1. Jasper Fforde: The Eyre Affair
Det var helt uunngåelig å lese denne om igjen etter de store Brontë-dosene i desember. Den har jo sine svakheter (blant annet ganske langdryg eksposisjon), men Thursday Next er verdens kuleste heltinne, mr. Rochester blunker til deg med jevne mellomrom, og Thornfield Hall-sekvensen på slutten er vidunderlig.
2. Tetsu Kariya og Akira Hanasaki: Oishinbo à la carte: Sake
Mer japansk matmanga. Det er et hardt liv, på den ene siden passer ikke fransk hvitvin til sjømat (brings out the fishy taste!), og på den andre siden er japansk sakeindustri håpløst korrupt og inkompetent.
3. Tetsu Kariya og Akira Hanasaki: Oishinbo à la carte: Rice
Japan må ikke under noen omstendigheter importere ris fra USA, naturris er bare spiselig om den er genuint økologisk, og onigiri må trilles av kvinnehender. Just sayin’.
4. Charles Dickens: Great Expectations
Great Expectations er alt
Oliver Twist ikke er. Den er kort og økonomisk, den har en spill levende hovedperson full av høyst gjenkjennelig tvil og utilstrekkelighet. Joe Gargery er kanskje verdenslitteraturens elskeligste, og miss Havisham er ganske sikkert en av dens mest foruroligende. Det er en bragd at hun ikke er komisk et eneste øyeblikk.
5. Tetsu Kariya og Akira Hanasaki: Oishinbo à la carte: Vegetables
Arrogant gastrofantastfar og ditto sønn braker sammen i kål- og nepeduell.
6. Tetsu Kariya og Akira Hanasaki: Oishinbo à la carte: Ramen and gyoza
Du trenger én mann som kan lage nudler og én som kan koke suppe.
7. David Mitchell: Cloud Atlas
Jeg begynte på denne med skepsis etter å ha sett den overlessede og skamløst new-age-fortolkende traileren til filmatiseringen, men boka sparket meg kjapt ut av det. Seks overveldende forskjellige historier, overveldende forskjellig fortalt, nydelig svøpt om den sentrale
The Road-aktige postapokalyptiske fortellingen. Man skulle trodd at et så fortolkningshungrig opplegg kunne vært irriterende, men det er rett og slett a smacking good read. Som etterlater deg med et visst håp om at det kan bli små lommer av Civ’lize, selv i den mørkeste timen.
8. Simon Stranger: Mnem
Mnem er som en
Prezi-presentasjon, den kan på et hvilket som helst punkt zoome milevis ut eller langt inn i og bak en detalj i den ellers lineære hovedhistorien. Dette liker jeg, og den strenge strukturen som følger byplanen i det originale Nem. Samtidig blir jeg irritert av den stadige fugleperspektiv- og futurumfortellingen, og tror forfatteren ville stått seg på å engasjere seg varmere i historien om Peter, Oliver og Nems første dager. Dessuten hadde han ikke trengt å vente til anmeldelsesforslagene på siste side med å være morsom.
9. Ned Beauman: The Teleportation Accident
Nokså tilfeldig trukket ut av fjorårets Booker-longlist fordi det var den som så morsomst ut. Og genuint vittig var den virkelig. Den har også et ellevilt, barokt plott som stort sett greier å holde styr på alle trådene (tentaklene?) og et uforglemmelig skrudd persongalleri. Men innerst inne er den en ganske alvorlig bok om rotløshet og ansvar – det siste disse folka trenger, er teleportering.
10. Neil Gaiman: Fables and Reflections (Sandman)
11. Neil Gaiman: Brief Lives (Sandman)
Påske-Sandman-raptus. Denne gangen ble jeg helt forhekset av guided view-modusen i Comixology-appen; jeg er jo egentlig en sjuskete skråleser, så det var noe av en åpenbaring å bli tvunget til å lese rute for rute. Det er vanskelig å trekke fram høydepunkter, men den arabiske estetikken i
Ramadan er noe helt spesielt.
12. Hilary Mantel: Wolf Hall
Hilary Mantel har sagt at hun skriver historiske romaner fordi hun ikke fikser det der med plott, og denne boka er da også tvers igjennom et enmannsportrett av Thomas Cromwell, og et helt makeløst godt og intenst et. Han er kanskje den mest levende fiktive (historisk eller ei!) personen jeg har støtt på.
