Januar
For meg var det prosjekt X som var det som var inngangsporten til tegneserier. Og jeg har enda en svakhet for wolverine (og det er jeg neppe alene om, det er wolverine som er spin-off på det meste).
Siden tegneserien har utviklet seg som den har gjort, det vil si uten noen klar kronologi, så er historiene deretter. Nå ser det ut som om Wolverine på det nærmeste er blitt udødelig? En klar fordel for en tegneserieskaper som da kan plassere karakterene hvor som helst. Wolverine har jo enda en fordel, han ble jo tidligere hjernevasket med jenvne mellomrom (av Shields? Husker ikke helt navnene), slik at her kan det dukke opp minner og historier fra hvor som helst i fra som kan forklares med minnetap! (Dette minner meg om en vri i såpeserien Dalles hvor skaperne endte opp med å si at x antall av de tidligere historien bare var en drøm hos en av karakterene.)
Tegneserier er slik, og dette gjør jo at historiene i beste fall blir forvirrende og full av selvmotsigelser. Denne er ikke noe unntak.
Seksvensiseringen er flott (og jeg kjenner igjen et par typiske poser, blant annet av Storm som stiger ned og når Wolverine slår ut kjørne. Jeg er ikke like fornøyd med streken, men fargeleggingen er utrolig flott! For meg som er en gammel tegneserieleser oppleves dette av og til som forvirrende, når jeg sammenligner den fantastiske streken som av og til var i eldre tegneserier og med dertil crappy fargelegging. Det er som om ting har vridd seg 180 grader. Spesielt vil jeg fremheve scener som når han er i arenaen i Roma, når krigselefanten skrider frem, helsiden med fossen og Emma Frost som leser Wolverien sine tanker. Det som gjør alle disse bildene er fargeleggingen. Utrolig flotte.
Jeg ler godt av parodien på diverse revolusjoner fra Sør-Amerike. Alle land har sine forlystelser: Spania har tyrefekting, Englend har fotball og CanastaRica har revolusjoner! Her går det for seg. Høk over høk og gjøk over gjøk.
Februar
Denne boka var overraskende bra! Det er masse vittige sammenligninger, bra språk, fint oversatt, masse humor og god moral. Jeg ler når jeg leser overskrifter som: "Kyssastrofe" og "Målet styrere, spesielt når det gjelder fyrer. Jeg likte også godt uttrykket "perd", som står for "en pen nerd". Humoren er en gjenganger (
haha) gjennom hele boken, jeg har blant annet lagt inn et sitat fra boken hvor følelsene til Melody sammenlignes med marengs - overraskende, morsomt og ikke minst treffende.
Jeg liker også moralen i boka, den er nok en gjenganger i mange ungdomsbøker: Vær deg selv, vær stolt av den du er, tør å vær anderledes. Jeg leste en gang at ungdommer var en gjeng med mennesker som alle var unike på samme måte. Og det bringer meg over til den andre delen av boken som jeg personlig finner vittig, men som jeg kan tenke meg irriterer veldig mange. Namedroppingen: av sanger og artister og en oppramsing av merker på interiør og klær - på plasser hvor det etter min mening er helt irrelevant. Det kan jo tenkes at dette er gjort fordi det er veldig alminnnelige referanser blant ungdommen, men jeg tror ikke det. Jeg tror derimot det refererer godt til at dette er vanlig i ungdomskulturen, denne flokksammenstiminigen om trender og musikk. Alle de følgende sitatene er henget fra to sider i boken: "laken fra Frette over en AeroBed", se på favorittprogrammet sitt, The Biggest Looser", "fleecejakke fra Prada", "sesong en av Lost". På festen spiller de "Single Ladies" med Beyonce. Tidskoloritten er definitivt satt!
Engelsk, populistisk faglitteratur. Akkurat slik jeg elsker den. Boken beskriver blant annet fenomenet som går ut på at man justerer hukommelsen i ettertid slik at fortiden passer bedre med det som skjer i nåtiden. Den forklarer også tendensen folk har til å klynge seg til sine egene forklaringer selv om det er helt konkrete beviser på at dette ikke stemmer.
Morsom, lettfattelig og med gode historier som illustrerer poengene. Jeg likte spesielt godt denne historien:
Det er bevist at delfiner har hjulpet folk som har forulykket på havet inn til land. Folk som har blitt reddet har stått frem og bevist det. Det er derimot aldri bevist at det finnes delfiner som varsomt og med stor omhu har ledet folk ut på dypere vann og latt de drukne der. Hvorfor? Det finnes ingen vitner. Det vi hører om, det vi ser, det vi erfarer former vårt syn på verden så kraftig at det ofte er usikkert om vi greier å forholde oss til det vi selv ikke ser, hører eller erfarer. Men er det mindre sant av den grunn? Neppe. Det har tidligere vært et uttrykk i vitenskapen for nettopp dette fenomenet "
en svart svane", men heretter skal jeg for min egen del omtale dette som "sorte delfiner".
Har lest boken og sett filmen tidligere. Lydboken er en yndlingsreprise sammen med ungene. Alt av Harry Potter er jo fantastisk, det som fasinerer meg mest er at Harry og bøkene vokser sammen med ungene. (Kan dessverre ikke si det samme om filmene). Historiene blir mer komplekse og karakterne utvikles.
Når det gjelder lydbøker er fortellerstemmen veldig viktig for meg og Torstein Bugge Høverstad leser helt fantastisk!
Vakkert språk. Jeg elsker å lese nynorsk og beskrivelsen av det vestlandske landskapet er så hjemmevant for meg at det til tider føles som jeg er der. Boken gir seg ut for å være selvbiografisk, men jeg er usikker. På slutten av boken viser det seg at en person plutselig er oppdiktet, det blir litt forvirrende for sjangerforståelsen hos meg. Når jeg leser boken tenker jeg på noe jeg leste hos Knausgård: At litteraturen sin funksjon er å gjøre noe vakkert. For her er det vakkert å være far til ei autistisk jente som ikke snakker, ikke sove om natta, kjøre buss og være blakk. For meg er kanskje det viktigste budskapet i boken at ting må snakkes om for å være virkelig.
Mars
Typisk og utrolig bra fantasy. En kompleks og omfattende handling, med mye strategisk tenkning om slag og politikk. Det sier jo sitt at supplementet (som stort sett er en navneliste) er på 33 sider Det hjelper også på at en del skifter identited i boken.
