Er det noen sosiale settinger du føler deg utilpass i?

Mingling, telefonsamtaler og store fester er noe jeg generelt ikke liker særlig godt, og det tapper meg for energi. Å prate foran store folkemengder på jobb, eller omgås med hundre tenåringer hver dag, er derimot helt greit, men jeg blir allikevel sliten i hodet og trenger lading etterpå. Jeg har ikke helt bestemt meg for om jeg gruer meg til telttur med 50+ elever om et par uker, heller.

Og verst, verre enn å gå til tannlegen og rotfylle en tann: Alle slags rollespill, kle-seg-ut-situasjoner og "slipp deg løs"-situasjoner gjør at jeg får lyst til å gjemme meg under bordet.

Jeg synes det vanskeligste er venners venner-fest, hvor mange kjenner hverandre, mens jeg ikke gjør det. Da må jeg trenge meg inn i klikker, det synes jeg er kjempetungt. Ekstra tungt at slike settinger skjer på kveldstid, jeg er kveldstrøtt, og sliter med entusiasmen etter kl 23.

Mingling likte jeg ikke før, men etter å ha lært at veldig mange synes det er vanskelig så ble det plutselig enkelt, for da innbiller jeg meg at alle jeg prater til blir kjempeglad for at jeg kommer bort, for å redde dem fra å stå alene. Jeg kan si utrolig mye dumt, men det ser ut til at jeg slipper unna med alt i slike settinger.

Pepper Lemon skrev:

Mingling likte jeg ikke før, men etter å ha lært at veldig mange synes det er vanskelig så ble det plutselig enkelt, for da innbiller jeg meg at alle jeg prater til blir kjempeglad for at jeg kommer bort, for å redde dem fra å stå alene. Jeg kan si utrolig mye dumt, men det ser ut til at jeg slipper unna med alt i slike settinger.

Det tror jeg er en veldig fin og riktig innstilling.

Det er mange situasjoner jeg strever litt med også - flere og flere, egentlig. Jeg liker mamma- og foreldretreff godt, da dette både for klassenes og fotballens vedkommende er folk jeg både kjenner og liker. Avslutninger på skolen, derimot, med masse stress med medbrakt mat, rekvisitter til underholdning og manglende steder å sitte, tapper meg for energi og sosiale evner. Jeg sliter også mer og mer med tett samvær med større grupper av familie over flere dager, dessverre - særlig under samme tak, med mye organisering og forventninger som jeg sliter med å oppfylle.

De fleste. :sosialt på bærtur:

Det verste er telefonsamtaler. Deretter sosiale ting i jobbsammenheng, fordi jeg føler jeg er dårlig på å skille mellom jobbatferd og privatatferd. Deretter type bøgdating hvor alle kjenner alle, utenom meg. Rollespill og lignende "festligheter" deltar jeg ikke i, selv om folk blir aldri så sure. "Hvordan kan du være forelder når du ikke kan leke deg på en scene" fikk jeg slengt etter meg en gang.

Jeg har dog blitt flinkere til å mingle. Jeg har lært at hvis jeg får folk til å snakke om seg selv, så går alt bra. To julebord i den ekstroverte legemiddelbransjen var det som skulle til for å knekke den koden.

Divine skrev:

De fleste. :sosialt på bærtur:

Det verste er telefonsamtaler. Deretter sosiale ting i jobbsammenheng, fordi jeg føler jeg er dårlig på å skille mellom jobbatferd og privatatferd. Deretter type bøgdating hvor alle kjenner alle, utenom meg. Rollespill og lignende "festligheter" deltar jeg ikke i, selv om folk blir aldri så sure. "Hvordan kan du være forelder når du ikke kan leke deg på en scene" fikk jeg slengt etter meg en gang.

Jeg leker ikke engang med mine egne barn (heller ikke da de var små, kunne lese, synge, pusle, spille spill, bygge m.m, men ikke leke). Langt mindre med andre voksne.

Jeg har ikke sosial angst, men jeg trives ikke i store jobbsettinger, altså store middager og slikt. Da sliter jeg alltid med å finne noen å prate med og føler meg rett og slett litt utenfor og alene. Jeg har samme følelsen på middager på større konferanser o.l. uansett type organisasjon.

Pausene og lunsj/middag når jeg er alene på jobbrelaterte happenings (kick-off/seminar/kurs) Jeg er ikke god på small-talk og har mest lyst til å grave meg ned i slike settinger. Så blir veldig glad når vi er to eller flere fra jobben.

Ellers en god del av det andre som er nevnt her og.

Bråkete setting med folk jeg ikke kjenner godt, som på bar og sånn. Det handler nok litt om at jeg er tunghørt også.

Pepper Lemon skrev:

for da innbiller jeg meg at alle jeg prater til blir kjempeglad for at jeg kommer bort, for å redde dem fra å stå alene.

Noen liker alene. Noen vil ikke bli reddet.

Polyanna skrev:

Bråkete setting med folk jeg ikke kjenner godt, som på bar og sånn. Det handler nok litt om at jeg er tunghørt også.

