Barn dopes i søvn

Jeg er litt overrasket over tallene og lurer på om de egentlig stemmer. I barneklinikkpopulasjonen er det svært få barn som bruker sovemedisiner nemlig. Jeg tenker at hvis man løser vanlige søvnproblemer med vallergan blir dette feil. Men når både barnet og familien er på bristepunktet av søvnmangel er det en bedre løsning å bryte den sirkelen med et medikament enn å fortsette til noen blir syke. Man skal tenke seg om før man bruker ethvert medikament på barn, men jeg synes ikke man skal tro at man har prøvd søvnvansker hos barn fordi man har hatt noen våkenetter og moralisere ut fra det. Det bruker dessuten sjelden å være snakk om noe langvarig behandling, det er snakk om kortere perioder for å bryte et mønster.

Våre to fikk melatolin da vi kom hjem fra USA. De var totalt døgnville og hadde problemer med å sovne når klokka var både 02 og 03 (og vi var for trøtte selv til å vekke dem grytidlig). Det var snakk om 3-4 netter. Nå legger de seg i 23-tiden og sover til 09-tiden. Totalt sett for lite søvn, særlig for minstemann, men vi stresser det ikke, siden de skal snus tilbake til USA tid om noen uker, og de har ferie.

Jeg kan ikke forstå at det er så mange som "doper barna i søvn". Jeg kjenner særdeles få som har valgt den løsningen i alle fall.

Har hatt respeten på Vallergan liggende på kjøkkenbenken da minstemor var litt over året. Hun hadde da ikke sovet lengre dupper enn 20-30minutter siden hun kom til, og fra 20-21 om kvelden til 5-6 om morgenen var vi innom rommet hennes 35-40 ganger på de verste nettene.
Jenta hadde behov for mere, jevnere og lengre søvn, og det hadde vi voksne også ...
Min respekt for legemidler gjorde at respeten ikke ble brukt, og jeg spør meg noen ganger om jeg burde ha benyttet meg av den. Nå som hun er 3,5 år sover hun over hele nettene, og vi har fått et nytt liv - både jenta og vi voksne. 🙂

Nei, men vi fikk tilbudet om det flere ganger med eldstemann.

Min eldste får melatonin hver kveld for å klare å falle til ro og få sove (adhd).

Stusser litt over at melatonin som er et hormon som finnes naturlig i kroppen, blir nevnt under overskriften "foreldre doper barna sine i søvn".

Vi måtte kapitulere å gi eldste melatonin en liten periode i vinter. Da var hun 9,5 år og greide ikke å få sove om kveldene. Det hadde holdt på i ett halvt år og ungen var utslitt. Hun var stuptrøtt men greide ikke å få sove, noe som resulterte i en ekstremt uopplagt jente hele dagen og hun ba om hjelp selv. Vi fikk eliminert fysiologiske og psykologiske problemer før hun fikk medisin. Det holdt med to uker for å få snudd henne tilbake i normal rytme igjen heldigvis.

Miraluca skrev:

Stor forskjell på å få medisiner av medisinske grunner, som f.eks allergier, enn pga søvnproblemer av psykiske grunner eller noe slikt. Høres jo ut som dere ikkje har noe valg og virkelig har behov for medisinene her da!
At han sover er bare en kjekk bieffekt!

På hvilken måte er det en forskjell for barnet, egentlig? Om barnet får medikamentene på grunn av allergi eller søvnvansker, har neppe noe å si for eventuelle avhengigheter eller bieffekter.

På den ene siden vil eg si at eg syns medisinering av ting som kan behandles uten er veldig unødvendig og ofte en forhastet løsning, uansett om det gjelder voksen eller barn. Da spesielt sovemedisiner, antidepresiva og lignende.. Føler at det ofte blir skrevet ut medisiner hakket for kjapt fordi helsevesenet ikkje har tid eller kapasitet til å følge opp/behandle på andre måter. Mulig det er feiloppfatning, men de sier jo i denne artikkelen at vi er sannsynligvis på verdenstoppen med uskriving av disse preperatene til barn, så NOE er det jo som gjør at vi trekker opp denne statistikken.