Det som er problematisk er oversettingen. På side 578 fant jeg følgende: "Han var en jeger, en trapper og en morder". Hva er en trapper? På engelske er det en "pelsjeger" vil anta at ordet er satt rett inn uten å bli oversatt. Det er flere språklige merksnodigheter i boken blant annet fant jeg denne beskrivelsen av Danerys (på side 477) "De visste ikke hva de skulle tro om denne tynne, unge jenta med det gylne sølvhåret". Jeg hadde trodd at et gyllent hår var et hår med varme toner i seg, mens et sølvhår beskrev et hår med kalde toner. Jeg vurderer å skrifte språk til engelsk, men er usikker. Problemet med fantasy er at man ofte må starte på nytt, i og med at denne sjangeren inneholder mange nyskapte ord er det problematisk å skifte språk midt i en serie så man må ofte gå tilbake til startet. Den første boka var definitivt den som var dårligst oversatt så det er kanskje ikke så dumt?
For å dekke historien har vi veldig mange forskjellige synsvinkler i boken, og bokens handling er ikke bundet opp av enkelte personer, og hvert kapittel slutter med en cliffhanger. Veldig bra! En pageturner av dimensjoner.
Jeg liker også veldig godt filosofien i boken. Veldig mange gullkorn her (spesielt hvis man har tid til å legge merke til dem - innimellom er jeg så oppslukt av hva som skjer at jeg ikke helt får det med meg. )
Boka er rettet mot matpakker til barn, men jeg har kjøpt den mest til meg selv. Og det er veldig mange "voksne" matpakker i denne boka etter min mening. Fin, informativ og med bra spennvidde: Her er både søtt og salt, sunt og usunt og varierende vanskelighetsgrad.
Kjøpte boka til jentene mine, og det var et veldig bra valg. Masse søtsaker - som de elsker - men også ting de kan utvide reportoaret sitt med. Til deres aldergruppe (8 og 11) synes jeg oppskriftene var veldig bra. Ikke så veldig mange indigrenser. Bra steg-for-steg forklaring med bilder. Liker også godt utstyrslisten (som er bra for nybegynnere). Det er også advarselstegn (utropstegn) hvor ting kan være farlig. Kun en ting som jeg direkte mislikte, og det er at de har et par matretter med frityrsteking. Det synes jeg ikke hører hjemme i en kokebok rettet mot barn, det er etter min mening alt for brannfarlig.
Usikker på hva jeg mener. Jeg har lest boken, men det å lese denne boken er som å lese strikkeoppskrifter, uten at man gjør noe mer blir det ikke noe resultat. Boken er rett og slett ett oppskriftshefte for å drive på med matematikkoppgaver. Og da oppgaver som ikke her helt skolerettet. Mye gøy. Kakuro er typisk noe jeg ville ha innført i skolen hvis jeg var mattelærer.
Dette var faktisk boken som fikk meg til å begynne å lese biografier. Før det syntes jeg biografier var kjedelige saker som forhelliget en eller annen sitt liv og fortalte om hvor teite alle andre var (de biografiene jeg hadde lest før var politiske må jeg nesten legge til). Men denne den var - og er - fantastisk. Bare fjeset til Erling Kagge er verdt pengene. Tror til og med jeg lærte noe om filosofi etterhvert. Og tegningene, utrolig utrykksfulle.
Link til hjemmesiden til tegneren.
Han hadde noen virkelige store mål. Tenk å skape rotter med ekstensiell angst! Bildet fra boken (hentet fra siden jeg linket til)
Jeg er usikker. Boken er en rekke essayer og selvfølgelig ujevn. Det litterære er ujevnt og teksten spriker i alle tenkelige retninger. Jeg føler at jeg har misset noe i og med at jeg leste denne før jeg leste Bitterfitter, som jeg forstår kom først og derved dannet et preludium. Noe paa samme måte som Fittstim og Råtekst gjorde 10 år tidligere. Jeg er faktisk ikke en gang sikker på om jeg anerkjenner det feministiske tilsnittet - er det virkelig lettere å være mann enn kvinne i dag? Kan samtidstekster overhode leses i sin samtid?
Krigen fortsetter. Hovedlinjene holder seg, det som er mest nytt er det overnaturlige, baade i Nord for muren og hos de som tilber lyset. Historien er like fantastisk som før.
Fantastisk bok! Gresk mytologi som basis for fantasy. Her som i andre fantasy boeker er det handlingen som er hovedpersonen. Spennende og morsom fra foerste side. :-)
Jeg har lest omtale (her inne) av Marian Keyes sine bøker som chick-lit, noe ala sex og singleliv, så denne tok jeg med som ferielektyre. Nå kan det hende jeg må se sex og singleliv på nytt igjen, for å se om det er noe jeg har glemt fra serien, for dette minnet meg lite om den. Formen er riktignok lett og frisk og stilen gjør meg personlig nostalgisk fordi den minner meg om folk jeg kjenner i RL. Samme herlige galgenhumor, og tankestrø. Men romanen handler om store temaer, og så og si all handling er intern - er det chick-lit? Jeg oppfatter mer boken som en kamuflert psykologibok på samme måte som Karstein Alnes sine bokserie "Historien om Norge" ikke er en roman, men en historiebok og Jostein Gaardner sin "Sofies verden" definitivt er en bok om filosofi og ikke en roman. Jeg er jo villt forelsket i all type populærpsykologi så for meg var den en innertier.
Jeg opplever boken som et jentete tilsvar til "En pingles dagbok". Lettlest, "enkel" og morsom tekst hvor illustrasjonene bærer store deler av historien/handlingen. Jeg liker slike effekter i bøker, som pasjonert tegneserieelsker har jeg ingen motforestillinger mot at illustrasjonen - i like stor grad som teksten - bærer historien. Historien er en typisk ungdomshistorie om å vokse, om å være forelsket, om bestevenner og lillesøstre. Det er spesielt mellom vekslingen mellom det barnslige og det voksne jeg synes boken er bra.
