Klassereise

007 skrev:

Er det et slikt skille i Oslo i dag?

Noen liker i hvert fall å tro det.

Eller det er helt klare forskjeller, men at forskjellene oftere er større inni hodene deres enn i virkeligheten. I mitt hode også; jeg kunne aldri frivillig bosatt meg på tjukkeste vestkanten.

Ja og nei vil jeg si. Er vokst opp på et gårdsbruk på Nordmøre og min far hadde ikke annet en landbruksskole. Min mor var den første i grenda som hadde gått på universitetet (jeg husker hun hadde engelskkurs for damene i kjellerstua). Min mor er vokst opp med store klasseskiller på et lite industristed (gruvedrift). Hun kan faktisk huske at de stoppet og neiet for direktørbilen når han kjørte forbi. Min far er vokst opp i typisk landsbrukssamfunn og han gikk egentlig mer på skole enn en del andre. Han reiste også på utveksling til Canada da han var 19 og det var helt crazy der på den tiden. Vokst opp med ganske lite penger og forholdsvis lite utdannet hjem, men på den andre siden var engasjementet stort. Begge mine foreldre har vært aktive politisk, sittet i kommunestyret, aktive i organisasjoner og min mor var skikkelig syttitallsfeminist. Jeg er vokst opp med fulle bokhyller, aviser, dagsrevyen, diskusjoner rundt middagsbordet, stands og møter. Jeg og min søster har tatt høyere utdannelse, mens mine brødre har fagbrev. De har derimot beholdt engasjementet bedre enn meg og er veldig aktive i lokalmiljøet.

Min bror og jeg har vel ikke klassereist noe særlig egentlig selv om vi begge har litt høyere utdanning enn våre foreldre. Det var aldri spørsmål om vi skulle studere videre etter vgs, men heller spørsmål om hva. Han ble advokat, jeg ble siviløkonom. Vi er vel egentlig vokst opp i middelklassen som beskrives her med mye bøker, ferier til utlandet, Dagsrevyen, en far som satt i mange styrer og reiste endel ifm. jobb osv. Vi var de første i vennekretsen som fikk nintendo håndholdte spill, walkman og tv spill (pga utenlandsreisene hans). Pappa klassereiste heller ikke. Farfar var bankmann og ble banksjef. Mamma reiste nok litt. Tror ikke mine besteforeldre på den siden hadde høyskoleutdanning, men min morfar var kaptein på tankskip og seilte ute og var krigsseiler. De var de første i deres vennekrets som fikk kjøleskap!

Jeg har reist litt, mest i utdannelse. Foreldrene mine har ingen utdannelse, men de jobbet seg oppover og vi tilhørte lavere, eller kanskje en ny middelklasse. Jeg kjenner meg på ingen måte igjen i artikkelen. Og den ligner teorier jeg har lest om klasser og lag i samfunnskunnskap og markedsføring, men jeg synes teoriene er enkle og svært stigmatiserende.

Mine foreldre var politiske aktive på hver sin side, uten FRP trekk. De var idrettsmennesker og opptatt av ernæring. Vi bodde i enebolig, var ikke fattige, men de var forsiktige med penger. Jeg reiste ikke med fly eller til syden før jeg var nesten 18 år. Men det var ikke unormalt på et tettsted i Midt Norge.

Mine foreldre var sosiale og hadde mange ulike venner. Men jeg er ikke vant med sosial omgang slik det er her på vestkanten. Til å begynne med føltes det ganske klamt og anstrengende. Men jeg slapper nå av og nyter et supert miljø med god barnehage og ettertraktet skole. Det er virkelig godt å bo i et gjennomsiktig og til tider krevende sosialt miljø, vi får så mye tilbake.

Foreldrene mine foretok en halv klassereise, litt avbrutt begge to. Begge fra veldig enkle kår, helt uten utdanning utover folkeskolen for noen av besteforeldrene. Mamma fikk en fagutdanning, og pappa tok et stykke på vei på juss, men det ble for vanskelig økonomisk og arbeidsbelastningsmessig i kombinasjon med familie og liv på bygda. De endte litt i limbo, litt "finere" enn naboene, men ikke like "fine" som ingeniørene e.l. Ikke så enkelt alltid.