Jeg er enig i denne, selv om jeg ikke er tunghørt. Jeg misliker i stadig større grad å henge med folk det forventes jeg skal pliktsosialiseres med på fest. Det går ikke på at jeg ikke klarer det, men det er kjedelig og jeg blir lei. Det gjelder både på bar og på enorme arrangementer. Jeg er ikke så interessert i å bli kjent med nye folk mer, jeg ser dem jeg kjenner for lite allerede. Jeg elsker fester og moro med kollegaer og folk jeg kjenner godt.

Jeg liker heller ikke temafester. Og så synes jeg gigaavslutningene til barna der det er 60 barn og dertil foreldre og søsken i et digert rom, og man skal finne seg en plass og holde styr på yngre søsken mens man sosialiserer, er grusomt slitsomme. Det har sikkert noe å gjøre med at vi har nok å gjøre med å håndtere lillebror, sånn egentlig, så man føler man ikke får ført en sammenhengende samtale.

Jeg har mild telefonskrekk og er ikke en naturlig mingler. Jeg ringer likevel når jeg må, og jobben min krever ganske mye mingling. Jeg blir veldig sliten av det, så det er mulig jeg framstår som en nokså spaltet personlighet – veldig pratsom den ene dagen, veldig taus den andre, helt avhengig av energinivå.

Mye avhenger av dagsformen, men generelt er jeg lite glad i å ringe folk, og hater navneleker o.l. Skoleavslutninger hvor jeg må late som jeg synes det er strålende å høre på andres unger synge surt og danse i utakt er også høyt på lista.

Ikke så mange, jeg er veldig utadvendt og sosial av meg, men det er en setting jeg virkelig ofte får vondt i magen av og gruer meg til. Skole-arrangementer. Foreldremøter (der jeg alltid sitter og er livredd for å bli tvunget til å bli klassekontakt, jeg har en uforståelig, teit angst for det), sosiale skole-sammenkomster og lignende. Dugnader! Spesielt på 17. mai. Jeg burde nok gjøre en litt større innsats for å bli mer kjent med de andre foreldrene men jeg har allerede et stort nettverk og har ikke tid til å sosialisere meg mer enn jeg allerede gjør. Dumme unnskyldninger, jeg vet.

Jeg hater virkelig å møte folk jeg bare kjenner litt når jeg tar toget til/fra jobb. Jeg liker å sone helt ut og har gjerne på øreplugger. Når jeg møter halvkjente som vil prate har jeg vanskelig for å si at jeg egentlig bare vil være i fred og jeg blir ordentlig utilpass og sliten. Med de jeg kjenner bedre er det enten enkelt å si i fra eller enklere å holde praten i gang, så da er det ikke noe problem.

Situasjoner der alle klemmer alle. F.eks første dag på jobb etter ferien eller siste dag på jobb før ferien. Eller da jeg sluttet på min forrige arbeidsplass... Da rømte jeg før noen fikk sagt hadet.

Trives ellers i det meste av settinger.

Kom på to til. Bursdag eller nyklippet. Ja, det er koselig med gratulasjon eller kommentar om at jeg er fin på håret, men jeg blir helt utslitt etter 50 kommentarer om det samme. Det holder igrunn med 3.

Jeg liker ikke presentasjonsrunder, og spesielt ikke om jeg er først, eller den som begynner forteller livshistorien sin. Da klarer jeg knapt nok å komme på hvilken tittel jeg har, eller hva jeg heter (på jobb).

Liker ikke så godt å snakke i telefon. Man har da sms, messenger etc.

Candy Darling skrev:

Tvungen sosialisering i privat setting. Særlig gjennom skolen. Ikke som i utrygg, jeg bare misliker det. Det er stort sett folk jeg har svært lite til felles med, utover at vi har barn i samme klasse.

Som jeg skulle sagt det selv.

Ellers er det ikke alltid jeg synes det er kjekt å bli støkk på bussen med folk jeg ikke har så mye til felles med og normalt bare ville sagt hei og hallo til, og så må vi plutselig småprate i et kvarter? Derfor har jeg begynt å gå til jobb. Får dyrket min introverte side OG er kommet i knallform.

Ellers: Ingen problemer med noe, jeg behersker de fleste sosiale settinger profesjonelt og privat. Ikke glad i styrt moro, som utkledning, surpriseparties og selskapsleker.

Retz skrev:

Noen liker alene. Noen vil ikke bli reddet.

Å neida, det er bare noe du tror. Jeg vet du egentlig vil prate med meg.

Arenaer hvor jeg ikke kjenner noen, og hvor det ikke er noen naturlige måter å komme i kontakt med folk på. Fordi jeg hater å bli sittende/stående alene, da føler jeg meg utrolig Viggo.

F.eks. konferanser, hvor jeg ikke kjenner noen av deltakerne fra før. Jeg hatet f.eks. alltid store gruppeforelesninger tidlig i studiene, der jeg ikke kjente noen, da jeg ikke syns det er naturlig å bare begynne å prate med sidemannen. Jeg er heller ikke veldig begeistret for å være ny på jobben. Det verste jeg vet er å måtte være alene, når det ikke er selvvalgt. Det er så fint å være en ganske sjenert ekstrovert, som heller mot ekstrem-e. Bare jeg får en åpning, så kan jeg snakke med (lytte til) de aller, aller fleste.