Det jeg misliker er at jeg ikke liker hovedpersonen fullt og helt (hun kommer seg i løpet av boken!). I en voksen roman synes jeg at det å vise menneskene sin kompleksitet er en nødvendighet for å oppnå et fullt litterært uttrykk, men i denne type bok? Nei, jeg synes ikke det. Dette er ikke stor, kompleks litteratur, da er det like greit å la alle ondskapsfulle trekk ligge i ro og mak uten belysning.
April
Jeg kjøpte i hovedsak boken på grunn av en spesiell teknikk, som jeg håper at ungene kan bruke til å lage julegaver. Denne teknikken med å strikke "slanger" og så tvinne slangene sammen til former har jeg kun sett en plass før (en blogg) og ungene har laget to sitteunderlag i denne teknikken tidligere
Boken fokuserer mye på de helsemessige gevinstene ved yoga. Øvelsene er veldig god beskrevet, både hva de skal hjelpe mot og hvordan de skal utføres. Også godt illustrert.
Jeg vil omtale dette som en teoretisk yoga bok. Jeg må til og med innrømme at jeg ikke har lest den fra perm til perm, dette skyldes i hovedsak at jeg var ute etter en mer praktisk tilnærming. Boken er dog veldig interessant og det er utrolig å se enkelte av stillingene eller positurene som utøverne setter seg i.
Hvorfor leser jeg? Jo, jeg leser fordi at enkelt bøker gjør at man endrer seg som menneske. Det å lese de er skjellsettende opplevelser. Man åpner boken på side 1, som ett menneske og når man lukker den er man blitt en annen. Som oftest finner man denne type bøker i skjønnlitteraturen, men dette er en slik bok selv om den er i mer populærvitenskapelig (historie) i sjangeren.
Boken omhandler Kongos historie fra begynnelsen til nåtiden. De forskjellige epokoene behandles forskjellig ettersom det er forskjellige kilder og referanser til de. Epokene er også forskjellig beskrevet i forhold til feks politisk analyse, det er lettere å se ting i etterpåklokskapens lys enn det som enda er nært i tid.
En ting som skjemmer boken litt er ordbruken. Jeg så her i en annen omtale at den var dålig oversatt, og det er kanskje det jeg ser spor etter? Jeg regner meg selv som en nogenlunde drevet leser og blir overrasket over alle ordene jeg ikke har noe forhold til. Jeg har klippet ut noen her: megalomani, repatriering, xenofobi, kapetalismens molok, overtribalistisk, demagog, tabula rasa, postnom (en smakfull mobutistisk neologisme), monetære, kleptokratiet, neokolonialisme, neoliberalisme, bakkanal. Hvorfor brukes ikke "stormannsgalskap" fremfor "megalomani" feks?
Historien til Kongo er like spennende som en hver røverroman. Overraskende - men treffende - nok var tittelen til ett av kapitlene "Kampen om tronen" og beskrivelsen av volden her er like grusom som den er i fantasyromanen "Kongenes kamp". Beskrivelsene er så grusomme at du kjenner det vrenger seg i magen av kvalme når du leser det, og det faktum at det du leser er sant gjør at du ikke kan holde den distansen til teksten som jeg lett holder på fantasy. Dette sitatet fra boken bør være beskrivende for hva jeg mener: "Mama Liungeni så opprørerne innta byen. I begynnelsen av august 1964 falt Stanleyville i deres hender. Lumumbas og Gizengas høyborg tilhørte dem igjen. De dro ut på leting etter uavhengighetens sløsere. De kultiverte, intellektuelle og rike skulle til pers. Ved Luumumbas status ble omkring 2500 “reaksjonære” drept. Simbaene skar ut hjertene deres og spiste dem, slik forhindret de de døde i å vende tilbake, Også andre steder la dde for dagen en usedvanlig brutalitet. “Smør! Smør!” ropte de på tshumve, da en matche kløyvet skallen på en fiende, og hjernemassen rant ut. Babyer og barn ble tatt til fange og lagt i den steikende solen til de døde flere dager senere. I Kasongo kuttet de opp magen på eldre mennesker og tvang tilskuere til å spise innvollende deres."
Og på samme måte som i fantasy trekkes også de store linjene. De politiske linjene, de militære linjene, de samfunnsmessige linjene. Du blir skremt over avstandene som eksisterer i landet, ikke bare fysisk men også kulturelt. Les bare dette sitatet fra boken: "Håper alt forløper i ro og fred i dag, tenkte Jamais Kolonga. Sermonien måtte være plettfri. Men folk hadde så underlige forventninger til uavhengigheten. Mange hadde gravd ned kister med småstein, i håp om at de etter uavhengigheten skulle være forvandlet til gullklumper. Andre trodde at de døde skulle stå opp igjen. På gravene til noen forfedre hadde man allerede lagt frem klær, som en velkomsthilsen. Grave til de mindre populære hadde man dekket til med bølgeblikk for å forhindre at de døde skulle krype ut av bakken. " Hvordan er det mulig å innfri en slik forventning? Det er det ikke.
I tillegg er det mange andre historiske referanser i boken. Jeg endte faktisk opp en natt på å se på boksekampen mellom Muhammed Ali og George Forman som foregikk i Kongo "the ramble in the jungle" på youtube. (NB! tar over 1 time å se)
En praktisk bok om aspergers. Boken baserer seg på "theori of mind" hypotesen om Asbergers. Aspbergers er en forholdvis ny diagnose, og med nye diagnoser skjer det mye, det vises også i denne boken som er fra 2003 hvor det på side 11 sies at: "Autisme og Aspergers syndrom betraktes som nær beslektetede tilstander - som variasjoner ovar samme grunnleggende problmeatikk", så er det per i dag (2013) så vidt jeg vet blitt en diagnose. Nå er jo alt avhengig av hva man er ute etter når man leser en bok, og jeg er ikke spesifikt interessert i diagnosekrav og kategorier, så for meg gjør det ingenting at det er 10 år gamle opplysninger i boken.