Jeg kjenner ingen som har gitt sovemedisiner til barn med lett hjerte eller uten å ha forsøkt "alt annet" i forkant. Og da mener jeg ingen. Og siden vi har forsket ganske mye på soving på barn, så har jeg snakket med en hel del som har forsøkt det. Og alle har sagt at medisinering var absolutt siste utvei.

På den andre siden vet eg ikkje ka eg hadde gjort om det var MITT barn som var "umulig" å få til å sove, eller våknet ørti ganger iløpet av hele natten i veldig lang tid.

Men det kan jeg fortelle deg: Når du ikke har sovet mer enn to timer sammenhengende søvn en eneste natt eller dag på mer enn halvannet år, når ettåringen er våken hver eneste natt i fire måneder mellom kl 02-05, og når du i tillegg jobber full stilling på dagtid, da gjør du absolutt hva som helst for å få sove bare litt mer. Det er rett og slett ikke mulig å forestille seg hva som skjer med en når kroppen og hodet rives i stykker av søvnmangel; det er en aldeles uutholdelig tilstand. For vårt vedkommende var det ikke snakk om å velge mellom en behagelig tilværelse med medisinering eller en slitsom tilværelse uten; det var snakk om å overleve nok til å berge ekteskapet og klare å være akseptabelt gode foreldre for både hun som ikke sov og for storesøsteren, som også hadde behov for foreldre som var i stand til å ta seg av henne på halvveis anstendig vis.

Og bare for å sette det hele i perspektiv: jeg ammet dette barnet annenhver time om natten fra hun ble født til hun var ti måneder gammel, og jeg opplevde ikke det som et problem i det hele tatt. Jeg ville aldri vurdert å medisinere henne på et slikt grunnlag. De problemene jeg snakker om kom senere, og da snakker vi virkelig søvnterror.

Jeg tror man godt kan være forsiktig med å anta at folk som går til det drastiske skrittet å gi barnet sitt sovemedisin gjør det fordi det er bekvemt. Folk flest tar virkelig ikke lett på slikt, og det er både fordømmende og frekt å anta at slike virkemidler blir tatt lett på eller brukes når det ikke virkelig er tvingende nødvendig.

Teofelia skrev:

Men det kan jeg fortelle deg: Når du ikke har sovet mer enn to timer sammenhengende søvn en eneste natt på mer enn halvannet år, når ettåringen er våken hver eneste natt i fire måneder mellom kl 02-05, og når du i tillegg jobber full stilling på dagtid, da gjør du absolutt hva som helst for å få sove bare litt mer. Det er rett og slett ikke mulig å forestille seg hva som skjer med en når kroppen og hodet rives i stykker av søvnmangel; det er en aldeles uutholdelig tilstand. For vårt vedkommende var det ikke snakk om å velge mellom en behagelig tilværelse med medisinering eller en slitsom tilværelse uten; det var snakk om å overleve nok til å berge ekteskapet og klare å være akseptabelt gode foreldre for både hun som ikke sov og for storesøsteren, som også hadde behov for foreldre som var i stand til å ta seg av henne på halvveis anstendig vis.

Signerer til fulle. Nå klarte ikke vi å berge ekteskapet (vi ble separert, men fant HELDIGVIS tilbake til hverandre etter et halvt år,) og derfor lurer jeg innimellom på om vi hadde spart oss for den perioden fra hverandre, dersom vi hadde satsa på litt søvn - og da også spart ungene fra å oppleve at vi foreldre gikk fra hverandre.

Jeg begynner nesten å grine av tanken på barn som ikke sover. Fjerde tilskuddet i barneflokken her sov ikke. Eller hun sov, men på dagen. Vi klarte å spa til en slags hverdag likevel, men etter hvert som hun ble større sov hun lettere og våknet når det var lyd i huset. Når hun var like over ett år og på kontroll på helsestasjonen, sloknet hun flere ganger og klarte ikke å vise verken pinsettgrep eller smil - hun var helt utslitt. Legen heiv resept på vallergan etter oss, og sa at jeg ikke trengte å hente den ut om vi ville prøve litt til. Men jeg hentet den, og etter første natta (hun sovnet ikke akkurat tidlig, sånn rundt to-tre, kanskje?) - så sa hun heeeeeeeiiiii for første gang og hun stabbet seg på to bein. Herregud - hun hadde sikkert aldri vært så uthvilt før. Det var en helt annen unge: enda blidere, mer fokusert, og med mye mer interesse for omgivelsene. Det var en helt vanvittig forskjell. Så vi hadde henne på en kur i en uke (med opp- og nedtrapping ble det nesten to) - og etter det har hun sovet på nettene.

