Tradisjon, tilhørighet, fellesskap, ritualer, hellighet - det er mange andre sider ved det å tilhøre den kristne kirke enn akkurat oppstandelsen. Jeg tror ikke at Maria var jomfru og at Jesus bokstavlig talt var Guds sønn. Jeg tror han var et ekstraordninært godt menneske i en vanskelig tid i et okkupert land, og at mytiske forestillinger og historie ble blandet etter som tiden gikk, og at det som skjedde i 325 frøs denne prosessen og resulterte i den bibelen vi har nå. Som jeg har sagt tidligere i tråden, er det lutherske trosbegrepet noe av det jeg synes er mest problematisk med den norske kirke - litt på samme vis som jeg, da jeg begynte på KG og traff pinsevenner for første gang ble konfrontert med spørsmålet om jeg var "frelst". Jeg hadde jo aldri hatt noen frelsesopplevelse selv om jeg hadde vanket i kirka hele mitt liv, og begynte frenetisk (og ganske fortvilt) å vente på en slik en. En reise til Østen og møte med buddhisme og meditasjon ga meg tilbake et sunnere perspektiv, og jeg har bestemt meg for at jeg på tross av mitt mer akademiske forhold til religion vil beholde den religiøse tilhørigheten jeg har. Om jeg så har rett til å kalle meg kristen eller ei i følge den ene eller andres forestillinger, er jo forsåvidt likegyldig.Olympia skrev:Jeg mener at det finnes en ramme, og det er trosbekjennelsen. Det å tro at Jesus er guds sønn, som har stått opp fra de døde er så sentralt at jeg ikke kan forstå hvorfor man ønsker å være kristen hvis man ikke tror på det sentrale punktet det faktisk er.
Tangina
7,7k innlegg