Det boken scorer høyt på er en lettfattelig innføring i hva problemene til barn og voksne med aspergers består i. Konkrete eksempler og konkret om trening og hvordan man omgåes mennsker med asbergers. Jeg er godt fornøyd i og med at jeg leste boken i håp om å få noen konkrete tips til hvordan jeg skal forholde meg til mennesker, som har trekk som minner om de hos folk med Asbergers
Boken er utgitt på Universitetsforlaget, og bare det i seg selv gir indikasjoner på en bok somer tung teoretisk sett. Boken er interessant, men for meg blir diskusjonene om hvorvidt studier i mennesker med Asbergers kan telles fordi diagnosekravene endres irrellevant. Dette er ting som er viktig i forskning, fordi man må kjenne til de enkelte studier for å trekke ut hva som kan brukes videre og hva man kanskje må se nærmere på. I tillegg er denne boken skrevet av samme mann som skrev forrige, så mye av informasjonen er den samme.
Når det er sagt er dette en spennende bok. Jeg likte godt sitatet fra en som angivelig hadde Asbergers (filosofen Ludwig Wittgenstein): "Når vi lytter til en kineser, er vi tilbøyelig til å oppfatte hans tale som en uartikulert gurgling. En som forstår kinesisk, vil gjennkjenne dette som språk. På samme måte kan jeg ofte ikke gjenkjenne det
menneskelige i et annet menneske." Dette er utrolig treffende for det resten av boken hevder: At Asbergers er en form for "tankeblindhet" som gjør at de med Asbergers ikke kan lese kroppspråk, intonasjoner etc men bare det som faktisk blir sagt. En form for mental dysleksi. Og at dette i sin tur gjør at de ikke greier å kommunisere med andre menneker på "glatt og smidig" måte.
Boken inneholder også sosiale historier som brukes for å teste "Theori of mind" i 2-grad. 1-grads teori of mind er evnen til å gjennkjenne hva andre tenker og tror, mens 2-grad teori of mind er evenen til å gjennkjenne hva mennesker tenker og tror om andres teorier om hva folk tenker og tror. Forvirret? Kanskje du husker denne historien (jeg hørte den som barn)
En cowboy har ranet banken, sheriffen er på sporet, og cowboyen kommer til en plass med en blind kløft som er kjent i omengen skal da cowboyen:
1. Ri videre fordi at det å gjemme seg i en blind kløft er å sette seg selv inn i en felle
2. Gjemme seg i kløften fordi, han vet at sheriffen vet at det er en blind kløft og derfor ikke vil tro at cowboyen vil gjemme seg der inne.
3. Ri videre fordi at han vet at sheriffen vil gjette av cowboyen prøver å lure ham, siden de begge vet at det er en blind kløft, og sheriffen derfor helt sikkert vil lete der inne.
(og slik kan man jo holde på. Poenget med "Theori of mind" teorien er at mennsker med Asbergers går ikke forbi punkt 1)
Bøker om bøker er selvfølgelig gøy å skumme gjennom, man får masse morsomme tips og ideer. Nesten som å henge her på bokelskere! 😛 Boken har også en webside,
www.eselorer.no. Selv likte jeg veldig godt anbefalingene som går på tema, og også årskavalkadene. Savnet noen av mine favoritter, da, men slik er det. Fikk veldig mange gode tips om svenske bøker, men ingen om danske, det var litt rart? Er det ikke?
Enkelt biografi (skrevet for barn/ungdom), men for meg som ikke kan noe om Barack Obama var den alikevel informativ.
Jeg tror måten disse bøkene har blitt satt sammen på er ved at de har gått gjennom gamle historier og plukket ut de som har passet inn. Historiene er veldig varierende i kvaliteten, men i denne 3 boken var det faktisk noen som var bra! Blant annet var det noen tegninger med teksten opp-ned fordi karakterene hang opp-ned, noe som jeg oppfatter som en humoristisk pek til mediet. Det samme skjer når Donald får seg en kakk i hodet og sier han hopper rundt som en kenguru og selv kommenterer: "Kenguru?! Hva er en kenguru?! Så dum jeg er! Jeg aner ikke hva en kenguru er for noe!" Og det stemmer jo helt perfekt. I middelalderen er Australia ikke kjent i Europa.
For meg personlig er det spesielt gøy å lese om middelalderen ettersom dette er den tiden som vanligvis danner bakteppe i "tradisjonell" fantasy.
Mai
Like bra som den første - og det sier ikke lite.
Fantastisk driv og logikk i historien. Den greske mytologien er korrekt og sklir umerkelig inn. Det er også i denne boken at romantikken begynner. Men selv om romantikken begynner mangler bøkene det som gjør Harry Potter serien så spesiell - det at selve litteraturen vokser med leseren.
Boken er en sammenstilling fra flere sybloggere, så både kvalitetene, ideene og utførelsen er ujevn. Det er også en del pussigheter som feks at noen mønstre har bare en størrelse?
Så over til godordene: Spennende og variert - noe for enhver smak. Også noe helt utenom det vanlige, feks hvordan du kan lage din egen sømbyste, perfekt etter dine mål. Og hvordan du forstørrer og forminsker mønste på en enkel måte (kanskje jeg ikke skulle ha klaget på at enkelte av mønstrene ikke fantes i mer enn en størrelse?) Gleder meg til å sy fra denne!
Jeg har lenge vært fan av Robyn Chachula og endelig har jeg kjøpt Baby blueprint crochet fra henne. Oppskriftene er fine, og med gode forklaringer, men det som er viktigst for meg er at designet er anderledes enn det vanligvis er på heklet tøy. Hun utnytter godt det som er den største styrken til hekling - strukturdannelsen i stoffet, samtidig som hun elegant unngår det største problemet - fleksibiliteten i stoffet.
Fort lest, fort glemt. Ikke en gang ungene lar seg fenge av denne serien.
Juni
Det var sterk lesing å avslutte mastadonten "Min Kamp" og jeg synes bok 6 er helt nødvendig i forhold til å skjønne hva som har drevet Knausgård til å skrive den. "Min Kamp" er litterært sett nydelig, men også grensesprengende i forhold til hva som er privat, hva som tilhører ens sosiale selv og hva som er sant. Knausgård skriver mye om feks sin kone Linda, men det er seg selv han blottlegger. Når jeg hører på boken er det som om Knausgård sitt kraftige sug etter det autentiske roper til meg i hver setning. Boken, skrivestilen, handlingen i den viser frem forfatteren - slik som alle gode bøker gjør. Det vil si, vanligvis i litteratur er det slik at det ikke sies så tydlig i boken at det som det skrives om er forfatteren selv, men her er det umulig å unngå det. Denne boken kommer til å leve i meg.
