Omgangstone og høflighet i barnehagen

Snuppa mi strør om seg med slengkyss også 😉

bina skrev:

Vi har spesielt ved henting noen ganger opplevd at det kan være 30 unger ute, og ikke EN ENESTE voksen å se. Vi går inn på avdelingen der vårt barn går, ser i garderoben og titter inn på avdelingen, og er det ingen der heller sjekker vi også naboavdelingen. Men er det ingen der heller, ja så tar vi ungen og går. Jeg syns det er direkte uansvarlig av de ansatte i barnehagen å forlate ungene uten tilsyn. De risikerer jo at barna bare går sin vei, og det vil ta lang tid før noen finner dem.

Men altså, jeg leter ikke på kjøkkenet, personalrommet eller toalettet for å finne noen å si hei og hade til. Jeg syns det er deres jobb å være tilstede.

Jeg syns det er veldig, veldig rart at det skal være umulig å finne en voksen i nærheten av barna. Hvis det faktisk er slik, hadde jeg snarest tatt det opp med barnehagen. På den annen side syns jeg det er veldig rart at du bare tar med deg barnet og går uten å si fra på en eller annen måte? Du ringer vel når du kommer hjem, da?

Tertitten skrev:

Det jeg synes er litt rart er at når man har vikar så sier foreldrene at det er så uhøflig av vikaren å ikke presentere seg. Men er det ikke like uhøflig av foreldrene som registerer at det er noen ukjente der uten å gå bort for å hilse?

Kanskje, men hovedansvaret ligger hos den ansatte - nettopp fordi h*n er ansatt der. Jeg har vært vikar i en barnehage, og jeg presenterte meg alltid for foreldre jeg ikke hadde møtt. Skulle bare mangle.

Jeg er vel av typen "passiv hilser" tror jeg. For jeg sier hei til alle jeg møter, men leter ikke for å finne noen å si hei til. Derfor har det faktisk hendt at vi både har levert og hentet uten å snakke med noen, av den enkle grunn at det noen ganger virker som om det ikke finnes voksne i barnehagen.

Vi har spesielt ved henting noen ganger opplevd at det kan være 30 unger ute, og ikke EN ENESTE voksen å se. Vi går inn på avdelingen der vårt barn går, ser i garderoben og titter inn på avdelingen, og er det ingen der heller sjekker vi også naboavdelingen. Men er det ingen der heller, ja så tar vi ungen og går. Jeg syns det er direkte uansvarlig av de ansatte i barnehagen å forlate ungene uten tilsyn. De risikerer jo at barna bare går sin vei, og det vil ta lang tid før noen finner dem.

Men altså, jeg leter ikke på kjøkkenet, personalrommet eller toalettet for å finne noen å si hei og hade til. Jeg syns det er deres jobb å være tilstede.

Hadde jeg opplevd slik som du at det ikke var voksne til stede, hadde jeg tatt lillemor ganske fort ut av barnehagen, og sagt klart i fra til styrer.

Tertitten skrev:

Det jeg synes er litt rart er at når man har vikar så sier foreldrene at det er så uhøflig av vikaren å ikke presentere seg. Men er det ikke like uhøflig av foreldrene som registerer at det er noen ukjente der uten å gå bort for å hilse?

Jo, det synes jeg så absolutt at det er.

Jeg hilser på andre foreldre, barna og de ansatte i barnehagen når vi henter og leverer.
Når vi henter storesøs så forventer jeg av henne at hun sier ha det bra og takk for i dag til de ansatte. Glemmer hun det, så minner jeg på....:D

Hadde jeg hentet i bhg og ingen voksne hadde vært der sammen med barna, så hadde jeg pinadø ventet til det kom noen. Barna skal ALDRI være uten tilsyn ute. Enkelt og greit.
Og foreldre som henter barna uten å gjøre seg til kjenne for en av personalet er ikke noe særlig kjekt. I en barnehage jeg jobbet i tidligere var det en far som ofte bare tok med seg barnet og gikk. Det var et ganske stort uteområdet der, og ergo så ble han ikke alltid observert når han gikk derfra med barnet. Jeg ringte foreldrene et par ganger når vi merket at barnet var borte, og da sjerpet de seg og begynnte å si ifra til personalet ved henting

Da vi begynte i Montessorribarnehagen så syntest jeg de var litt "maniske" i forhold til at barna skulle hilse og bli hilst på, gjerne med å ta i hånden (ikke sånn "bukke"-ta i hånden, men en fysisk kontakt og med øyekontakt), og særlig at de skulle si ordentlig ha-det og takk for i dag. De minste var slett ikke like villig til dette alltid.

Men nå ser jeg at de har helt rett. Det handler om å SE hverandre. Og: Det kommer ikke av seg selv!

Jeg syns det er viktig med de små ordene og kontaktene i hverdagen. Å se på kassadamen og si "hei". Takk. Værsågod. Å se bak seg når man går gjennom en dør, og holde den åpen om det kommer noen bak. Et "unnskyld", eller bare et "ups!", for den del, når man skumper borti noen ved et uhell. Å se og bli sett.

