Må man være redd for å dø?

Fryd skrev:

Holder det ikke å ikke ville det?

Spørsmålet dukker opp fordi jeg stadig blir møtt med skepsis og negative reaksjoner hvis dette temaet dukker opp. Jeg finnes ikke redd for å dø, men det virker nesten som at det er forventet at man er det? Jeg vil jo ikke, holder ikke det altså?

Jeg synes det beste må jo være å ikke være spesielt redd for det, selvom de aller fleste kanskje er det, jeg blandt annet - det er slitsomt

Det kommer litt an på hvordan jeg ser på døden. Jeg kan kanskje si at jeg ikke liker tanken på at døden kanskje er noe annet enn det jeg håper. Akkurat nå om dagen er jeg sint på døden. Den tyven har stjålet folk rundt meg og har peilet seg ut et nært familiemedlem. Jo. Jeg er mest sint, tryglende og fortvilet over døden nå. Og så håper jeg Lisa Williams og gjengen har i alle fall litt rett.

Jeg er ikke redd for døden, men jeg er redd for langsom og smertefull død. Det har jeg vært vitne til, og det var skremmende.

Nei må man det, hvorfor bruke livet på sånt?

Eg vil heilt klart foretrekka ein rask og smertefri død, men eg går ikkje rundt og tenkjer på det til daglig. Eg har sett det andre alternativet.

Då kjem den meir generelle frykta for å dø i frå oftare, den kom fyrst etter at eg fekk barn.

Ine skrev:

Nja, var det ikke Im not kean on living eather.

Nei; "I'm not scared of dying, I just don't want to". Jeg brukte afraid, ikke scared, men ellers er det rett tekst. (Den fortsetter med "If I stop lying, I'll just dissapoint you.")

Ine skrev:

Nja, var det ikke Im not kean on living eather.

Feil sang.
Pappalille quoter "Come Undone", ("I'm not scared of dying, I just don't want to") du tenker på "Feel" ("I don't wanna die, but I aint keen on living either").

Og jeg liker ikke engang musikken.

Nå har jeg levd med uhelbredelig kreft (venter på mirakel da 😉 ) i 1,5 år. Da jeg fikk kreften første gang i 2003 fikk jeg en voldsom dødsangst flere ganger. I 2005 fikk jeg en beskjed som gjorde at jeg lå rett ut i dødsangst. Da jeg fikk beskjed om spredning i fjor fikk jeg ikke dødsangst. Jeg fikk istedet et veldig adrenalinkick. Jeg har ikke hatt dødsangst, men angst har jeg i perioder.

Etter noen runder med meg selv har jeg innsett at det er ikke døden som skremmer meg og setter igang angsten. Jeg har på en måte forsonet meg med at jeg en gang skal dø. Det er hva som skjer i kroppen min og hva det kan føre til som skremmer meg. Jeg er redd for å pines masse og for at familien min skal lide. Jeg er mest av alt redd for at barna mine ikke skal få ha en mamma som er der for dem. Minstejenta var nesten 3 år da jeg ble syk første gang. Hun husker ikke friske meg. Jeg var frisk i nesten 6 år før jeg ble syk i fjor igjen. Men i årene i mellom var jeg utmattet og slet med bivirkninger etter kreftbehandlingen jeg var igjennom i 2003.

Når jeg ser Lisa Williams så gir det meg en ro i forhold til døden. Jeg vil gjerne tro at hun virkelig har kontakt med de på den "andre siden". Det er en god tanke.

Jeg er redd for døden, men ikke min egen. Jeg er redd for å miste de som står meg nær, med den sorg, savn og smerte det medfører.

Jeg ønsker selvfølgelig ikke å dø, og om jeg blir alvorlig syk en dag, og får beskjeden om at det ikke er noe å gjøre, så kommer nok angsten. Da blir døden med ett noe håndfast, som gjelder meg, og ikke noe som ligger laaangt der fremme når jeg blir gammel liksom.

Å forlate de jeg elsker skremmer meg nok mer enn døden selv, men jeg bruker ikke mye tid å tenke på det heller.

Jeg må ha det veldig stabilt for å ikke være redd for å dø. Er vel naturlig å være redd det ukjente. Det jeg synes er rart er jo alle som var som er borte. Hvor er de, hva gikk de til?
De holdes levende så lenge jeg eller andre husker dem, mens nye som kommer til ikke aner hvem de var.
sånn blir det med meg også. Først er en veldig tilstede, så ingen ting. Den følelsen kan skremme, samtidig som jeg ikke ser noe poeng i å leve for å leve. Det må ha en mening og jeg kan ikke tenke meg et liv som pleieoffer. Men jeg er nok mer redd enn trygg, men ikke uten en viss forventning selv om håpet er at døden er "ikke noe"

Jeg finnes ikke redd for å dø, men vil helst vente til ungene blir litt eldre.

Jeg er ikke redd for å dø. Jeg håper jeg aldri blir det heller, det var veldig mye vanskeligere å sitte på dødsleiet til en som hadde dødsangst i forhold til en som ikke hadde det.
Ikke tror jeg det er noe på "andre siden" heller altså, så det er ikke derfor jeg ikke er redd for å dø. Død er bare død og ingenting.

Enig med deg, Fryd, at det holder å ikke ville det. Er overhodet ikke redd for å dø selv, og har sett mang en gang at døden kan komme som en venn. Vi har bestilt gravplass ved siden av datteren vår, og jeg synes det er greit å vite hvor jeg skal gravlegges en gang i tiden.

Jeg er ikke redd for å dø, men redd for å dø fra barna mine.. hva som vil skje med dem da.. da har de ingen mamma..:( Får nesten litt panikkangstanfall av å tenke på dette..

Pegasus skrev:

Enig med deg, Fryd, at det holder å ikke ville det. Er overhodet ikke redd for å dø selv, og har sett mang en gang at døden kan komme som en venn. Vi har bestilt gravplass ved siden av datteren vår, og jeg synes det er greit å vite hvor jeg skal gravlegges en gang i tiden.

Det har vi også gjort. Ved siden av vår sønns grav er det en åpen plass som er beregnet for oss. Jeg synes det er utrolig fint å tenke på.

Luftslottet skrev:

Fjas til side; det er mye skumlere å tenke seg at jeg skulle bli alvorlig skadet, eller at noen av de andre skulle dø. Om jeg skulle dø selv, er jeg jo ... død? Det har ingen konsekvenser for meg, etter mitt livssyn.

Sånn tenker jeg også, tror ikke jeg engang merker at jeg er død. Synes tanken på å dø nå og gå glipp av livet til sønnen min er helt grusom, men om det skulle skje, merker jeg jo ikke noe til det heller.

Jeg er ikke redd for det å dø. Heller for det det innebærer. Å dø nå og forlate barna mine, eller at barna mine skal vokse opp uten barn - det er skummelt å tenke på. Men det er fordi jeg ikke er klar nå. Men det er noe helt annet.