I denne boken er det kjærlighetsdramatikk i tillegg til monstre og oppgaver. Juhu! :-)
Intrikat og spennende.
Den korteste og dårligste i serien. Denne er ikke skrevet at Alexsandra og Rolf Becker, men er fanfiction fra Paul Skoe. Den er alikevel veldig morsom, men mye av det morsomme går for min del ut på tidskoloritten og det særegne norske - som når da taxisjåføren må forklare at Norge har to språk, det er spiseplikt på restauranter etc
Flott og hesblesende avslutning av serien. Litt god moral får man også med seg på veien og kjærligheten seirer. Også åpning for en fortsettelse - vanskelig å ønske seg noe mer. :-)
En bok som forteller kida hvorfor de skal forgude foreldrene sine. Ingen foreldre kan motstå denne - forhåpentligvis kan ikke ungene det heller. Jeg har i alle fall satset pengene mine på det.
X-men, forfølgelsen og utryddelsen. Sprikende. Historien i seg selv er sterk, om hvordan mutanter blir forfulgt, drept, eksprimentert på og satt i konsentrasjonsleir. Denne delen av X-men har alltid truffet en nerve hos meg. Her er historien satt i bakgrunnen og fokuset er Hank McCoy sin opplevelse av å møte seg selv (fra en paralell virkelighet) hvor han er ond. Hvor mye ondt kan man gjøre i det godes navn? Hvem er den virkelige Hank? Beistet? Eller Dark Beast?
Fantastisk serie! Jeg har tidligere beskrevet serien som Sopranos, men nå i denne lydboken minner det mer om James Bond. Den er spennende, morsom og med flotte karakterer. Nydelig spilt og herlig musikk.
Fantastisk! Jeg har tidligere nevnt at i denne bokserien er det fortellingen som er hovedpersonen og ikke de enkelte som deltar. En slik oppbygging gjør at vi ikke kommer så veldig tett inn på hver enkelt, men det gjør også at ingen av personene er nødvendige for at historien skal fortsette. Alle personene i bokene kan forsvinne, nye kan komme til og alle kan oppføre seg som det lyster forfatteren. (I parantes bemerket, dette er det jeg opplever som det motsatte til kriminalromaner, her er det også handlingen som er hovedpersonene, men handlingen er ikke åpen, men tvert imot fokusert mot det som er løsningen av gåten, slik at alle personene/karakterene i en krimroman må oppføre seg på helt spesielle måter).
Denne boken gjør alt det som blir muliggjort av sjangeren. Jeg er en nogenlunde rutinert leser og kan ofte gjette meg til hva som skjer og ikke skjer, blant annet på bakgrunn av sjanger og at jeg tipper på slutten. Men her er det helt umulig. Og jeg blir overrasket, igjen og igjen. Og så spent på hva som blir å skje videre.
Det er som jeg har nevnt ellers noen skikkelige språklige merksnodigheter i boka, hva synes du feks om "Roose Bolton luktet søtere enn ham, men ikke bedre. Han drakk hippocras i stedet for vin eller mjød og spiste svært lite" Jeg antar at det var
dette han drakk, men det burde vært oversatt. Ellers har faktisk bøkene blitt bedre rent tekstlig!
Juli
Har endelig fått startet på denne serien. Det er en gammel flamme jeg tar opp igjen. Kjøpte den fordi at ungene skal få lese den, men sitter selv og leser den med stor glede. Måtte kjøpe en av bøkene på
serieantivariatet - veldig fornød med god hjelp derifra.
I denne boken kommer Miranda inn i serien. Tegnestilen minner meg om Bone, fordi det i tegningene er en brytning mellom to forskjellige stilarter. Fabian er tegnet i en stil Miranda i en annen.
Miranda reiser for å bli lege, treffer en tusse og blir innblandet i krigen. Hele historien har de elementene som fantasy vanligvis har: Troll, tusser, dverger, alver, magikerlauget osv.
Tegnestilen blir mer og mer realistisk. Miranda opptrer også naken - dette er også med på at serien virker mer "voksen". Bildeutsnittet i fortellingene er også endret fra den første boken.
Dette er en helt frittstående historie, du trenger ikke å kjenne til eller å ha lest de forrige bøkene for å lese denne.
I dette albumet gjør InkaLill noe helt nytt, det er noen malte bilder inn i stripene. Oppsummert etter å ha lest alle albumene i serien kan jeg si at det som fasinerer meg mest er utviklingen i tegningene. Det er stor spennvidde, en tydelig utvikling og mange morsomme og spenstige teknikker. Det samme gjelder egentlig historien, den spenner fra det barnslige - både i uttrykk og innhold - til det voksne.
Nei, nei, nei. Dette var ikke boken for meg. Noe var min egen feil, klærne er opp til 10 år i størrelse, så det er bare yngste jeg kan sy til, men dette sto klart og tydelig i omtalen. Men resten var heller ikke min tekopp. For meg blir det rett og slett en uheldig mix fordi: Mønstrene er veldig enkle, men forklaringene er ikke spesielt gode. Jeg tenker at hvis dette skal være en nybegynnerbok burde forklaringene ha vært mye mer utfyllende og bedre illustrert, og hvis det skal være en bok for de som kan lese forklaringene burde det ha vært mye mer spennende detaljer på klænre. Noe er selvfølgelig også personlig smak. Jeg likte ikke utseende på boka, ikke bildene, ikke layouten og ikke stylingen - men alt dette hadde jeg oversett hvis jeg hadde syntes at mønstrene var spennende.
Herlig gjensyn. En fantastisk, detaljert strek, men fargeleggingen er preget av lite farger og ingen skyggelegging. Kontrasten til X-men (som jeg startet leseåret med) er slående. Mye av det som umiddelbart fenget - nemlig de kjente karakterene i uvante, overraskende og fasinerende settinger er selvfølgelig vekk ved gjennomlesing, men det er alikevel spennende å se hvordan karakterne settes. Kanskje spesielt i dag hvor mange filmer bruker disse eventyrfigurene som bakteppe. Historien i seg selv er spennende; Alle eventyrfigurene forvist fra hjemlandet, samenpresset i en really-TV setting.
Her representert med Snøhvit og ulven
Siste utgitte boken om Miranda. Alle bøkene er frittstående, men alikevel fint å lese de i sammenheng. Venter spent på siste bok. :-) Bildet er fra denne boken.