Hvis vi ikke aktivt driller dette så tror jeg ikke det kommer av seg selv, faktisk.

Polyanna skrev:

Jeg syns det er viktig med de små ordene og kontaktene i hverdagen. Å se på kassadamen og si "hei". Takk. Værsågod. Å se bak seg når man går gjennom en dør, og holde den åpen om det kommer noen bak. Et "unnskyld", eller bare et "ups!", for den del, når man skumper borti noen ved et uhell. Å se og bli sett.

Hvis vi ikke aktivt driller dette så tror jeg ikke det kommer av seg selv, faktisk.

Veldig, veldig viktig.

Bina: Jeg blir også kjempesjokkert av at barna er uten tilsyn! Det går da ikke an! Hva gjør dere for å bedre dette? Det kan da ikke være lov heller?

Ellers tror jeg ikke at "alt blir verre". Mange typer høflighet er jo til og med på vei inn igjen blant ungdom, for eksempel håndhilsing. Og på mange områder er ungdommen "nå til dags" mye bedre enn det vi var. De er mer opptatt av skolearbeid, flinkere til å ta vare på vennene sine, etc. Jeg tror vi begynner å høste frukten av at barn i større grad blir SETT nå enn før, og at de i sin tur er flinkere til å se andre. :Optimist:

Vi hilser når vi kommer, både på de ansatte og de andre foreldrene og barna vi møter.
Når vi skal hjem så sier vi hadet, og minsten gir veldig ofte de ansatte en klem også, noen ganger er det skikkelig klemmerunde og alle barna får en klem også.
Foreldre vi møter når vi skal hjem blir det også hilst på, og noen ganger blir vi voksne stående og skravle også.

Bina - det var i din barnehage de tok opp det med omgangsgform? Og så har du opplevd flere ganger at det ikke er voksene tilstede når du skal hente?

Jeg synes sant og si at den barnehagen burde gå i seg selv og se på om de ikke har et forbedringspotensiale... Det er vel ikke bare foreldrene som burde skjerpe seg her. Det har jo noe med hvordan personalet løser dette på også. At man blir møtt i døra når man kommer, at man blir sett når man skal gå osv. Hvis personalet legger opp til en bevissthet rundt det så er det ikke så lett for foreldrene å "snike seg unna" heller.

I vår barnehage vet jeg at de er bevisst på det. De har poengtert at de ønsker at vi skal passe på at barna sier hadet når de går osv. Men dette følges ganske tett opp av de voksene. De møter oss alltid i døra, sier alltid hei og slår av en liten prat osv. Jeg tenker at de som jobber i en barnehage har VELDIG mye å si for hvordan omgangsformen er der. Men selvfølgelig må de ha foreldrene med på lag.

Men hadde jeg opplevd flere ganger at jeg ikke fant voksene når jeg skulle hente - så hadde jeg nok følt et ansvar for å ta opp det ja. Slik kan det jo ikke være!

Polyanna skrev:

... Det handler om å SE hverandre. Og: Det kommer ikke av seg selv!

Jeg syns det er viktig med de små ordene og kontaktene i hverdagen. Å se på kassadamen og si "hei". Takk. Værsågod. Å se bak seg når man går gjennom en dør, og holde den åpen om det kommer noen bak. Et "unnskyld", eller bare et "ups!", for den del, når man skumper borti noen ved et uhell. Å se og bli sett.

Hvis vi ikke aktivt driller dette så tror jeg ikke det kommer av seg selv, faktisk.

Her er du etter min mening inne på noe viktig. Det å se å bli sett henger etter min mening sammen med det å anerkjenne andre, og jeg tror - muligens noe naivt - på at vi ville hatt et bedre samfunn om vi alle hadde vært flinkere til å se hverandre. Det koster ikke mye å si hei til alkoholikeren på benken når man går forbi, det blir en mye trivligere dag på jobb for bussjåføren om vi passasjerer gir blikkontakt, smiler og sier hei når vi går ombord, personalet i kassa i butikken fortjener da vel også å bli hilset på, osv. Det koster ingenverdens ting, men gjør så mye godt. "Noen har sett meg" er signalet man sender når man hilser på andre mennesker, og jeg tror at når man er synlig er det lettere å være god mot andre også. Dersom man er "usynlig" vil det være så mye lettere å ikke behandle andre med omtanke og respekt "for det er jo ingen som bryr seg/ser meg uansett".

Her hilser vi både hei og hadet når vi kommer og går. Både til personalet, de andre foreldrene og barna. Jeg syns det er viktig å ha en hyggelig tone med dem som tilbringer så masse tid sammen med sønnen min, og det er jo generelt veldig hyggelige mennesker også 🙂

Ellers sier Polyanna det så godt (som vanlig)

Dette var en bra tråd, for nå kom jeg på at dette er et irritasjonsmoment i barnehagen til sønnen min også, og neste uke er det foreldresamtale. Nå kom jeg på at jeg skal ta opp dette også, men her er det personalet som ikke hilser når jeg eller typen min kommer og leverer ungen om morran. Vet ikke om de har noe personlig mot meg og mitt privatliv (for jeg bryr meg ikke om å strebe etter å være perfekt lenger, men har kanskje heller begynt å vingle litt på motsatt side), eller om de bare er morra-gretne.