Men jeg har, som dem, vokst opp i et lesende hjem, med levende samfunnsdiskusjoner, mye fagprat, museer som fast stopp på ferieturer, og, ikke minst, en veldig, veldig tydelig forventning om å "bruke evnene mine" og ta høyere utdannelse.

Det har alle søsknene gjort, og vi har vel foretatt andre halvdel av klassereisen på egen hånd, uten at jeg helt klarer å forklare hvilken klasse jeg tilhører... God inntekt, stor bolig på Oslo Vest, men jeg vet ikke helt hvor jeg hører hjemme hen.

Besteforeldrene mine var vaskehjelper og industriarbeidere, foreldrene mine fullførte gymnaset, men studerte aldri. Jeg er den eneste i vår familie med universitetsutdanning. Så ja, jeg har reist et godt stykke.

Det var godt med bøker hjemme, av alle slag. Lokalavisa og VG, nyheter både på TV og radio. Det meste av bøker med litt kvalitet og samfunnsinteressen var det moren min som stod for. Faren min leste mest VG og Morgan Kane. Jeg kjenner veldig godt igjen hverdagen som beskrives i kronikken, selv om hennes beskrivelse var mer svart-hvitt enn min er.

Nja, jeg har vel egentlig reist en liten bit, faktisk. Foreldrene mine var begge de første i sin slekt som fikk ta gymnaset (og den eneste i sin generasjon). Faren min stod med et nødskrik, tror jeg, mens mamma var mer av et skolelys. Jeg har kun to tanter, og ingen av dem har mer enn åtte års skolegang (framhaldsskole). Jeg var den aller første i slekta som noen gang satte mine bein på et universitet - og jeg endte med hovedfag og veldig gode karakterer.

Først i ettertid ser jeg hvor påvirka jeg antakelig har blitt av familien til kjæresten min på videregående. Faren hans var kjemiker og moren adjunkt med engelsk og norsk som fag - de samme fagene jeg endte med å ta. Det var nok de som oppmuntra meg til å gå videre, i mye større grad enn mine foreldre, som bare var livredde for studielånet.

Nå skal det sies at barndomshjemmet mitt absolutt kvalifiserer som møblert, altså. Det vrimler av bøker og aviser, men ja da - vi leste Se & Hør og så mye skit på TV også (det gjorde alle). Mamma er veldig oppegående. Mannen min er legesønn, og også moren hans og alle tanter og onkler har 4-6 års universitets-/høyskoleutdanning (med unntak av den radikale legestudenten som proletariserte seg på 70-tallet, da). Også flere av besteforeldrene til Blåmann har høyere utdanning, så jeg ligger faktisk to generasjoner bak. Dette er et yndet diskusjonstema hos oss i festlig lag. Jeg synes det er veldig interessant, og ser klarere og klarere hvor mye dette egentlig forklarer.

Ja, nå kan det jo selvsagt diskuteres hvor langt jeg har reist, all den tid jeg har flytta 5 km og avansert fra oppvekstens rekkehus til tomannsbolig. Denne kanten av Oslo-området har ikke akkurat høy status heller, gitt - men jeg har en forholdsvis monden jobb, da. Trur eg.

Mine bestefedre var for øvrig hhv baker/kaféinnehaver og arbeider på Akers Mek.

Nei ingen reise her, men etter råd fra dem tok jeg det meste av utdanning før jeg fikk barn. Mine foreldre derimot skilte seg ut fra sine foreldre, der kvinnene i hovedsak var hjemmeværende, og mennene jobbet i industri.

Bra artikkel.

Jeg har ikke reist en meter engang. Mine foreldre og besteforeldre gjorde den jobben for meg. Faren min er kanskje den som har reist lengst, eller kanskje bestefar egentlig reiste like langt selv om han ikke landet i noen middelklasse. Bestefar var fosterbarn og eide ingenting. Han og bestemor greide å få seg jobb, kjøpe seg et småbruk og ta vare på sine egne sju barn og to fosterbarn. Og de greide å gi sine barn utdanning, de syntes de måtte det da barna fikk bra skoleresultater. Min far takket nei til det småbruket, han valgte utdanning. Det har mine besteforeldre aldri helt forstått selv om de også forstår det nå når de ser hvordan verden har endret seg. Søstrene hans reiste ikke like langt slik at mine søskenbarn har måttet gå noe av veien selv. Jeg satt bare på hos foreldrene mine.

