Har du noen gang sendt en bekymringsmelding?

Cumulus skrev:

Dere som har gjort det i jobb - har det vært advarsler eller samtaler med foreldrene først? Eller har dere bare meldt?

Jeg jobber i en barneverntjeneste, så meldingene går jo enten til oss selv eller en annen barneverntjeneste. Det handler vanligvis om at familien skal flytte, eller at vi melder til oss selv for å opprette sak på søsken pga opplysninger fremkommet i en sak vi alt har. I blant oppstår også bekymring vedrørende andre barn pga noe barn vi har kontakt med forteller om venner/klassekamerater.

I tilfeller hvor vi kjenner familien, sier vi fra. Med mindre det er snakk om en vold eller seksuelle overgrep i en tidlig fase. Når vi får opplysninger om "fremmede" barn, type "hun jeg kjenner i femte klasse som har en mamma som er full hver helg," kontakter vi ikke foreldre før det evt er opprettet undersøkelse.

Retningslinjene til skoler, barnehager m.m. er at de skal ta saken opp med foreldre som hovedregel. Unntak er mistanke om vold, seksuelle overgrep eller andre straffbare forhold.

Cumulus skrev:

Dere som har gjort det i jobb - har det vært advarsler eller samtaler med foreldrene først? Eller har dere bare meldt?

Her er reglene klare som de andre har forklart.

Når det ikke er snakk om vold, overgrep eller alvorlig omsorgssvikt skal foreldrene alltid informeres før melding sendes fra en offentlig tjenesteperson. Det vanligste her er for meg å kalle foreldrene inn til et møte, gjerne sammen med min leder eller en annen fagperson hvor vi informerer om hvorfor vi er bekymret og kommer til å melde.

Ja via jobb, og en gang privat.
Jeg valgte å ikke varsle anonymt, så den det gjaldt skulle slippe og skule på alle rundt seg og lure på hvem det var.
Fikk mye dritt i noen mnd, og det er sikkert sagt mye stygt om meg rundt omkring, men foreldrene fikk veiledning,og hjelp så alt i alt fikk familien det bedre så jeg angrer ikke.

Moder'n skrev:

Ja via jobb, og en gang privat.
Jeg valgte å ikke varsle anonymt, så den det gjaldt skulle slippe og skule på alle rundt seg og lure på hvem det var.
Fikk mye dritt i noen mnd, og det er sikkert sagt mye stygt om meg rundt omkring, men foreldrene fikk veiledning,og hjelp så alt i alt fikk familien det bedre så jeg angrer ikke.

Fy søren, det var tøft av deg!!

Man bør melde hvis man er bekymret - selv om man vet det er tiltak. Da kan bv trappe opp eller endre tiltak.

Harriet Vane skrev:

Man bør melde hvis man er bekymret - selv om man vet det er tiltak. Da kan bv trappe opp eller endre tiltak.

Men man bør også ha noe konkret å henge bekymringen for. "Har en dårlig magefølelse", "Synes faren er en slesk drittsekk", "Jeg føler at de ikke er så opptatt av barna sine" holder ikke. Man må kunne si HVA en er bekymret for og HVORFOR man bekymrer seg.

Jeg leser "Du ser det ikke før du tror det" nå. Tankevekkende.

Milfrid skrev:

Jeg leser "Du ser det ikke før du tror det" nå. Tankevekkende.

Hu? Av det jeg skrev?

007 skrev:

Hu? Av det jeg skrev?

Det er en bok av Inga Marte Thorkildsen. 😉

007 skrev:

Hu? Av det jeg skrev?

shute skrev:

Det er en bok av Inga Marte Thorkildsen. 😉

Jepp. Shute sa det.

Jeg har meldt fra to ganger, begge privat og ingen av dem var anonym. Den ene gangen ble den det gjalt hysterisk og kom på døren min. Noe som selvsagt er forståelig. Da gikk mannen min bort til henne etterpå og forklarte hvorfor det var gjort. Hun kom da tilbake og ba om unskyldning. Forsto hvorfor det var gjort.
Andre gangen kom den det gjalt til meg og fortalte at de hadde fått hjelp. Hadde de samme situasjonene kommet opp i dag, hadde jeg gjort det samme( de ligger nærmere 15 år tilbake i tid.) Det er viktig å bry seg.