Jeg lar meg provosere av HJEEELP-unger-får-sovemedisin!-artikler etter den opplevelsen. Å gå på halv maskin i ett år var egentlig greit for oss voksne, vi klarte oss og sov på skift. Men at en liten unge skal gå glipp av sin egen utvikling ... det er jo det som skjer om det ikke blir skikkelig søvn. Vi prøvde alt som sto i vår makt å snu døgnrytmen og å få henne til å få nok søvn uten medisin. Det GIKK ikke. (og den vallergan-hangoveren det blir snakket om ... den merket vi ikke. Tvert imot - humøret og formen hennes ble bedre med en gang hun fikk sammenhengende søvn på en tid på døgnet hvor det er rolig)

Jeg er ikke medisinkåt i det hele tatt, men noen ganger er det nødvendig. Kanskje noen også har fått skrevet ut medisiner som de ikke henter? Det var litt tilfeldig at vi hentet vår. (og jeg må innrømme at jeg skammet meg noe helt grusomt over ikke klare noe så ENKELT som å få et lite barn til å sove men den skammen ble fortrengt altså, når jeg så hvor mye bedre hun fikk det)

Miraluca skrev:

Hva syns dere om dette? Har dere noen gang sett dere "nødt" til å bruke sovemedisn til barna deres?

Så, ja. Vi så oss "nødt" til å bruke sovemedisin.

Jeg har aldri medisinert barna for å få dem til å sove, men jeg skjønner de som gjør det. Min søster levde som en radmager zombie i tre år av søvnmangel, at hun ikke ble både skilt og gal er for meg et under. De prøvde Vallergan, men ungen ble så sløvet på dagtid, så det ble med forsøket.

Jeg priser meg lykkelig over sovebarnet vårt, og gir min fulle medfølelse og sympati til dem som sliter med søvnproblematikk. Hadde jeg vært i en situasjon der søvn ble konstant mangelvare hadde alle tiltak blitt vurdert og testet.

Teofelia skrev:

Jeg kjenner ingen som har gitt sovemedisiner til barn med lett hjerte eller uten å ha forsøkt "alt annet" i forkant. Og da mener jeg ingen. Og siden vi har forsket ganske mye på soving på barn, så har jeg snakket med en hel del som har forsøkt det. Og alle har sagt at medisinering var absolutt siste utvei.

Men det kan jeg fortelle deg: Når du ikke har sovet mer enn to timer sammenhengende søvn en eneste natt eller dag på mer enn halvannet år, når ettåringen er våken hver eneste natt i fire måneder mellom kl 02-05, og når du i tillegg jobber full stilling på dagtid, da gjør du absolutt hva som helst for å få sove bare litt mer. Det er rett og slett ikke mulig å forestille seg hva som skjer med en når kroppen og hodet rives i stykker av søvnmangel; det er en aldeles uutholdelig tilstand. For vårt vedkommende var det ikke snakk om å velge mellom en behagelig tilværelse med medisinering eller en slitsom tilværelse uten; det var snakk om å overleve nok til å berge ekteskapet og klare å være akseptabelt gode foreldre for både hun som ikke sov og for storesøsteren, som også hadde behov for foreldre som var i stand til å ta seg av henne på halvveis anstendig vis.

Og bare for å sette det hele i perspektiv: jeg ammet dette barnet annenhver time om natten fra hun ble født til hun var ti måneder gammel, og jeg opplevde ikke det som et problem i det hele tatt. Jeg ville aldri vurdert å medisinere henne på et slikt grunnlag. De problemene jeg snakker om kom senere, og da snakker vi virkelig søvnterror.

Jeg tror man godt kan være forsiktig med å anta at folk som går til det drastiske skrittet å gi barnet sitt sovemedisin gjør det fordi det er bekvemt. Folk flest tar virkelig ikke lett på slikt, og det er både fordømmende og frekt å anta at slike virkemidler blir tatt lett på eller brukes når det ikke virkelig er tvingende nødvendig.

Signerer denne til det fulle.

