1. How To Be a Woman (Caitlin Moran). Caitlin Moran er britisk journalist og spaltist som jeg selv primært kjenner fra
Twitter, der hun er overstrømmende morsom og aktiv, og der jeg begynte å følge henne da jeg oppdaget hvor entusiastisk hun var for
Sherlock.
Hun har bakgrunn fra en fattig arbeiderklassefamilie, begynte som musikkjournalist som sekstenåring og er kunnskapsrik, skarp og i høy grad selvlært. Boken er dels en skildring av hennes egen oppvekst og tidlige voksenliv og dels nærmest et manifest om hva man trenger å vite og kunne for å være kvinne, og hvor grunnleggende viktig det er å være feminist. Den er morsom og engasjerende og sikkert til tider provoserende for mange, og jeg tror mannen min (som var den som anbefalte den for meg) har helt rett i at alle på FP nok burde lese den.
2. The Demon's Surrender (Sarah Kathleen Brennan). Siste bok i en fantasytrilogi for ungdom; fremdeles både morsomt og smart, og spennende nok til at jeg lå oppe til halv tre i natt.
De tre bøkene har forskjellig jeg-person, noe som er både interessant for den ulike og ganske varierende innsikten de tre har, og tidvis irriterende når man ønsker seg mer av den forrige i stedet for den nye. Sett under ett gir de imidlertid et veldig godt bilde av alle involverte, særlig av den kanskje egentlige hovedpersonen i serien. Jeg liker veldig godt personene og relasjonene mellom dem, særlig det at søskenrelasjoner står så sterkt hos alle tre jeg-personene. Jeg var dessuten gledelig overrasket over at Brennan (som jeg "oppdaget" for en del år siden i den skrekkelig morsomme bloggen hennes som var sterkt preget av fanfiction om og parodier på Harry Potter) har skrevet noe som er så lite likt Harry Potter-universet som dette - og det til tross for at her både er trolldom, magi og tenåringer som må klare ting på egen hånd. Brennan er dyktig med både karaktertegninger, skarp dialog og overraskende plott-utvikling, og jeg ser frem til flere bøker fra henne.
3. Oliver Twist (Charles Dickens). Jeg har lest den før, og fikk bekreftet denne gangen at det var en grunn til at jeg den gang ble skuffet da jeg plukket den opp etter å først ha lest
David Copperfield. Oliver selv er kanskje tidenes kjedeligste og mest tafatt skinnhellige hovedperson, og den sinte satiren som gjennomsyrer deler av boken er bare forsøksvis pyntet på med sentimentalitet. Men likevel er miljøskildringene og språket, særlig dialogene, og mange av de andre personene, så fengende og godt beskrevet - spesielt når det gjelder det kriminelle miljøet rundt Fagin, som helt klart er det beste i boken - at det er verdt å lese. Jeg hørte denne som lydbok, og det kledde den veldig godt.
4. Busman's Honeymoon (Dorothy Sayers). Festlig og romantisk og akkurat passe spennende, og en nydelig avrunding av historien om Lord Peter (selv om det kom flere noveller senere), som Sayers har nok respekt for til å ikke gi en enkel "og så levde de lykkelig alle sine dager"-slutt. Selv om de åpenbart gjør det også. Peter er en kompleks karakter som, i likhet med sin forfatter, går gjennom mye utvikling og fordypning i løpet av bokserien. Desto morsommere og mer rørende at den siste replikken hans er identisk med den første - bare sagt i et ganske annet tonefall og en ganske annen situasjon. Jeg liker, som alltid, at Sayers (og Peter og Harriet) ikke forenkler og glatter over de helt virkelige dilemmaene, de være seg knyttet til jus, rettferdighet, ærlighet eller kjærlighet. Eller humor. "'We've got to laugh or break our hearts in this damnable world."
Og så morer jeg meg ekstra over alle Sherlock Holmes-sitatene og -parafrasene som jeg kanskje ikke fikk med meg sist.
Peter: "In an experience of women extending, like the good Dr Watson’s, over many nations, and three separate continents -"
Harriet: "Why separate? Do ordinary continents come blended, like teas?"
Peter: "I don’t know. That’s what it says in the book. Three separate continents."
5. Strong Poison (Dorothy Sayers). Nok en gjenlesning.
(Gaudy Night er nok like om hjørnet!) Morsom, helt klart spennende, og særlig humrer jeg av Peters (vellykkede) forsøk på å spille matchmaker! Hans egen romanse er her veldig plutselig og umoden, og særlig når man leser bøkene i denne rekkefølgen blir det tydelig at både han og Harriet nok kunne trenge noen år på å komme noen vei.
6. The Hunger Games (Suzanne Collins). Jeg har fått med meg at dette er en av de nye store tenåringsseriene, og med den nye filmen (med Jennifer Lawrence i hovedrollen!) å se frem til om ikke altfor lenge virket det som et riktig tidspunkt å lese bøkene. Historien
er veldig spennende, og jeg leste den i et par ikke altfor lange jafs. Den er vel hverken det mest plottmessig spennende eller det mest stilistisk elegante jeg har lest, men jeg skal nok hive i meg de to andre bøkene i serien også. Såpass mange timer er den verdt.