Dette er rebound lesing for min del. Andre gangen jeg leser den. Og det er litt rart fordi dette er en praktisk bok, på samme måte som en strikkebok ligger ikke verdien i å lese boken, men å arbeide ut fra instruksjonene. Det står rett ut i boken også: "Noe av det du tester, kan til om med være overraskende gøyalt, men samtidig krever arbeidet mot. Den beste strategien er å regelmessig gi deg selv nye oppgaver, litt på samme måte som man gjør lekser, og akseptere det faktut at du vil bli nødt itl å ta noen sjangser - når du føler deg klar for dem". En arbeidsbok, altså. Og det er ufattelig gøy å lese den for andre gang og slippe alt arbeidet! 😀 Boken er instruktiv, lettlest, positiv i tonene, veldig praktisk rettet, dette er ikke en bok du ønsker å lese hvis du er interessert i sosial angst og sjenanse fra et teoretisk synspunkt.
Jeg synes alikevel det var interessant å lese den en gang til. Sosial angst og sjenanse er fenomener som går på en skala fra "normalt" til "sykeliggjørende". Og selv de som er "normale" har de samme trekkene bare i mildere grad. For eksempel er følelsesmessig resonering som man kan observere hos de fleste.
Da jeg hørte boken følte jeg at Gud snakket til meg hver gang jeg hørte på den, og at han sa: "Meld deg ut av Tanum lydbokklubb!" Jeg fikk boken fordi jeg glemte å avbestille den, og jeg likte den ikke i det hele tatt. Likte ikke språket, syntes at karakterene var endimensjonalte, beskrivelsene var på feil plasser, alt personene i boken tenkte å følte måtte utpensles. Selve oppbyggingen med at historien blir fortalt fra to tidsepoker likte jeg, jeg likte også hvordan historiene ble flettet sammen. Historien var dog ikke god nok til å bære hele boken alene, og det er noe med at det skrives som om forfatteren har ambisjoner om å skrive om mennesker, bare mislykkes. Dette i motsetning til feks GOT (game of throne) hvor karakterene riktignok er nokså flate, men det absolutt ikke etterlates noe inntrykk av at forfatteren hadde ambisjoner om å skrive "Anna Karenina".
Jeg har lenge hatt lyst til å lese bøkene bak tegneserien om Modesty Blaise. Modesty er erkebritisk og jeg får sterke James Bond assosiasjoner når jeg leser tegneserien. Karakteren hennes er også et uvanlig kvinneportrett, og det er på mange måter det som bærer tegneseriene. Når jeg leste novellen ser jeg at overgangen fra novelle til tegneserie har vært gjort temmelig rett frem. Novellen er visuelt beskrivende og har en del dialog. Alle de kjente elementene som danner karakterene Modesty er med. Morsom lesing! 🙂
Feministisk litteratur fra Sverige. Fikk dessverre ikke tak i boken på svensk. Jeg leste også glitterfitter først som jeg forstår kan tenkes som en norsk motsvar. Denne boken er forskjellig fra glitterfitter - først og fremst i formatet. Dette er en stemme gjennom hele boken fremfor en samling mennesker. Dette gjør selvfølgelig at denne boken fremstår som mye tydeligere og med en mye mer distinkt stemme. Er også usikker på hvor realistisk boken er? Den er merket som en roman, men er helt selvbiografisk i formen.
Så er det innholdet. Jeg er to år eldre enn Maria Sveland, jeg er født i et annen land, men i samme klasse. Kjenner jeg meg igjen? Nei, jeg gjør ikke det. Klart det kan være individueller forskjeller. Jeg opplever på mange måter at jeg ble oppdratt av faren min, jeg har alltid opplevd at det er lettere å være sammen med menn på grunn av omgangsformen og jeg har aldri merket noen bånd fordi jeg var kvinne. Da jeg var barn ble jeg behandlet som en gutt, jeg så ut som en og veldig mange tok meg for å være gutt. Men min opplevelse av mitt liv er selvfølgelig like personlig og like lite et uttrykk for samfunnet som Maria Sveland sine opplevelser er det. Det er interessant å lese, men personlig kjøper jeg ikke forklaringsmodellen.
Her er det så mange referanser til boken Animal Farm (av George Orwell) at det er kjempemorsomt å lese. Karakterene blir fremstilt på overraskende måter - Gullhår er virkelig en høydare som militær forkjemper for dyrenens rettigheter. Noha kan bare ta seg en bolle! Anbefales!
Fantastisk! Fabler er jo som veldig mange andre tegneserier egentlig ikke en historie, men et univers som danner en ramme for mange historier. Og historiene er ofte i forskjellig sjangre og forskjellig stil. I denne boken kan man si at temaet er kjærlighet - og i Fabler spenner dette fra Snøhvit og ulven sin historie, til mennene i lilleputtbyen som får tak i de magiske såkornene som Tommelise vokste opp fra, og som gror seg sine egne kjærester og koner. For min del er det mye
Mark Buckingham som gjør serien så bra. En helt fantastisk layout og tegnestil. Jeg synes dette bildet er et bra eksempel på den utrolig lekre leyouten på sidene:
Dette er både rebound lesing og kjøping. Har lest den før, men nå eier jeg den. Det første som slår meg når jeg leser den på nytt igjen er: Har folkene som lager HBO serien "Six feet under" lest den? Første gangen jeg leste den var det bare en detalj at faren eide et begravelsesbyrå og preparerte lik, for meg hadde ikke det noe med historien i seg selv å gjøre, men etter å ha sett "Six feet under" la jeg godt merke til den.
Ellers dreier boka seg om tre akser:
- Det å være homofil
- Det å ha en dysfunksjonell familie
- Litteratur
Hos meg er det dragningen mot de to siste som fenger. Det å være homofil er for meg en teoretisk størrelse som jeg ikke kjenner til, og sett med norske øyne - og tid - er det ikke så dramatisk å være homofil som det skildres i boken. Det er faktisk bare en gang jeg kjenner et støkk i meg og det når det sies at faren var homofil i en tid da det sto hvite og fargete på drikkekranene - da skjønner jeg hvor uakseptapelt homofili var. Og jeg skjønner også teoretisk hva faren har gått gjennom, men dette er Alisons bok og fokuset ligger ikke her. Har satt Odyssen opp på ønskelisten etter denne boken, får se om den kommer til meg noensinne.