Nei, vi har ikke gitt sovemedisiner til våre barn. De har heldigvis aldri hatt søvnproblemer.

Tidligere så reagerte jeg veldig når jeg hørte om sovemedisin til barn. Jeg syntes det var helt bak mål å gjøre noe slikt. Men det var før jeg selv fikk barn og jeg fikk oppleve at barn faktisk er ulike på ulike områder. I tillegg så har jeg lest og lært masse om andres problemer på dette området på nett, så nå har jeg en mye større forståelse for at det faktisk gjøres i noen tilfeller. søvn er viktig for at vi skal fungere, og får man en liten terrorist i hus, så skjønner jeg at noe til slutt må gjøres.

Jeg vet av egne erfaringer med storesøster hvor viktig en hel natts søvn er. Det å få sammenhengende søvn, uten avbrytelser. Hun hadde ikke søvnproblemer på noen måte, men hun var halvannet år før hun fant det for godt å sove natta over. Hun var aldri lenge våken, men nok til at jeg våknet og ikke fikk sove igjen. Det tok på, spesielt da jeg begynte å jobbe igjen, og ikke kunne sove når hun sov på dagtid.

Så all min forståelse og støtte til de som benytter seg av medisiner.

Signerer Teo her.

Vi fikk dessverre aldri tilbud om sovemedisiner til Mini for 9 år siden. Han sov i 20 minutter og holdt det gående med skrik og skrål i flere timer. Han roet seg ikke. Jeg har ikke tall over hvor mange timer jeg har trillet han ute, natt som dag. Jeg la meg så fort han sovnet, men hvis han sov inne sov han som sagt i 20 minutter. Ute i bevegelse kunne han sove i flere timer. Vi sov på skift i perioder, hadde jeg den gang fått tilbud om sovemedisin, så hadde jeg takket ja. På helsestasjon og hos leger fikk vi beskjed om at noen barn er mer urolige enn andre og at det ville gå over. Det varte i 1,5 år.

Han var mye tett og syk. Når han fikk astmamedisin som 1,5 åring så endret også søvnmønsteret seg. Det er selvfølgelig bare spekulasjoner, men jeg har mange ganger lurt på om det hadde noen sammenheng.

1 av 5 barn her har prøvd både Vallergan og Melatonin. Vallergan som liten og med ganske dårlig effekt. Han sovnet, men "den indre motoren" sørget for oppvåkning igjen etter kort tid.

Mange år, og våkenetter, senere var utredning og diagnose på plass og Melatonin ble skrevet ut fra spesialisthold med begrunnelsen "hjerneorganisk dysfunksjon" på resepten. Også dette hadde begrenset virkning, men litt er bedre enn ingenting. Spesielt fordi barnet var blitt stort nok til å skape noen potensielt farlige situasjoner i våken tilstand. Du sover liksom ikke på samme måte når du f.eks. natten før har våknet av lukten av røyk og måttet ile til for å spyle dyna i badekaret fordi den brenner.

Barnet er nå tenåring og nå har vi andre måter å takle det på.
1) De farlige situasjonene skjer ikke lenger.
2) Vi terper på regler for når man kan henvende seg til resten av familien. (Det tar på å bedrive nattevåk og avbrutt søvn år ut og år inn.)
3) Vi terper på regler for hva man kan gjøre når man er lys våken kl. 3:30 om natten. F.eks. må det å stikke ut en tur med hunden vente til etter kl. 05. Nattmat bør heller ikke forekomme. (Her sliter vi litt og barnet har et vektproblem.)
4) (Og denne er ganske ny). Jeg har funnet ut at jeg er nødt til å reise bort og få 1 natts uavbrutt søvn ca. 1 gang i måneden for å henge sammen. Der jeg før fikset mer, merker jeg at det går utover kvaliteten på annen oppfølging når jeg er helt utslitt. (Barn som kommer for sent på skolen fordi jeg er helt kake om morgenen, møter som glemmes, beskjeder som går i glemmeboken osv.) Så nå har jeg tatt en avgjørelse om å forsyne meg litt av hjelpestønaden for å sørge for den ene natten i måneden med skikkelig søvn. Man sover helt annerledes når man ikke er "på vakt".

Blir søvnvanskene et problem for barnet igjen, vil vi vurdere å gjenoppta Melatoninbruken.

