Hva leser du nå? Tråd tre

Hvem sa hva av Helene Uri
Billie av Anna Gavalda
Den siste stolheisen av John Irving

På papir leser jeg "The Penguin Book of the Undead - Fifteen Hundred Years of Supernatural Encounters" redigert av Scott G Bruce. Digitalt er jeg nesten ferdig med Falling Free av Bujold. Den første er mer kjedelig enn forventet, den andre traff midt i målet, den serien skal jeg lese mer av.

Jeg er egentlig midt i 3 bøker. Jeg begynte på Cormack McCarthys Passasjeren, og selv om jeg syns den er ganske spennende, så syns jeg den er så tung å lese. Jeg har lest veldig mye amerikansk litteratur skrevet av menn i det siste, og mange av dem er så stuck i den beatpoesigreia, og hvor de bruker språket på en måte som er så slitsomt. Tror jeg må bare levere den tilbake til biblioteket.

Også holder jeg på med Full spredning på lydbok, men syns den er litt ekkel.

Til slutt: Kairos av Jenny Erpenbeck. Lettlest, og ganske interessant å lese om en historisk tid som både føles veldig fjern og veldig nær på samme tid, og som jeg på et vis vet mye og lite om.

Skilpadda skrev:

Klara And the Sun av Kazuo Ishiguro. Og siden jeg tydelig blir sittende på Værnes i kveld, blir jeg kanskje ferdig i dag.

Den har jeg lest to ganger! Både på norsk og engelsk. Jeg fikk så lyst til å lese den igjen etter jeg så filmen After Yang, som jeg også kan anbefale.

Martha Wells: Fugitive Telemetry.

Toffskij skrev:

Alan Garner: Treacle Walker.

Hvordan var den? Jeg gikk på en smell og bestilte en hel haug Booker price-bøker fra biblioteket, og fikk omtrent alle samtidig. Så denne fikk jeg ikke lest.

Jeg likte den. Det er mer poesi enn en egentlig roman – kort, intens og magisk. Noe helt for seg selv.

Strå skrev:

Falling Free av Bujold. [...] den serien skal jeg lese mer av.

Det er også en av de to-tre dårligste bøkene i serien.

Og et litt uvanlig sted å starte, men harmløst nok (siden den foregår et par hundre år før alle de andre, et helt annet sted, med ingen felles personer.)

Kjøkkenskriveren skrev:

Det er også en av de to-tre dårligste bøkene i serien.

Og et litt uvanlig sted å starte, men harmløst nok (siden den foregår et par hundre år før alle de andre, et helt annet sted, med ingen felles personer.)

Jeg har sett at det er flere mulige rekkefølger å følge. Etter litt tenking valgte jeg å følge forfatterens anbefaling til nye lesere om å benytte seriens interne kronologi.

Signerer Kjøkkenskriveren; jeg liker alle de andre bøkene bedre. 😀 Det er også den eneste frittstående boka i serien, så man kan sånn sett lese den når som helst. Du har masse å se frem til, i alle fall!

Skilpadda skrev:

Signerer Kjøkkenskriveren; jeg liker alle de andre bøkene bedre. 😀 Det er også den eneste frittstående boka i serien, så man kan sånn sett lese den når som helst. Du har masse å se frem til, i alle fall!

Nå er jeg ferdig med den, så det liksom ikke vits i å bry seg om min valgte måte å starte lesingen på. Shards of Honour skal lastes ned så snart jeg får rettet til det nye bankkortet.

Shards of Honour! Barrayar!

Strå skrev:

Jeg har sett at det er flere mulige rekkefølger å følge. Etter litt tenking valgte jeg å følge forfatterens anbefaling til nye lesere om å benytte seriens interne kronologi.

Det er ikke feil; publiseringsrekkefølge er heller ikke feil.

BORTSETT FRA at Shards of Honor og Barrayar bør leses som en enhet, selv om det skiller noen år i utgivelsesdato. Og den duologien kan egentlig leses når som helst før man kommer til A Civil Campaign. Men det er altså helt kurant å takle dem før man begynner på de ordentlige Miles-bøkene, altså.

(Merk: Shards of Honor er kanskje den nest dårligste boka i serien. Men Barrayar er en av de beste, med noen av mine favorittscener i hele verden. Jeg sier bare: "Shopping.")

Dette minner meg om at Bujold har skrevet flere Penric/Desdemona-historier enn jeg har somlet meg til å lese ennå.

Men det jeg leser akkurat nå: Wolfhound Century av Peter Higgins. En hardkokt detektivhistorie satt til et fantasyrike som er tydelig basert på Sovjetunionen under Stalin. Paranoia, totalitær undertrykkelse, revolusjonære/kontrarevolusjon, minoritetsgrupper som ikke nødvendigvis er helt menneskelige, endeløse skoger med noe veldig skummelt i...

Strå skrev:

Nå er jeg ferdig med den, så det liksom ikke vits i å bry seg om min valgte måte å starte lesingen på. Shards of Honour skal lastes ned så snart jeg får rettet til det nye bankkortet.

Nei, jeg mente ikke at det var feil. 🙂 Ville mer bare fortelle deg at du har veldig mye bra å se frem til!

Og så er jeg uenig med Kjøkkenskriveren i at Shards of Honor er den nest dårligste boka i serien, for jeg liker den kjempegodt. (Men jeg kan ikke på stående fot plukke ut en annen bok som dårligere, heller. Toffen? Har du noen du ikke liker?)

Diplomatic Immunity, kanskje? Jeg absolutt elsker Shards of Honour, og synes det er essensielt å lese den og Barrayar før man blir eksponert for Miles.

På papir leser jeg "Kaffir Boy - Svart barndom og oppvekst i Sør-Afrika" av Mark Mathabane (1986) oversatt til norsk av Guri Tuft (1987). Det sier seg selv at boka er fra apartheidtiden. Det er en delvis selvbiografi. Jeg har egentlig ikke godt av å lese slike bøker, jeg blir så sint.
Digitalt har jeg lastet ned Shards of Honour, men ikke lest mer enn tittelen ennå. Den starter jeg på når jeg reiser inn på jobb i morgen.

Skilpadda skrev:

Og så er jeg uenig med Kjøkkenskriveren i at Shards of Honor er den nest dårligste boka i serien, for jeg liker den kjempegodt.

Eneste grunnen til at jeg peker på den som "nest dårligst" er at den har litt debutromanpreg. Bujold var ikke like erfaren og polert som hun ble litt seinere (det var vel fem år mellom den og Barrayar og de fem årene merkes, for å si det sånn).

(Kuriosa: Ideen til den boka skal visstnok ha begynt som Star Trek fanfiction.)

Det merkes jo gjennom serien både at forfatteren har utviklet seg og at samfunnet har det, ja. De første bøkene er allerede noe daterte i måten de skriver om seksualitet og kjønn på, selv om det er tydelig at Bujold har hjertet på riktig sted. (Og det er jo en grei «unnskyldning» at

Vis spoiler

så mye av hovedhandlingen foregår i et bakstreversk, partriarkalsk samfunn som er ment å fremstå reaksjonært.

Jeg skal nå ellers begynne på Sofi Oksanens Utrenskning, så snart jeg kan plukke den opp på det lokale biblioteket.

Den siste stolheisen. Foreløpig i god gammal irving-stil. Men 900 sider?