- 3 trinn til et lettere liv (fysisk bok, norsk)
En beskrivelse av 10 forskjellige slankekurer - dessverre slår den ene informasjonen den andre ihjel. Min konklusjon etter å ha lest boken er at man må bestemme seg for hva man satser på og lese minst mulig om alt annet. Mange oppskrifter - veldig bra i en praktisk bok.
Dette eksemplaret av boken forteller også litt om forfatteren, den mottakelsen hun fikk, hvordan boken var skrevet (som føljetong, og altså publisert før den var avsluttet) og hvilken historisk påvirkningskraft boken har hatt. Det er med ærefrykt jeg leser den - det er rart å holde en bok i hendene som har vært med på å forandre historien.
Stowe har etter min mening et veldig skarpt blikk på menneskene rundt seg, og minner meg på den måten om en av mine yndlingsforfattere - Mark Twain. Nå leser jeg den oversatte utgaven, hadde opprinnelig tenkt å lese den på engelsk, men jeg skal dele den boken med døtrene mine så da ble det norsk. Jeg er dog ikke helt sikker på om jeg hadde mestret å lese all dialekten, så det er kanskje like greit. Det jeg syns er aller best skrevet i boken er dialogene og personskildringene - selv falt jeg helt for Marie St.Claire, jeg har truffet så mange mennesker av den typen at karikaturen var treffende og gjenkjennende å lese om.
Jeg er nok for gammel til å lese boken helt uhildet, for jeg kjenner at jeg reagerer på karakterer som Tom. Går det virkelig an å være så god? Jesus selv hadde mer støtte og temperament enn ham. Men det er mest sannsynlig alderen min - jeg er blitt for gammel til å tro på det absolutt onde og gode i menneskene.
Og så er det historiene - med tanke på hvordan boken er skrevet så synes jeg den fremstår som en veldig helhetlig historie. Alle historiene i boken er forskjellige, men de danner samme budskap: Slavene er mennesker og slaveriet er umenneskelig. Historiene er også virkelig spennende - som jeg har nevnt tidligere gjør teknikken med flere paralelle historier og personer at man aldri vet hva som skjer, og her ånder man i frykt for hvem som skal overleve eller ikke. En pageturner!
Hovedtrekkene er hvordan fablene forlot hjemlandet, Rødhette blir introdusert, Snøhvit er gravid og imperiet sender inn sine menn av tre til Fabletown.
Kullet til Snøhvit og ulven blir født.
Blue innvaderer hjemlandet helt på egenhånd.
Jeg kom jo over Fables da de gikk som biserie i Nemi (ca 2004), så det er ikke før i denne boken jeg faktisk leser videre på historien. Og himmel så medrivende den er! Jeg hadde glemt det med gjennomlesingen - i og med at jeg husket storyen. Så da er det tegnestilen jeg legger merke til, hvordan karakterene bygges opp, gagsene og de tingene jeg opplever som vittige: Som feks da Bigsby sin far: Mr.North kommer, og alle rundt roper "Winter is coming!" - jeg får umiddelbart GOT vibber.
Men nå - når serien går videre er det slutt på alt dette. Nå blir jeg fullt og helt revet med i historien. Det som skjer nå er at de arabiske fablene kommer inn i historien, det vil si karakterene fra 1001 natt.
Kjærlighetshistorien og familielivet til Snøhvit og Ulven fortsetter, og Ulven tar en tur til hjemlandet. For å sitere Boy Blue: "Well, as the only other member of the fabletown chapter of the very exlusive invade the homelands on yout own club I´ll simply say: Thank you" (ikke i denne boken)
Da jeg leste denne tenkte jeg bare: Tommy Wirkola har definitivt lest Fabler! Se bare
her. Ellers får vi se Ulven som ektemann, og hilse på brødrene han.
August
For en deilig bok! <3 Den rigide, stivbente Ove som lever i en tid hvor handliger betydde mer enn ord, minner meg veldig om meg selv, så her var jeg vekselvis puteflau og vekselvis rørt. Anbefales. Det at boken har to fortellere var det eneste som gjorde at jeg "ramlet ut" av historien.
Ingen prosjekter jeg hadde lyst til å lage eller likte. Det var rett og slett ikke min smak.
Veldig interessant, boken inneholder alle detaljene som får klær til å se spennende og individuelle ut.
Hvis jeg noensinne skal skrive en bok skal jeg unnlate å ha "moderne" i tittelen, det tar ikke mange år før det ser litt rart ut. Når det er sagt er det en fortreffelig og oversiktelig bok. Siden det er en teknisk bok, vil den være interessant uansett hvilken stil eller vanskelighetsgrad man syr i.
September
Historien om froskeprinsen. Her er det tydelig innhentet trekk fra Jesus.
Krigen mot imperiet. På mange måter avslutningen av historien.
ngen episke historier kan overleve uten en geniun onskap. Ny slemming introduseres
Herregud! Jeg får åndenød. Historien handler om en forfatter som har skrivesperre og vurdere å ødelegge sitt eget univers. Og jeg må innrømme det ... jeg er villt begeistret for Bigsby - jeg tror at jeg tar det tyngre enn Snowhite da han forvandles til en liten jente.
Frau Totenkinder og Bufkin overrasker. Nydelig historie fra Haven.
Rosenrød sin historie. Og Skjønneheten og Udyret sin datter blir født.
Dette er favorittboken min i serien. Fra første bok har det vært Severus Slur som har vært min favoritt, både litterært og plottmessig er han sentral. Det som gjør HP serien til god litteratur er at karakterene er mer komplekse, og Harry sin store styrke er at han er ikke udelt god. Jeg liker også godt plottet og måten boken bygges opp på ved at vi ikke får vite hvem halvblodsprinsen er før på slutten.
Historier fra en barndom. Det er både noe rørende, beroligende og på samme tid skremmende ved det faktum at alle historiene er så like. Det ytre i historeien vrir og vrenger seg, men det indre er konstant. Jeg innrømmer det - jeg er en sucker for akkurat denne typen historier og gråt da jeg leste den.
