sant?

Men der fikk jeg en stor overaskelse gitt.
Jeg ble en av de populære og det var en ny opplevelse.
Masse venner og dette var de 3 beste årene i mitt liv i tillegg til folkehøyskolen og yrkeskolen. Det var ikke meg det var noe galt med alikevel.



Pga, dette er jeg veldig i nakken på skolen til guttene ang. mobbing.
Var akkuratt den samme skolen og mange av de samme lærerne som er der ennå.
Min gutt blir jo plaget som noe av dere har lest.
Og DER er jeg ikke redd for å slå i bordet med å si hva jeg mener og shake leiren litt opp der.

Det hjalp for gutten min og jeg har god kommunikasjon med helsesøster og sosiallærer.
Jeg har og tatt for meg enkelte unger her hjemme.

Når det gjelder mobbing så har jeg nulltolleranse og jeg blir så forbannet at all sjenanse etc forsvinner pga alle de vonde følelsene og minnene som kommer frem.

Jeg HATER mobbing.

Det værste er at voksne er like ille på mange arbeidsplasser-
Helt utrolig. De må virkelig ha det ille med seg selv.


Jeg må si at jeg har tilgitt alle unntatt en.

Samtlige kom personlig til meg i ungdomsårene og ba om tilgivelse.
De gikk sammen og kjøpte en blomst til meg.

Det er ei jeg ikke klarer å tilgi og det var "lederen" i klassen.
Har hørt via de andre at hun har sendt en unnskyldning på radio blandt annet. (jeg har ikke hørt det)
Hun prøvde å få kontakt med meg via min ungdomskjæreste (han gikk i klassen hennes)

Hun ble visstnok mobbet selv på ungdomskolen og videregående og jeg klarte ikke å synes synd på henne da eller nå.
Det sitter for dypt desverre.

Ja, det har jeg, på ungdomsskolen. Da kom noen på at de skulle gi meg kallenavn som gikk på vekt. Læreren oppfattet dette, tok meg frem foran hele klassen og spurte om det var greit at de kalte meg dette. Jeg skulle selvsagt ikke vise at jeg var pingle, så jeg sa ja. Ok, sa læreren, carry on. Og det gjorde de.

Når jeg tenker meg om så fikk jeg høre at ei i klassen hadde sagt noe utrolig fælt om meg. Men jeg oppfattet aldri at hun mobbet meg. Hun var rett og slett en jeg aldri hadde hatt omgang med.

Husker iallfall at dette hadde blitt tatt opp på foreldresamtale med mamma, for læreren min skjønte ikke hvorfor denne jenta hadde sagt det hun gjorde. Og ettersom det var langt over streken for hva man kan tillate så måtte han si det til min mor. Den jenta kan man på en måte si jeg aldri kommer til å noensinne gidde og være hyggelig imot.
Hvorfor hun hadde sagt det hun gjorde, er fremdeles et stort mysterium. Ettersom hun aldri var i gjengen jeg hang sammen med. Og jeg oppfattet ikke at hun ville være med oss heller.

~TM~ skrev:

Selv opplevde jeg noe jeg vel vil kalle "mild mobbing" på barneskolen. Mye gikk på utseende, jeg har rødt hår og fregner. 😉 Det ble en del regler knyttet til det. I tillegg opplevde jeg i (korte) perioder "utestengelse" av et par klassevenninner, men da var det alltid noen andre å være sammen med. Og andre ganger var jeg en av dem som var med på å stenge ute. Jentemiljøet i klassen gikk litt i bølger hvor man en periode var bestis med en eller to, for så å ikke være venner med dem, men noen helt andre for deretter å være bestiser igjen. Og da lusket vi på de vi ikke var bestiser med.

Jeg tror de aller fleste har hatt noen slike episoder i løpet av skoletiden. Jeg vet i allefall at jeg hadde det. Allikevel er jeg faktisk fortsatt nær venn med de aller fleste av jentene fra barne-ungdomsskolen. Jepp, vet det er sært. Det var vel litt erting og utestengelse i vennegjengen når vi var små, men jeg vet at ingen føler de ble mobbet. Det gikk på rundgang hvem som var teit og kul.

Kasia skrev:

Jeg har heldigvis aldri blitt mobbet. Jeg har hatt noen episoder som ligner det du beskriver. Har blitt døpt i snøen av flere som har gått sammen, blitt holdt utenfor av de andre og sånn. Men slike enkelthendelser ser jeg ikke på som mobbing. Jeg ser på mobbing som regelmessig psykisk eller fysisk plaging og utestenging over tid.

Signerer Kasia. Har opplevd enkelte kommentarer og episoder opp i gjennom, men ikke mer enn det jeg tror er normalt. Har aldri følt meg mobbet.

Av respekt for de som virkelig er/har vært plaget mobbing, systematisk utestengelse og plaging over lengre tid av de samme personene, så krysset jeg for: heldigvis ikke.

Jeg opplevde en del kjipe ting på barneskolen, har fått bank av tøffe gutter og blitt kastet isklumper på (uten at det er en del av flørteleken). Etter at jeg ble kortklipt med rottehale i 3-klasse var jeg "stygg" i noen år var jeg visstnok også "feit". Jeg var aldri med i kulegjengen, men hadde nok for mye bein i nesa til å bli mobbeoffer til tross for at jeg bortimot insisterte på å være "hun rare". Det er også noen mennesker jeg i dag har problemer med å forholde meg til på grunn av kommentarer og annet som er servert fra den fronten.

I BT gikk det nylig en debatt om hvorvidt "mobbebegrepet" blir utvannet. At enkelte foreldre gjør barna en bjørnetjeneste ved å ta opp alle typer plaging av barn i mellom som et mobbeproblem. Jeg synes det er en svært vanskelig sak. Men jeg registrerer at det som beskrives som mobbing i denne tråden spenner svært vidt.

Sitron: for en lærer. 😱

Nei, jeg har aldri mobbet og ei eller blitt mobbet. Jeg og de jeg hang sammen med passet som oftest på de som ble mobbet og ble brukt aktivt av lærerne til nettopp dette. (satt i grupper med de som av ulike årsaker ble mobbet og sånn)

Sitron skrev:

Ja, det har jeg, på ungdomsskolen. Da kom noen på at de skulle gi meg kallenavn som gikk på vekt. Læreren oppfattet dette, tok meg frem foran hele klassen og spurte om det var greit at de kalte meg dette. Jeg skulle selvsagt ikke vise at jeg var pingle, så jeg sa ja. Ok, sa læreren, carry on. Og det gjorde de.

Mange rare lærere i det norske skolevesen altså...