Men ellers er jeg påpasselig med at sønnen min lærer å si hadet når vi går, for det bruker han ofte å glemme.

Jeg er også en hilser. Hilser på alle ansatte i barnehagen, på foreldre og barn som er i garderoben samtidig med oss, selv om jeg ikke "kjenner" dem. (Stor barnehage med felles garderobe for alle avdelingene)
Det er noen av de ansatte som jeg vet ikke ville hilst, hvis ikke jeg gjør det, og da går det en pur faen i meg, at da skal jeg ihvertfall si hei til dem:D

Polyanna skrev:

Da vi begynte i Montessorribarnehagen så syntest jeg de var litt "maniske" i forhold til at barna skulle hilse og bli hilst på, gjerne med å ta i hånden (ikke sånn "bukke"-ta i hånden, men en fysisk kontakt og med øyekontakt), og særlig at de skulle si ordentlig ha-det og takk for i dag. De minste var slett ikke like villig til dette alltid.

Men nå ser jeg at de har helt rett. Det handler om å SE hverandre. Og: Det kommer ikke av seg selv!

Jeg syns det er viktig med de små ordene og kontaktene i hverdagen. Å se på kassadamen og si "hei". Takk. Værsågod. Å se bak seg når man går gjennom en dør, og holde den åpen om det kommer noen bak. Et "unnskyld", eller bare et "ups!", for den del, når man skumper borti noen ved et uhell. Å se og bli sett.

Hvis vi ikke aktivt driller dette så tror jeg ikke det kommer av seg selv, faktisk.

Enig.

Jeg hilser, om det er ansatte, foreldre eller barn, spiller ingen rolle.
Både på jobb og når jeg leverer/henter ungene.

Jeg hilser også på de som jobber i butikken, de som springer inn og ut på jobben min osv.

Vi tar oss god tid både ved henting og levering. Vi hilser alltid på personalet og på foreldre, og slår gjerne av en prat både på morgenen og ettermiddagen. Veldig koselig å ha slik fin kontakt synes jeg.

Adrienne skrev:

Finnes det foreldre som tar med seg barna og går uten å si i fra?

Jobber selv i barnehage, og dette skjer ett par ganger i uken Det er skremmende og irriterende, og blir alltid tatt opp med foreldrene første barnehagedag etter hendelsen.

Jeg er en hilser. Følger alltid helt inn og hjelper han å finne en plass ved frokostbordet. Slår av en prat med de ansatte og tar meg tid til å snakke med de ungene som vil si noen ord.

Kunne ikke falt meg inn å levere eller å hente uten å si fra til en voksen. Om jeg så må gå to runder rundt barnehagen for å finne vedkommende fra lillebrors avdeling så gjør jeg det. Det er mitt ansvar som foreldre å si fra at nå tar jeg barnet og går.

Har aldri opplevd at de voksne ikke hilser. Men datteren min nekter å hilse iblant. Det har vi jobbet endel med, og jeg gir meg sjelden før hun har sagt et lite "hei" til personalet. Forteller henne at alle synes det er hyggelig at man hilser, og at det er en fin måte å starte dagen på. Hadet, derimot er ikke noe problem. Da er hun varm i trøya og deler ut kos og klem rundhåndet...

Kunne forøvrig ikke falt meg inn å gå uten å si hadet/opplyse om at storesøster er hentet. Prøver gjerne å høre litt om dagen, siden hun ikke er så interessert i å fortelle selv. Ser jeg ingen på avdelingen hennes, sørger jeg for å gi beskjed til noen andre at vi har gått.

alfaCharlie skrev:

Vi er hilsere. Ikke sønnen, men han er sjenert. Vi jobber med saken.

Sånn har det vært med vår gutt i en periode også.
Jeg og mannen er begge sosiale, blide og utadvendte og vi hilser og prater alltid.
Men jeg synes man skal ha i bakhodet at noen er sjenerte og sliter med sosial angst.

Som liten var jeg selv veldig sjenert og jeg husker veldig godt situasjoner der jeg fikke kjeft fordi jeg ikke hadde hilst på noen som kom forbi på gata og sa hei til meg. Mamma ble så flau ove meg - men jeg KLARTE rett og slett ikke, fordi jeg var så sjenert. Jeg var ellers et riktig så veloppdragent lite barn ...

Nettopp med dette i tankene, prøver jeg å ikke sette min lillegutt i forlegenhet når han blir sjenert og ikke sier hei til andre i barnehagen om morgenen.
Han er blid, snill og høflig - men litt sjenert.
Vi øver på dette og snakker om det. Og det kommer til å gå over.

Jeg vet at dette gjelder enkelte voksne også. Synes det er viktig å ha forståelse for det.

Når det bare gjelder surhet og uhøflighet ... Det har jeg ikke mye til overs for.