Det som står i den kronikken har vi diskutert hjemme hos oss. De var veldig opptatt av klasseforskjeller hjemme hos meg, og da de som har/ikke har vs de som vet/ikke vet og forholdet mellom dette. Altså hva slags betydning utdanning har for klassetilhørighet i dette landet.

Fra våre foreldre var unge til nå, så har jo samfunnet endret seg ganske mye. Så mange av oss som har "klassereist" har kanskje i stor grad gjort det fordi vi har havnet i et stort dragsug der man har blitt løftet frem av støtteordninger som finnes i dag, feks. Lånekassen. Middelklassen har jo eksplodert, og det er mange steder lite arbeiderklasse igjen. Dette er jo en litt annen form for klassereise enn gårdsgutten Olav på 30-tallet som endte opp som bankdirektør.

Nei. Jeg har ikke reist noe sted. Foreldrene mine reiste litt mer. De kommer ikke fra noe miljø med høyere utdannelse, men de tilhørte nok uansett middelklassen den gang. Farfaren min hadde sjømannsskole og var skipper på de syv hav. De hadde forholdsvis god råd så lenge han levde iallefall.

Begge mine foreldre har tatt høyskoleutdannelse etter at jeg og min bror ble født. Pappa driver å skriver på master i disse dager .

Ja ,jeg har reist, sammen med mine to søstre. Mine foreldre har bare type realskole, mens vi tok høyere utdanning alle tre. Men flere av søsknene til mamma og pappa har høyere utdanning, noen også hovedfag slik jeg og min søster tok.
Og så har jeg reist geografisk i den forstand at jeg bor langt fra der jeg vokste opp, har sett at det er ulike måter å tenke på rundt om i landet, og den flyttinga som jeg har gjort i voksen alder har jeg lært mye av.

Jeg vil ikke si at jeg har reist. Jeg har likevel mer utdanningen enn både mor (4 år høyere utdannelse) og far (selvstendig næringsdrivende). Jeg er vokst opp med museum, teater, bøker, aviser, dagsrevyen og i hovedsak greit med penger. Jeg lever i stor grad samme livet i dag og bringer det videre til mine barn.

På min fars side har det vært en reise - om det er klassereise, tja kanskje til dels, men vel så mye samfunnsutvikling og fra bygd til by... Flinke folk i alle tider og opptatte av politikk, kultur og samfunn. På min mors side har det ikke skjedd en klassereise.

Jeg har reist et bra stykke. Uspesifisert, kan det synes.
Jeg vet fortsatt ikke hva jeg skal bli når jeg blir stor, til tross for ett spesifikt yrke og mange ymse vekttall/studiepoeng både her og der. Som førstereisgutt var det vanskelig å stake ut kursen, og man fikk ingen pointers fra foreldre som hadde noen formening heller.

Jeg har klassereist, men mener at jeg er nedre middelklasse, og at flertallet av FP er middelklasse/øvre middelklasse. Det er svært tydelig i enkelte debatter at mange har mye mer å rutte med enn meg, og akademisk utdannelse.

Men selv med bare Videregående skole og at jeg har jobbet og forsørget meg selv siden 18-åring i et lavstatusyrke, så ligger jeg foran mine foreldre. De hadde ikke fullført 9-årig skole. Økonomi og manglende ting som ski og sykkel, eie egen bolig, brukte møbler og klær, ikke ha førerkort og bil, er sårt og nært. Mor stemte AP, men det tok slutt etter at det ble klart hvor langt AP beveget seg fra Arbeiderklassen. Etter det var det bare FRP.

Men det skyldes ikke bare at de var arbeiderklasse, men også at de hadde mye problemer som jeg ikke skal gå inn på. Barn av fattige voksne får mye mindre hjelp og støtte, og de blir heller oppfordret til å begynne å arbeide istedenfor å studere. Det er typisk at mine besteforeldre var enda dårligere stilt.

Klatring i slike tilfeller er meget tungt og krever mye. Overskudd til studering og lesing er minimalt når man sliter seg ut på arbeid. Å begynne i arbeid tidlig gjør muligheten for avansement mindre, og risikoen for å få belastningssykdommer øker. Bruk av raske belønninger som røyk og sjokolade istedenfor å ha råd til 6 måneders jordomseiling øker også risikoen for sykdommer.

Jeg tror klasseskillene i Norge kommer til å øke.