Men altså: Kanskje er jeg ekstra gretten etter mange års søvnunderskudd, men jeg blir rett og slett muggen når man tabloidiserer et såpass reellt problem på den måten. Og spesielt når moraliseringen mikses inn i det hele og man glemmer at "søvnproblematikk" og "søvnproblematikk" kan være to helt forskjellige ting.

Jeg innser at jeg har for liten erfaring med reelle søvnproblemer til å egentlig uttale meg. Det er enkelt å ha prinsipielle oppfatninger, særlig når man slipper å forholde seg noe særlig til dem. Vi har vært heldige, vi har bare hatt den vanlige dosen med nattevåk, og det hadde vi vel egentlig bare med mellomstemann. Dersom jeg ikke hadde sovet skikkelig på flere år så hadde nok kanskje også jeg tydd til legemidler - både for barnets og min egen skyld.

All ære til dere som henger sammen år etter år med avbrutt søvn

Jeg er imot å bruke medisiner så sant det ikke er alvorlig sykdom og det trengs.

Man burde finne andre muligheter og heller finne årsak. Det kan være kost, trening, psykiske problemer osv..
Jeg fikk selv skrevet ut sovemedisin pga sovesykdom i ungdomsalderen... tok det aldri og sover fint nå.

Maggie74 skrev:

Selv har vi fått Vallargan til eldsta. Hun var rundt 2 år og hadde startet i barnehagen. Hun sov ikke mer enn en time pr natt i en drøy uke. Hun endte opp med over 40 i feber og var bælsjuk. Snakka med legen, og da det kom frem at hun ikke hadde sovet noe særlig, og hun var sjekket ut for masse annet, ble det alternativet å prøve dette. Hun snakket ikke mye, men om kvelden spurte hun etter "namnam" etter første nattan. Hun fikk ikke noe hangover av den, og det er faktisk ganske vanlig at barn ikke får det, mens voksne derimot, kan gå fulle i dagevis. Hubbien fikk Vallargan for å sove på, og han var full og jævlig i 3-4 dager følte han!

Godt å lese at det ikke er så vanlig at barn får det.

Malama skrev:

Fælt å lese, for oss som har Knerten fast på vallergan i uoversiktelig fremtid. Han virker dog ikke plaget, vi fulgte nøye med på det når ham begynte. Det er den medisinen som funker best, både på kroppskløe og øyekløe, så vi føler ikke vi har så mye valg.

Skjønner godt det og det var ikke sånn ment. Jeg tror dere ville ha merket det om han fikk hangover.
Jeg hadde (og har) store problemer med å sovne, kan ligge i timesvis, og med ei lita ei som våknet med jevne mellomrom gjennom natta ble det fryktelig lite søvn.
Valgte derfor å prøve vallergan på meg og ikke på jenta. Det fungerte ikke så veldig godt da. Jeg sovnet lettere, men hadde store problemer med å komme meg opp om morgenen og ble veldig morgengretten og følte meg fyllesyk.
Det løste seg etter ett års tid med manuellterapi. Da var helsen min dårligere enn noen gang og jeg og mannen kranglet mye, om tid og søvn.
Det jeg prøver å si er at jeg forstår virkelig at noen blir desperate nok til å bruke det. I en familie som knapt henger sammen på grunn av søvnmangel så er kanskje fordelen større enn ulempene med bruk av sovemedisin.
Barnet fungerer jo heller ikke uten søvn og er heller ikke tjent med foreldre som ikke fungerer.

Jeg gikk gråtende fra helsesøster etter å ha blitt nektet å prøve med medisin til min minste. Da hadde han vært våken hver time hver natt og krevd full oppvåkning fra meg i to år, jeg var i full jobb og jeg var så sliten at jeg fikk tanker i hodet om å gi ham fra meg bare fordi jeg ikke orket mer.

I ettertid vet jeg at han hadde refluks på natten og at det var derfor han ikke sov. Han kastet ikke opp og derfor ble ikke refluksen oppdaget før lenge etter. Jeg kjenner fortsatt et visst behov for å ta den helsesøsteren et kraftig tak for å ikke ta oss på alvor og bistå med å finne ut noe som helst av hvorfor han ikke sov. Hvilket minner meg på at jeg får ny baby snart - jeg må finne en helsesøster som virker.