Å kalle dette en kokebok er kanskje å ta hardt i. Det er en del oppskrifter her som går ut på å legge pålegg på en brødskive. Når det er sagt er det jo ikke dette som er hensikten med boken. Hensikten er jo å vise frem en del matretter (frokost, lunsj etc) som smaker godt, er sunt og rimelig magert og med ferdig utregnet kalorinnhold. I forhold til det er dette en god bok, men den er definitivt ikke noen kulinarisk reise.
Boken fokuserer på enkel, sunne, gode og kalorifattige oppskrifter. Jeg synes den lykkes bra. Fin bok til sitt formål.
Boken er et oppslagsverk / bibliotek for strikke og heklemotiver. Pluss for at det er både heklete og strikkete motiver. Boken inneholder en fin oversikt i startet med motivene sortert etter fasong. Veldig greit å kunne se hva man skal lage og så slå det opp, fremfor å bla gjennom alt. Heter det bildeindex når det er sortert på den måten? På slutten er det en del praktiske tips om fargesamensetning, tips for å designe egne arbeide med blokker, lage halve motiver, forminske og forstørre blokkene / enhetene.
Denne boken gjorde meg usikker på sjanger, mest av alt minnet den meg om "Mengele Zoo" - en slags anti fantasy. Jeg oppfatter fantasy som om det er virkelige mennesker som settes i et ukjent univers, ofte en middelaldersetting, men også andre er mulig. Percy Jacson serien vil jeg helt klart kategorisere som fantasy. I Saganatt er på mange måter rammen eller universet som romanen utspiller seg i vårt eget samfunn. Selv i den siste romanen hvor det tydeligvis eksisterer et skygge AP hvor de gamle partimedlemmene ikke går over i det hinside, men fortsetter å jobbe for partiet i en tilstand av udødhet, er rammen på mange måter realistisk. Det er biler, snø og heiser. Ingen flygenede tepper, sandstormer og glassbobler under havet. Minner meg litt om de gamle Bing og Bringsvær jeg leste på ungdomsskolen. Men det som gjør at jeg sliter enda mer med lesingen er det urealistiske i karakterene, på samme måte som i "Mengele Zoo", så oppfatter jeg karakternee mer som en måte å fortelle noe på en som ekte mennesker. Som i en fabel. I "Mengele Zoo" er budskapet tydelig - miljøvern nå! I denne triologien er jeg mer usikker: At kapitalisme er dårlig, Arbeiderpartiet har forfalt og at man ikke blir lykkelig av penger?
Spennende snitt og detaljer, mange forskjellige vanskelighetsgrader. Kult og trendy, en snopbok! 🙂
Egentlig burde jeg ha omtalt alle tre bøkene under ett, da det i realiteten er en triologi, men pyttsann! Dette er en typisk ungdomsbok, temaene er de samme som i alle ungdomsbøker. Hvem er jeg? Kan jeg være meg selv? Kan jeg stå for deg jeg mener? Bare hør på Melody (fra side 173) "Fordi jeg vet hvordan det er å oppgi et sete til noen som tror de er bedre. Jeg vet hvordan det føles å ønse seg det "normale" så inderlig at men gjemmer de kvalitetene som gjør en spesiell." Og ellers er det forelskelser, intriger, dominerende venner, den utstøtte, partyløven - ja, de fleste karakterene er med! Settingen er i en monsterverden dominert av glede for fashion (jeg mått selv bildegoogle Hevre Leger etter å ha lest denne - dessverre over mitt klesbudsjett!), men dette er jo bare ytre staffasje og ikke det boken dreier seg om. Tidvis noe merkelig oversettelse, en plass kom det et spark fra månen, jeg ville trodd det var "a spark from the moon", men helt grei tekst, det er ikke slik at jeg stopper opp og lurer på hva dette egentlig betyr.
Livet etter dokumentaren ble sendt på TV. Mye mer fokus på Clawdiene. Veldig interessant måten denne typer bøker / serier er bygd opp på, tror kanskje TV serien "Friends" var den første av denne typen jeg så. Det er mange forskjellige typer karakterer, en sjenert, en bokorm, en guttegærn, en leder etc Slik at alle kan kjenne seg igjen i en eller annen. Boken ender med at RAD-erene kommer ut av skapet på Clawdine sin sexy og 16 fest.
Fablene som superhelter, her er det X-men og Faboulus 4 i skjønn forening. Dette er mer gøy på grunn av referansene enn selve handlingen. Trollmannen fra Oz er også med - på mange måter er vel Trollmannen fra Oz det eneste eventyre fra det moderne USA. (Amerika har selvfølgelige sine egne gamle eventyr). Starten på Fairests er også med.
Etter at Mr.North er død må en av barna til Snow og Bigsby arve kongeriket. Vi blir introdusert for de andre vindene og testene barna må gjennom. Trollmannen fra Oz historien fortsetter.
Hvordan to av barna til Snow og Bigsby forsvinner inn i en annen verden. En historie om offer, det å gjøre bot og det reparere ting. På mange måter en paralell til Haven til froskeprinsen, men der froskeprinsen er god i utgangspunktet, blir her også herskeren transformert.
Spin off fra Fables. Samme forfatter, men andre tegnere. Virkelig vakkert tegnet! Denne boken er Torneroses spin-off. + en aldeles nydelig bihistorie om Skjønneheten og Udyret i dektektiv-stil
Rapunzel sin spin-off. Utrolig herlig! Historien minner meg faktisk om Frank Miller sin Wolverine i Japan. Det er noe av samme ... tone? i fortellingen. Denne er mer detaljert og definitivt mye, mye bedre fargelagt - selv om jeg personlig synes streken til Frank Miller er bedre.
En dagbok, med en tekst for hver måned ar Roald Dahl. Det som er noe av sjarmen med Roald Dahl er at han kan skrive om hva som helst og det er fremdeles interessant. Det er ofte lett å glemme det fordi det han skriver ofte har en spennende historie i tillegg, men i denne boka er det ingen historier, bare tankestrø om hver måned og hva han assosierer med den. Noen visdomsord har han også fått plass til, men ingen handling.
Jeg synes denne var morsommere enn de andre bøkene i serien. Muligens fordi jeg kjenner denne historien?
). Nydelig. Og hurra for at jeg bare har lest første bok i denne omgang.
står helt sentralt i plottet, som dessuten er en god del fiksere enn man skulle tro.
)