Jeg synes den verden vi lever i per dags dato og de livene vi lever i dag er mere komplekse en det som fremstilles av artikkelforfatteren. Hun legger Bordieus forståelse av klasse til grunn og vraker Marx. Greit nok men det blir litt for enkelt tror jeg.

Selv er fra ei lita bygd på østlandet. Dro ut i den store verden da jeg var 18 år, fikk meg høyere utdannelse, kom tilbake til Norge etterhvert og bosatte meg "selvfølgelig" i Oslo. Jeg har helt ok lønn, eier egen leilighet og er storforbruker av den kulturen som beskrives som middelklassens av artikkelforfatter.
Min nabo fra bygda jeg kommer fra ble rørlegger. Bor i stor villa og har sikkert forume og lønn jeg bare kan drømme om. Definitivt helt andre kulturelle preferanser en det jeg har.

Hvem som hører til hvilke klasse og hvem som misliker den andres kulturelle preferanser (livsstil) mest er jeg sannelig ikke sikker på.

Mine foreldre har reist fra arbeiderklasse til nedre middelklasse, og har tjenestemannsutdannelse (hvis det er et ord). Jeg har reist videre til øvre middelklasse, vil jeg tro. Jeg har studert til siv.ing., og tjente bedre enn mine foreldre etter 5-6 år i jobb. Jeg har også klart å bli en skikkelig kultursnobb.

Mrs. S skrev:

Jeg har klassereist, men mener at jeg er nedre middelklasse, og at flertallet av FP er middelklasse/øvre middelklasse. Det er svært tydelig i enkelte debatter at mange har mye mer å rutte med enn meg, og akademisk utdannelse.

Men selv med bare Videregående skole og at jeg har jobbet og forsørget meg selv siden 18-åring i et lavstatusyrke, så ligger jeg foran mine foreldre. De hadde ikke fullført 9-årig skole. Økonomi og manglende ting som ski og sykkel, eie egen bolig, brukte møbler og klær, ikke ha førerkort og bil, er sårt og nært. Mor stemte AP, men det tok slutt etter at det ble klart hvor langt AP beveget seg fra Arbeiderklassen. Etter det var det bare FRP.

Men det skyldes ikke bare at de var arbeiderklasse, men også at de hadde mye problemer som jeg ikke skal gå inn på. Barn av fattige voksne får mye mindre hjelp og støtte, og de blir heller oppfordret til å begynne å arbeide istedenfor å studere. Det er typisk at mine besteforeldre var enda dårligere stilt.

Klatring i slike tilfeller er meget tungt og krever mye. Overskudd til studering og lesing er minimalt når man sliter seg ut på arbeid. Å begynne i arbeid tidlig gjør muligheten for avansement mindre, og risikoen for å få belastningssykdommer øker. Bruk av raske belønninger som røyk og sjokolade istedenfor å ha råd til 6 måneders jordomseiling øker også risikoen for sykdommer.

Jeg tror klasseskillene i Norge kommer til å øke.

Det er jeg også helt overbevist om så jeg tror det bare er nyttig at vi bruker begreper som sosial klasse når vi snakker om smak og verdier. Men jeg er ikke så sikker på hvor langt vi kommer hvis vi kun forholder oss til begreper som arbeiderklasse og middelklasse som fortsatt er definert ut fra et litt utdatert grunnlag til den verden vi lever i per dags dato.

Jeg har også reist nedover i så måte. I flere ledd bakover finner man relativt høye universitetsutdannelser, og familien min er utrolig oppdaterte og kunnskapsrike på veldig mange områder. Jeg derimot, føler meg til tider litt "hillbilly" fordi jeg føler jeg mangler vesentlige, grunnleggende kunnskaper, får med meg for lite av det som skjer innenfor politikken og generelt på samfunnsbasis, og har ikke høyere grad enn bachelor (ikke at det er lavt, men lavere enn jeg hadde planer om). Jeg skal jo ta en ny bachelor+master, men ikke før minstemann starter i barnehagen, men uansett tror jeg aldri at jeg kommer til å klare å være like oppdaterte som resten av familien (interessen er ikke stor nok, tror jeg). Her inne føler jeg også at jeg kommer til kort de fleste gangene, og føler rett og slett ikke at hjernen fungerer på fullt nivå lenger, men jeg har nok mye skyld i det selv også (som har valgt å jobbe redusert mens barna er små og dermed får mindre impulser og stimuli på den fronten).